Fødselen

Tirsdags kveld, jeg var klar for tidenes intervalløkt! Sykkelshortsen, pulsbelte og sykkelsko på. Satte meg på rulla;  3, 2, 1 – GÅ!

Vannet gikk. Det gjør det jo ofte gjør for høygravide. Jammen ble det fødsel!

Jeg er gift med et kvinnemenneske som alltid har dårlig tid, så til sykehuset måtte vi komme oss fort. Det ble satt verdensrekord i vagging i det meterne bort til bilen skulle nedlegges. Høy på adrenalin var jeg bestemt på at det viktigste var å komme frem i tide, altså skulle det gå trygt for seg. Men fort! Satte stemningen med å rygge naboen sin bil paddeflat før vi spant ut av gårdsrommet. Telle rier, 2 minutter mellom. Pust, pust, pes. Pust, pust, pes.

Vi hadde vært på visning samme dag. Trenger større hus når barna og syklene åpenbart stammer fra jomfrufødsler. 1 minutt mellom riene. Du kan jo bruke speilet når du rygger selv om jeg skal føde!! Det blir sikker drita dyrt med den kræsjen der, Lars. Penger vi kunne brukt til egenkapital! Jeg prøver å lette litt på stemningen. Vitser funker dårlig. Sang gjør vondt verre.

140 trygge kilomter i timen. Vi innser begge at vi må ringe 113. Forteller at vi ikke vil komme frem til sykehuset før babyen kommer. Hvor langt er hun på vei? Hvor tett kommer riene? Presser det?Hvor er dere? Forteller at det spiller ingen rolle, han kommer nå – send en ambulanse! Pust, pust, pes.

Svinger inntil en veiskulder, setter på nødlys og kobler ut AMK-sentralen. Én ting i fokus, én eneste oppgave – gutten vi har ventet så lenge på skal få en god start på livet. Skrur varmen på full guffe, løper rundt til passasjersiden og drar av buksene på mor. Ser ingen baby, puh! Hun sitter i 90 graders vinkel,  stolryggen er umulig å senke med 3 bilstoler linet opp i baksetet. Hjernen virker dårlig, isofixlåsen på barnesetene er umulig å få av. Drar de ut med ren makt og slenger de i veigrøfta. Mor er helt enorm; har roen, kontrollen og styrer hele showet!

Når jeg endelig tror at jeg kan legge henne i liggende stilling får jeg tydelig beskjed om at babyen kommer. NÅ! Og det er akkurat det den gjør. Jeg fanger den lille kroppen i lufta, han skriker. Puh! Får løsnet navlestrengen som ligger rundt halsen og lagt han tilrette på mammas bryst. Legge over varme klær. Gråte, smile, le og puste.

Vi tre får 10 minutter alene i bilen før ambulanse, politi og jordmor kommer. I 10 minutter står verden helt stille. Det er ikke tanker, bare følelser. Sterke følelser.

Heldig, stolt og lykkelig!

Heldig, stolt, og lykkelig!

Heldig, stolt og lykkelig!

Tre velskapte gutter.



Følg meg gjerne på Instagram og Facebook.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *