Mobbing!

I går kveld var jeg på et foredrag med Silje Marie Strandberg.
Om mobbing.

Mobbing.

Silje Marie begynte å bli mobbet i 7. klasse. Utestengt. Kjenner seg verdiløs. Hun blir ikke sett. Hun blir ikke hørt. Ikke lyttet til. Tankene blir etterhvert tydelige stemmer i hodet; Du er stygg! Du er ikke verdt noen ting! Hun roper om hjelp. Men ingen lytter. Ikke på skolen. Ikke hjemme. Silje Marie finner noe å kontrollere, får makt over matinntaket og kaloriene. Løper i timesvis hver dag. Kutter seg. Tankene og stemmene utvikler seg. Så kollapser hun. Blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Hallusinasjoner og vrangforestillinger. Hun gir opp. Avviser alle som forsøker å hjelpe.

Silje Marie Strandberg gir opp livet.
Prøver gjentatte ganger å ta selvmord.
Må skjermes. Ligger fastspent i belteseng.
Fordi hun ble mobbet.
Utestengt.

Publikum klapper, jeg går rett ned til Silje Marie og gir hun en klem. Noen velvalgte, rosende ord. Deretter hjem. Så begynner jeg å gråte. Hva om våre gutter blir mobbet? Hva om de blir mobbere?

Og hvordan kunne det gå så satans langt? Uten at noen reagerte?
Hvorfor mobbes det, i det hele tatt?

Jeg har mange tanker. Mange følelser. Det er første gang jeg kjenner en reell engstelse for mine egne barns fremtid. Og jeg er ikke alene. Spørsmålene haglet fra publikum…

– Kan du tenke deg et tiltak som kunne ha reddet deg den gang? Et tiltak som var iverksatt av skolen som kunne ha gjort at du ikke endte opp med å bli mobbet?

Silje Marie svarer etter beste evne. Fra sitt ståsted. Men på akkurat dette spørsmålet har hun ikke noe konkret svar. Hun vet ikke hvilke tiltak skolen kunne ha iverksatt for å redde henne. Avkrysningsskjema, spørreundersøkelser eller lignende?

Jeg rekker opp hånda og sier; Du er tiltaket, Silje Marie! At du er her i kveld, det er tiltaket.

For jeg er ikke den eneste som gråt i går kveld. Det er jeg sikker på! Jeg er ikke den enste som kommer til å snakke med mine venner, mine barn, min sjef og mine foreldre om mobbing i dagene som kommer. For meg er tiltaket å sette mobbing på dagsorden og gjøre noe med mennesket. Praktiske tiltak er fint, men vi må ikke glemme menneskene i det hele. For det er tross alt mennesker det handler om.

Åpenhet. Dialog. Medmenneskelighet. Blikkontakt. Kroppskontakt. Smile.

Vi må tørre å bry oss!

Tørre å se!
Selv om vi ikke liker det som er foran oss.

Tørre å lytte!
Selv om vi ikke liker det vi hører.

Tørre å stille spørsmål!
Selv om vi ikke liker de svarene vi får.

Og vi må faktisk tørre å handle, selv om det innebærer at vi involverer oss i noe som påvirker oss. Som gjør vår egen hverdag litt mer komplisert.

– Lars Z

Foto: Egil Jostein Ueland

Tusen takk, Silje Marie Strandberg og Sommerfugleeffekten!

2 kommentarer

  1. Hei igjen Lars 😊
    Tusen takk for at du forteller om Silje,og hva hun har vært igjennom-,hvor jevelig hun hadde det i mange år. Silje var virkelig innmari tøff som sto frem om dette-,håper det var en del lærere også som var på foredraget hennes?
    Sitter her med en klump i halsen,og kjenner Siljes historie veldig godt (ble selv mobbet i hele barne og ungdomsskolen)
    Jeg har også barn,og har vært redd for at de skal bli utsatt for det samme-,Ja datteren min opplevde det i 2 år,inntil jeg steppet opp i klasserommet-,datteren min var hjemme den dagen. Skolen og lærere gjorde ingenting for å få mobbingen slutt.
    Er dine barn i skolealder Lars?
    Signaler du kan følge med på er:sier at de har mye vondt i magen-,endrer personlighet-,og trekker seg tilbake. Mye vondt i skuldre og nakke-,ol.
    Det er flott å få lese alle blogginnleggene dine-,tusen takk 😊
    Ønsker deg en riktig fin uke 😊

  2. Hei Lars. Mobbing er et tema som treffer meg hardt hver gang. Jeg ble mobbet fra barneskole til videregående skole, faktisk til og med på en arbeidsplass med voksne mennesker mens jeg jobbet for en utdanning. I 6 måneder skulle jeg holde ut på den arbeidsplassen, for et fagbrev. Jeg var nær ved å gi opp flere ganger, men beit tennene sammen og fikk det til. Jeg har aldri hatt tanker om å gjøre slutt på livet, men hatt så lite tror på meg selv, at jeg skulle få meg en utdanning, samboer og barn var i mine øyne utrolig, hvem ville vel ha et null som meg. Nå er jeg kjempe stolt over hvor langt krg har kommet i livet hva jeg sitter igjen med og hva jeg har fått til. Men jeg blir så lei og så sint når jeg leser om mobbing, jeg håper så inderlig at minne barn slipper dette men jeg håper så inderlig at mine barn ikke er de som mobber heller. Jeg har snakket med 6 åringen vår om mobbing, begge veier, og håper hun forsto hvor vondt dette kan gjøre.
    For noen år til bake kom en av mine mobbere og ville be meg om tilgivelse og håpet at vi kunne glemme det som hadde skjedd i fortiden. Jeg svarte han å sa; jeg kan tilgi men å glemme det kan jeg nok ikke. Det setter dype spor, spor som merker deg resten av livet.

    Jeg såg dokumentaren til Silje og felte tårer jeg også.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *