En pappaplan i vasken…

I dag morges fortalte jeg om en vanlig morgen, hvor mine to eldste barn alltid har kappløp inn i barnehagen. FØRSTE MANN!!, roper de og løper som galne fra bilen og til inngangsdøra! Scenarioet er alltid likt, han største kommer først og han minste sist. Likevel er det alltid han minste som er mest begeistret og oppglødd! I dag smilte han engasjerte til meg og sa:

Han vant først, jeg vant sist!

Tenk å ha en slik innstilling. Så herlig det er å oppleve, kjenne at en vinner – uansett, først eller sist!
Barna mine er sentrum i livet, det som betyr og gir mest. Å observere bevegelser, væremåte og samspill, for ikke å snakke om alt de forteller og hvordan de ser på og forholder seg til ting annerledes enn oss voksne. Problemløsning og tenkemåte, de er langt tøffere og mer angripende enn meg, og trolig de fleste rundt meg.

Jeg hadde tanker om hvordan ting skulle bli da vi ble foreldre. Planen var klar for hva slags pappa jeg skulle bli! Vel, det viste deg seg raskt at det var vanskelig å følge planen slavisk. Makan til kaos – og plutselig var det ikke bare én, men tre som skulle følges opp. Så fikk planen bare være en optimistisk drøm, tilsidesatt av uendelige mengder klesvask, spilt melk, kronisk søvnunderskudd og matpakker like spennende som  sexlivet i nevnte periode. Misforstå meg rett, det går i bølger, og på sett og vis skal det vel være slik. Én ting jeg likevel opplever at vi har fått til, som var en del av den opprinnelige planen, er å si mer ja enn nei. Bygge opp under innsats mer enn prestasjon, og fokusere på at øvelsene gjør mester.

For alt er jo nytt for de små. De skal lære alt for første gang! Og da fortjener de ikke bare nok antall forsøk til å faktisk lære det, men også gode opplevelser på veien. Og nettopp slik tror jeg de aller fleste foreldre er med barna sine. Glade i dem uansett hvor lang tid de bruker på å lære seg å gå, sykle eller sparke fotball. Det er bare synd at ikke den samme mentaliteten brukes overfor seg selv. For hva er det egentlig som skjer når vi går fra å være barn til voksne?

Har du noen gang forsøkt å begynne å trene mer? Spise sunnere? Slutte å røyke? Drikke mindre Pepsi max i ukedager?
La oss anta at du har det!
Får du det alltid til? Har du noen gang feilet i forsøket?
La oss anta at du også har gjort det. Feilet. Avbrutt forsøket.

Hvor mange ganger ga du deg selv på å få det til? For mange ganger sprakk du, før du ga opp? Er du like glad i deg selv om du «feilet»? Snakker du like fint til deg selv når du går på en blemme i endringsforsøket, som da barnet ditt skulle lære å gå?

Jeg bryr meg, enda mindre enn jeg trodde, om prestasjonen til barna mine. Men jeg er ekstremt opptatt av at de skal prøve, feile og lære – for så å prøve på ny. Og mens de gjør nettopp det, skal jeg ved hver eneste anledning vise at det er greit, vise at jeg er akkurat like glad i dem!

Til slutt et lite tips hørt fra Cathrine Strand-Gundersen. Har du små barn? Ta vare på minnene. Det var en del av vår plan som har gått litt i vasken. Men nå skal vi opprette en mailadresse til hver av dem, og hver gang de kommer med et gullkorn, det skapes en god historie eller vi tar et kjekt bilde – sender vi det til mailen deres. Når de konfirmeres får de tilgang til en fin, ekte og hverdagslig historie om dem selv. Samtidig lagres alt i en egen mappe på vår mail, så kan vi kose oss med mimring når vi opplever at tiden går så alt for fort <3

– Lars Z

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *