Det skal ikke være mulig….

Neeeeei!
Er det mulig?
Gårsdagen ble ikke helt som den skulle. Først tapte jeg nok et kraftanstrengende veddemål mot Caroline, innså at jeg var svak og rett før leggetid røk foten. Jeg frykter det må vært et tretthetsbrudd som slo ut i full blomst, for det var neimen ikke mye som skulle til. En rask bevegelse og et tydelig knepp.

Men det kunne jo ikke være så ille!? Jeg kan ikke knekke et ben i foten av å reise meg raskt opp av sofaen. For ærlig talt, jeg er ikke laget av isopor. Tok en smertestillende og hoppet etter hvert til køys. Men ut over dagen i dag har det blitt verre og en legevenn tipset meg om det kunne være lurt å ta et bilde i tilfelle feilstilling. Legevakt og videre til røntgen med andre ord.

Fikk meg i det minste en arbeidsøkt midt på dagen.

Argh! Jeg som allerede hadde lagt treningsplanene for ny sesong klar! Som skulle løpe og kose meg… Noen kjedelige tanker på sykehuset i vente på røntgen, men stod i mot en sjokoladefristese som trøst og deretter var fokuset snudd! Sannsynligvis er det bare en fordel at jeg ikke kan løpe en kort periode, for nå kan jeg fokusere på ting som ellers aldri prioriteres. Styrketrening, for eksempel! Og noe laaaangt inne i meg prater om å endelig få laget treningsrommet i garasjen jeg har drømt om. For ikke å snakke om at jeg kan bruke mer tid på å bygge opp min lille drømmeverden, finpusse på foredrag og lese opp på ny forskning.

Jeg stod i mot!

Nå sitter jeg her og venter på røntgensvaret. Føler jeg har dratt hit uten grunn, at alle andre rundt meg har det langt verre. Men så er det vil slik, at det er bedre med enn sykehustur for mye enn én for lite. Og det var tross alt legen på legevakta som sitter på ekspertisen. Vi får se… Uansett må det avlastes en periode, for deretter å starte rolig og øke gradvis.

Ingen motstand – ingen fremgang!

Søndagsfilm neste 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *