Nå er det slutt…

Dagen ble mer emosjonell enn jeg trodde!
Tårer og snue mellom store smil.

Siden jul har jeg jobbet én dag i uka hos LHL-klinikkene Nærland. Nå er det bare én vakt igjen. Dette har vært jobben min gjennom fire år. Den eneste jeg har hatt etter endte studier. Med de beste kollegene, beste ledelsen, beste arbeidsbeskrivelsen og det mest meningsfulle og kjekke innholdet. Nå er det altså slutt…

Jeg har hatt min siste treningsøkt med deltakere. Jeg har hatt min siste undervisningstime. Det er slutt på samtalene over lunsjbordet, pasienthistoriene og individuelle timer med kognitiv terapi.

Det er trist å slutte, men ikke lenger skummelt. Jeg har hatt fantastiske år her og skylder stedet og menneskene langt mer enn takk og klemmer. Samtidig er jeg trygg på valget og gleder meg til muligheten for å treffe flere og påvirke i større grad. Skape holdningskampanjer, delta i samfunnsdebatter, skrive, snakke og bry meg. Mennesket og mottakeren skal stå i sentrum.

Under min aller siste undervisningstime dro jeg de store linjene mens tårene presset på. Hvorfor jeg havnet som fysioterapeut på et rehabiliteringssenter og ikke i serviceteamet til en toppidrettsutøver. Hvorfor samtaler, kommunikasjon, språk og relasjoner har blitt så interessant. Hvordan det å undre seg og stille spørsmål er essensen. Hvordan øyekontakt og berøring påvirker. Hva som egentlig betyr noe… I ditt liv. For at du skal ha det godt. Hvordan er det for deg, er de viktigste tingene i livet egentlig ting?

Før jeg dro hjem fra jobb i dag kom en eldre mann bort til meg og sa: Jeg er gammel sjømann. Jeg har seilt jorda rundt, blitt kjent med mye folk og mange steder. Ingen har tatt flere farvel enn meg. Faktum er at etter litt tid er det meste glemt. Folka også. Synd, egentlig. Men deg Lars, kommer jeg til å huske. Ikke for hvordan du ser ut eller hva du sa, men for hva du fikk meg til å tenke. For hva du fikk meg til å gjør. 

Jeg kommer ikke til å glemme deg heller. Av nøyaktig samme grunn!

Og LHL-klinikkene Nærland – tusen takk for alt <3

Nå går ferden videre, med mennesket i sentrum. Jeg gleder meg!

– Lars Z

Når deltakerne hadde forlatt bassenget i dag gitt det opp for meg. En epoke er over!
Musikkanlegget fra åttitallet vil bli savnet. Mulig det er gammelt, men det gjør jobben og det er vel alt som betyr noe? Ta seg til om noen skulle bytte ut meg når jeg nærmet meg førtiårsalderen…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *