Norseman – slik var det!

Den er her.
Hverdagen. Høsten.

Norseman er historie.
Nye eventyr venter.

Klarer ikke helt å slippe taket. Norseman har satt tydelige spor. Følelsene i tærne på høyre fot er fortsatt borte. Til vask ligger en sort t-skjorte med babygulp på. Huset lukter svette og vått treningstøy, fisene stinker gele og Red Bull.
Ingen ting i verden endret seg da jeg deltok på verdens mest ekstreme triatlon – for meg var det likevel stort.

Stort fordi rammene rundt var så flotte. Naturen, stemningen, påkjennelsen.
Stort fordi jeg bare er meg. Pappa, ektemann, arbeidstaker og drømmer.

Selv med en utfordrende oppkjøring i vinter og vår, hadde jeg stor tro på at innspurten hadde gjort sitt til at jeg var klar. Det skulle likevel bli første gang jeg syklet så langt som 180 kilometer og at jeg løp et helt maraton. Så om ikke kroppen var hundre prosent forberedt, så var i det minste hodet og motivasjonen på riktig plass. Og akkurat det er viktig når utfordringene er store og varigheten lang.

Alle forberedelser ble gjort etter å ha ankommet Eidfjord torsdags ettermiddag. Med Johan, Kalle og Knut som support visste jeg at det ble lite stress og styr. Pakkingen, matrasjonering, oljing, skruing – alt ble gjort i ro og mak. Vekkerklokken satt på 02.30, fortsatt ikke nervøs. Våknet etter 4 timers søvn med konkurransemage og stor eventyrlyst. To skiver, to dobesøk, sjekke inn sykkelen. Våtdrakta på, gi supporten en god klem og rusle inn på ferga litt før klokka slo fire.

Foto: Kai-Otto Melau

Svømminga gikk fint. De 14 gradene i vannet opplevdes som Middelhavstemperatur etter å ha forberedt meg på dusjing uten våtdrakt i 8 grader de siste 3 ukene. Fikk slått av meg brillene på et tidspunkt og ellers noen oppkvikkende spark i nesen. Men det var høyst nødvendig da jeg tidvis falt inn i et søndagsturtempo og balsamerte meg i forherligende Norsemantanker. Tenk så heldig jeg er! At jeg har muligheten! At jeg kan! Kom opp av vannet på 1.15.06 som nummer 111. Jeg gjorde mitt og Johan sitt, ut av skiftesonen etter 3 minutter og seks sekunder med 16. beste skiftetid for dagen. Så var det bare å sykle.

Fra start av var jeg så høy på livet og adrenalin at jeg produserte flere watt enn de fleste kraftanlegg. Fant etter hvert rytmen, roen og fikk i meg næring og drikke. I de lange, bratte motbakkene gikk det sakte, i utforkjøringene og på flatene hentet jeg stadig plasseringer. Selv tenker jeg at været var perfekt, til tross for 5 grader over Hardangervidda og tidvis enorme mengder nedbør. Vinden slapp vi, altså. Mange fra sydlige strøk frøs, jeg traff godt med bekledning og supportens slagplan med antall skift og skiftetidspunkt var optimal. Toppfart over 100 kilometer i timen, over kortere distanser viser det seg at jeg har dagens raskeste tider. Av samtlige. Men til toppen var jeg altså langt fra først.

350 kilokalorier i timen! Det er oppskriften for å ikke gå tom. Det tilsvarer eksempelvis 3,5 bananer. Så kan du prøve selv å få i deg denne mengden med høy puls – kanskje den største utfordringen for mange over Hardangervidda. For min del gikk det fint på sykkel. Hadde trent spesifikt og var godt kjent med sportsmaten til Sponser. Inn til andre skiftesone etter 6.46.50 på sykkel, nå som nr. 62. Sanket noen plasser under skiftingen og begynte på løpeetappen. 42 kilometer, 16 av dem rett opp.

Fortsatt lett i kroppen, og hodet bedre enn aldri før. I løpet av de 13 timene jeg var ute fikk jeg ikke én eneste down. Red på en medgangsbølge og koste jeg meg gjennom hele dagen. Ikke minst på løp. Merkelig nok føltes svømmingen og syklingen bare som en god oppvarming, for tempoet var som jeg drømte om og det på lav puls. Slagplanen var klar: Norseman begynte i det bakken kom. De 16 siste kilometerne, det var der det skulle gjøres.

Magen begynte å krangle litt, men ikke mer enn at alt holdt seg på plass. Vannmelon, chips, Polarbrød med Nugatti, Red Bull og Cola uten fres – det var oppskriften på løp. Ingenting annet funket, men det var heller ikke nødvendig. Da bakken kom stod Kalle klar. Gikk to minutter, løp ett. Gikk to minutter, løp ett. På dette tidspunktet var jeg redd jeg ikke skulle få tatt meg helt ut, brukt opp alle kreftene. Tok igjen 3 stykker, 5, 10. Det var enormt motiverende. Folk heiet, klappet og ropte. Min motstandskraft begynte å bli lav: Gråt da jeg fikk bilde av de hjemme, hulket da jeg tenkte på hva vi har gått gjennom sammen, hvordan de backer meg opp…

Foto: NXTRI247

4,7 kilometer igjen. Siste biten opp til Gaustatoppen. Fjellet opplevdes stort og mektig, men jeg bestemte over egen kropp. Motiverende ord og setninger fra Johan og Knut. Kun fokus på å holde tempoet oppe, ikke snuble. Løpe hver eneste gang stigningen ikke var for bratt. Fokus bort fra smerte, nummenhet og blodsmaken i munnen. Kunne jeg hente 3 til? Bli blant topp 50?

Orket ikke lenger hilse eller si takk til dem som heiet. De gikk ikke saktere, men jeg begynte å dovne til. Bli uoppmerksom. Helt på felgen. Hadde tatt ut alt. Å krysse målstreken var helt spesielt. Emosjonelt på et annet vis enn jeg tidligere har vært med på. Tankene gikk hjem. De kjentes langt borte. For til toppen har vi gått sammen. Og vi skal gjøre det igjen!

Ingen ting endret seg i verden da jeg gikk i mål på Gaustatoppen – men min verden vil aldri bli den samme!

Igjen; Tusen takk, Caroline. Du er mitt alt.
Til Johan, Kalle og Knut for verdens beste support.

PS. Vet det var noen som tok bilder underveis. Om du var en av dem, send det/dem gjerne på Facebook eller mail, så blir jeg superhappy. Supporten min var opptatt med langt viktigere oppgaver enn å ta bilder.

2 kommentarer

  1. Frode Aakre

    Konge. 🇧🇻🇧🇻

    1. Lars Zachariassen

      Det var rett og slett utrolig gøy, Frode!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *