Prestasjon vs. innsats

Jeg har sett mye OL i det siste. Og det må jeg bare si, store prestasjoner fascinerer meg. Toppidrettsutøvere fascinerer meg. Jeg blir rørt med dem, glad med dem, stolt med dem – og stolt av dem! Bøkko i går, det var helt magisk! Den Norske delegasjonen har satt medaljerekord og vist større prestasjoner enn aldri før, dekning på TV og nett er mangedoblet – det samme gjelder nasjonalfølelsen til hvermansen. OL er for folket, og vi elsker det!

Det dreier seg i prinsippet om prestasjoner, og menneskene bak prestasjonene. I bokhylla mi står boka Norske vinnerskaller og jeg har lest Olympiatoppens Hvorfor ble de beste best flere ganger. Jeg har selv 8 NM-gull i turn, er gift med en tidligere toppidrettsutøver og har jobbet mye med folk på ulike landslag.
Store prestasjoner er rått! De største prestasjonene er råest!
Men husk at det ikke alltid er de råeste prestasjonene som gir gull! Vit at de største prestasjonene nødvendigvis ikke får mediedekning. Ikke en gang i lokalavisa.

Det er en uting at alt skal måles i tid, distanse og edelt metall. Det er en uting at alt alle skal rangeres og settes opp mot hverandre. Det er en uting at folk skal være redde for å bli sist!
Jeg for min del har to høydepunkter i min treningskarriere; Norseman og et treningstriatlon med gode venner i klubben. Sistnevnte henger høyest!

Det er dette som er mitt OL-gull. Tidlig sommer 2016. Klubben arrangerte et treningsløp for alle som drev med triatlon i distriktet, med grilling og god drøs som viktigste inventar. Jeg hadde trent godt en lang periode, været var fint og stemningen god. Den dagen fikk jeg oppleve at alt klaffet; motoren, svømmeteknikken, tankene – alt! Jeg husker at jeg nøt naturen, at jeg kjente en takknemlighet og var en del av noe større. Tidsmessig aner jeg ikke, puls sjekket jeg aldri i etterkant – men tro meg, følelsen var helt enorm. Jeg ble nummer tre, et hav av tid bak vinneren. Den dagen vant jeg mitt OL-gull.

Da Jon Almås i går presenterte på direktesendt TV til millioner at Norge ikke alltid hadde vært like suverene i OL-sammenheng som nå; Under vinter-OL i Cortina i 1956, så var den Norske innsatsen begredelig! Så tenker jeg at det er feil. Du tar skammelig feil, Jon Almås! Faktisk er du helt på jordet… For prestasjonene og antall medaljer var kanskje ikke som i år, men innsatsen var like stor! Og innsatsen, den er viktigst. I det minste for oss dødelige.

Og det er hele poenget. Du kan utvise like stor innsats som Klæbo, Bøkko og Bjørgen! Medaljene ser ikke like ut, hederen er ikke like stor – men følelsen, den kan være lik. Den bør være den samme! I dag har jeg jobbet med en dame som gjennomførte sin første intervalløkt, 4×4. I dag vant hun! I dag fikk hun kjenne på Bøkkofølelser, fordi hun lenge har hatt så lyst og i dag endelig fikk det til. På samme vis som når jeg gikk i mål på Gaustadtoppen og kjente meg som en vinner, gråt, var utmattet og i lykkerus – da delte jeg dette med vinneren, men også atleten som kom sist i mål. Gledesropet og smilet til siste personen som gikk i mål – fantastisk!

Åpner du øynene har du også et OL-gull eller to, med tangering av rekorder innen rekkevidde!
Vi er egentlig ganske like, alle mann.

– Lars Z

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *