På veggen, med dårlig samvittighet…

Det har vært tøft…
Skikkelig tøft.
Og sånn egentlig, ganske vondt.

CRP’en har vært høyere enn pulsen de siste 3-4 ukene, og den totale motstandskraften vært lavere enn noen gang tidligere. Jeg trives med å være hverdagshelt, trø til ekstra når det virkelig er behov og være en trygg klippe når det meste andre står på gyngende grunn. For første gang har jeg vaklet skikkelig selv. På alle fronter.

Det finnes mange flinke piker. Jeg liker ikke begrepet. Det er verken en klinisk diagnose eller et etablert fagbegrep. Jeg er ganske flink selv, kan jeg si deg. Nå har jeg vært for flink. Fått kjenne på en ny form for dårlig samvittighet. Nærmest skam. Det er både rart, synd og lærerikt!

Dersom jeg var ansatt, uansett hvor, hadde jeg ikke gått på jobb. Det hadde bare ikke funka. Og enda viktigere, det ville vært behov for meg på hjemmebane. Nettopp derfor har jeg vært på hjemme. Men også på jobb. Jeg har nemlig vært flink!

For flink…

Jobbet på nettene, holdt alle frister, tatt telefoner, smilt og ledd. Likevel har det ikke kjentes godt nok. For jeg har blitt sliten, lei og trett. Til og med irritert og sur. Jeg har ikke vært meg selv. Fordi jeg ikke har levert fra meg produkter av den kvaliteten jeg ønsker. Fordi jeg ikke har skrevet blogginnlegg like ofte som jeg pleier. Fordi Instagrammen har vært død i lang tid.

Det er faktisk ganske latterlig. Jeg har trodd at jeg er så viktig, at du har sittet og ventet på meg. At du har blitt skuffet fordi jeg ikke har gitt livstegn fra meg like ofte som jeg pleier! Og at du egentlig ikke liker meg, bare det jeg gir deg.

Når ting etterhvert frisknet til kom jeg til å tenke på en tekst jeg leste av lege, Ingebjørn Bleidvin. Alle har vanskelige ting i livet sitt. Om vi later som de ikke er der, tar de til slutt knekken på oss. Bleidvin skriver at overraskende mange som tilsynelatende burde ha det helt greit, kollapser av utbrenthet, muskelsmerter og en opplevelse av å ikke strekke til. Småbarnsforeldre i trettiårene fortviler fordi de «mangler overskudd», kontorarbeidere i starten av femtiårene har «gått seg tom» og videregående-elever kjenner seg «stresset hele tiden».

Sosiale medier blir ofte pekt ut som syndebukken. I det minste en bidragsyter til økt press, økt stress. Flere psykologiske studier viser hvordan nettopp sosiale medier påvirker humøret og den mentale helsa vår, uansett hvor bevisste brukeren er og hvor motstandsdyktige en selv opplever å være. Dermed blir lista for hva det som er å «ha det greit» sakte, men sikkert, hevet. Og det uten at vi egentlig merker at det skjer.

Det er derfor skriver jeg denne teksten.

Det er nødvendig, for veldig mange, å innse at livet ofte ikke er en dans på roser. At det å være utslitt etter en dag på jobb eller ha null overskudd som småbarnsforelder – er helt normalt! Det er slik livet er. For de aller, aller fleste. Og den beste medisinen er verken utredninger, medisiner eller sykemeldinger, men utholdenhet. Reise seg selv opp igjen, gang på gang.

Den siste perioden har vært knallhard. Skikkelig tøff. Og akkurat det er helt greit. Egentlig ganske fint! For nå har jeg både lært noe, blitt mer takknemlig og fått utvidet horisonten.

Å bli syk betyr at jeg har vært frisk. Slik er det ikke for alle.

– Lars Z

Zip up, og på’an igjen! Foto: Frode Ueland

2 kommentarer

  1. Lynn Dørdal Nord

    Utrolig godt skrevet ❤️ Takk

    1. Lars Zachariassen

      Tusen takk, Lynn!
      Tror det er viktig å rette fokus mot dette. For det er realiteten, for de aller, aller fleste.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *