I dag reddet jeg verden!

I går kveld var det krig i heimen. Stein, saks, papir – vinneren fikk ha bilen til jobb/trening dagen etter. Selvsagt vant hun. Og selvsagt viste værmeldingen for onsdagen storm! Jeg startet oppsykingen umiddelbart og pakket alt klart.

I dag startet vi dagen med is.
Ja, for noen dager er det lov å være litt crazy!

Biolais – helt konge!

Men alle fester har sin slutt. Det viste seg nemlig at isen tok 15 minutter å spise, og med et stramt tidsskjema på morgenkvister lå vi plutselig milevis bak oppsatt skjema. Pappa litt ekstra stresset, for han skulle ta i mot en sisteårs fysioterapistudent som skal suge til seg kunnskap de neste 10 ukene, og førsteinntrykk er viktig. For å spare litt tid kledde jeg derfor på meg selv først; ull og fult vinterkostyme tiltenkt sykling. Ikke visste jeg hvor inn i hampens varm det er mulig å bli på kort tid, og hvor uendelig lang tid det egentlig tar å kle opp to barn i dress.

Seks minutter etter normal avgangstid lempet jeg kidsa i sykkelvogna. De er fortsatt i ekstase over å ha spist is til frokost. Plutselig sier de at jeg brenner. DU BRENNER PAPPA! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å forklare dem konseptet «pappa hadde dårlig tid så han kledde på seg sine klær først og ble overopphetet under påkledninger av dresser som fører til kondens i møte med vinterens kulde». Det er enklere å bare spille med: Ring brannmann Sam!

 

Ni minutter bak skjema ruller vi ut av gårdsrommet. Det er storm i kastene, jeg har høyprofilshjul som fanger MYE vind. Selv om jeg produserer 1200 watt står vi likevel helt stille. Rører oss ikke av flekken. Kjenner dere Brannmann Sam, ingen er så kjekk og stram…» Stemninga i sykkelvogna er i det minste god. Jeg ler og smågråter om hverandre. Hvorfor tok jeg ikke bare stein i går kveld? Jeg vet jo at hun alltid starter med saks! 

Vi når barnehagen på samme tid som jeg når makspuls. Treffer to andre foreldre og forsøker å fremstå som mindre medtatt enn jeg egentlig er, uten at jeg helt vet hvorfor. Tolv minutter senere er jeg på sykkelen igjen.

Det er nøyaktig 9,8 kilometer til jobb, jeg har 22 minutter på meg. Grei skuring, tenker du? Vel, se på dette:

Farlig motvind der, altså!

Jeg kjenner jeg er i betraktelig dårligere form enn jeg har vært tidligere. Men fantasien, den er fortsatt god. Plutselig er min kamp for å nå jobb før klokka slår åtte blitt til et mission hvor jeg kan redde jordens eksistens. Vinden og greinene på sykkelstien er med ett monstre og lavakuler – det er meg mot Djevelen! Jeg roper og skriker, hvert tråkk symboliserer et sverdsving. Jeg SKAL redde verden!

Jeg husker lite fra de siste 5 minuttene. Kan knapt huske å ha tatt meg mer ut, og kan langt på vei forstå at folk blir hektet på både dataspill, stoffer som gir hallunisasjoner og sykling. Jeg er på jobb 07.59, rekker å sette sykkelen på plass og rusle kontrollert gjennom gangen mot møterommet innen 08.00.

Kjenner dere Larsemann, ingen er så kjekk å stram…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *