Kjendisen på flyet

Jeg er oppe før klokka slår 05.00.
Trondheim sover.
Kroppen sover.
Hjertet slår.
I dag skal jeg hjem.

I huset mitt, 960 kilometer unna, er det for lengst to kropper som er lys våkne. Hjertene hamrende, som mitt.
– Pappa kommer hjem og vi skal til Dyreparken i dag, Mamma!!
– Ja, det skal vi! Men først må vi sove litt til.

 

På Flybussen retning Værnes leser Pappa en artikkel som forteller hvor ødeleggende smarttelefonen er for samfunnet og relasjonene mellom barn og voksne. At alt var bedre før vi gikk rundt med smarte telefoner i bukselommen. Skribenten tar feil! For de siste 3 døgnene jeg har vært bortreist har jeg hatt 12 videosamtaler med flokken min. De små ville vise hva de hadde perlet i barnehagen, at de har tegnet en tegning til meg, badet hos farmor og farfar, for å si god natt…

Jeg er skjønt enig i at telefonene våre tar mye oppmerksomhet og kan være ødeleggende for relasjoner og øyeblikk, men pekefingeren må rettes mot forbrukerens bevissthet og brukervaner – ikke telefonen i seg selv.

Nå slår altså hjertet, og hjernen har begynt å engasjere seg. Kroppen har sånn halvveis våknet, men er nærmest ihjelfrosset. Tjue blå for en Jærbu i jeans er uutholdelig. Det er hakket før jeg kjøper og smaker min første slurk med kaffe. Behovet er intenst – jeg skjønner at kroppen må varmes innenfra, og øyelokkene har jeg tidvis liten påvirkningskraft på. Fremme i kassen på Narvesen får jeg kaffelukta i nesen og ombestemmer meg brått. Eeh…, en eplejuice, takk!

 

På flyet nå. Fortsatt kald. Men jeg er ikke alene. Tilfeldighetene vil det til at en kjendis har fått tildelt sete ved siden av meg. Og med kulden som icebreaker, bokstavelig talt, er samtalen i gang. Sånn skikkelig, i gang! Det ene leder til det andre og uten at jeg er helt klar over det selv har jeg invitert vedkommende med på et kjendislag under Holmenkollstafetten for å rette fokus på psykisk helse.

Han takker umiddelbart ja! Like umiddelbart innser jeg at ideen nå plutselig MÅ gjennomføres. Kult, og viktig! Men jeg mangler 13 kjendiser til laget. Hvor finner man dem, liksom? Og hvem vil jeg faktisk ha med?

Stavanger lufthavn. Kaldt her også! På en dag som denne er det lett å fnyse av global oppvarming, men jeg vet bedre. Vitenskapen vet bedre. Så kan jeg heller fnyse av at jeg ikke pakket med meg kjeledressen. Flybussen. Det nærmer seg nå!

Jeg er hjemme før klokka slår 09.00.
Kroppen er våken.
Hjertet slår.

Klemmene. Kjærlighet uten filter og hemninger.
Jeg er hjemme, nå! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *