#PsyktFokus

Da jeg var yngre gikk jeg på veggen. Høye forventinger om karakterer og prestasjoner i alle settinger – det bikket over. Jeg ble utslitt og fant ikke gleden i noe. Ett nivå under kjelleren. Holdt det for meg selv. Gråt, uten tiltakslyst og krefter til å reise meg.
For en periode.

Niende mars 2018. Jeg hadde fått seks henvendelser fra ulike lesere. Dårlig selvtillit, angst, depresjon, homofili og en dame som ville, men ikke våget å melde seg på 10 kilometer under Oslo Marathon. Slike meldinger går inn på meg. Sånn skikkelig. På et vis føler jeg et ansvar, i det minste at jeg vil hjelpe. Bry meg. Felles for alle seks som kontaktet meg, var at ingen hadde fortalt det til sine nærmeste. Ikke til familie, ikke til venner eller kollegaer. De var helt alene med utfordringene. Alene med skammen.

Samme dag, etter middag, satt jeg med sønnen min på fem. Han har nylig blitt interessert i bokstaver. Ville lære å skrive sitt eget navn. Jeg først, han skulle etterligne. Prøvde flere ganger. Plutselig ble han skikkelig sinna. Oppgitt og lei seg. Han krølla arket sammen, kastet det på gulvet og begynte å gråte.

– Hva er det som er galt?
– Jeg klarer det ikke! O-en skal ikke se slik ut. Det er ikke sånn den skal være, pappa!

Jeg tok opp arket, rettet det ut og så en tydelig O. Ikke perfekt, men fortsatt en O. Litt skjev og med flere «runder rundt» for å prøve å rette opp. Jeg så en O og en oppgitt gutt.

Se da, pappa! Det er ikke slik du tegner den!

Omtrent slik så den ut, O-en til sønnen min på fem.

Nesten halvparten av elevene på videregående skole sier de har bekymret seg mye den siste uken. Tretti prosent har et høyt nivå av depressive symptomer. Stadig flere opplever stress, press og får psykiske utfordringer. Behandlingstrengende psykiske utfordringer. Depresjon og angst er vanlige, folkelige sykdommer som kan ramme alle – men langt fra alle snakker om det. Mye kan hjelpe, først og fremst opplysning og åpenhet.

Før sammenlignet vi oss med med de beste på fotball-laget, naboen, en kollega eller en i klassen. Nå har vi hele verden i lommen, og kan ikke bare sammenligne oss med den beste i omgangskretsen, men den beste i verden.

Det gikk opp for meg, mens sønnen min gråt, at jeg ikke vil la mine sønner vokse opp i en verden, et samfunn, hvor psykiske lidelser er et stadig voksende problem, uten at jeg har gjort min del for å påvirke. Uten at jeg virkelig har forsøkt å endre. Bidra. Det er kanskje krevende og et stort mål, men ingenting endrer seg om vi ikke gjør noe. Gutten min må øve mer på O-en sin. Det er slik han lærer, men han må også se at den per nå er fin nok. God nok.
Den duger.

Vi har et ansvar. Overfor oss selv, og andre. Jeg skal ta det fullt ut og håper du er med på ditt vis.

#PsyktFokus skal være en holdningskampanje for å sette fokus på og ufarliggjøre psykisk helse. Det skal være en døråpner for at folk blir mer bevisste på eget fokus, egne tanker og følelser. Men enda viktigere; #PsyktFokus skal redusere terskelen for å fortelle og snakke om egne utfordringer. For det er er nemlig greia, at alle kjenner seg alene med driten når 10 av en gruppe på 30 ville kjent seg igjen.

Ingen skal eie eller legge styringer på #PsyktFokus. Det skal være det du opplever at det er for deg. Og du skal bruke det på ditt vis.

Kanskje er #PsyktFokus å aldri kjenne seg god nok, tynn nok, fin nok, rask nok. Kanskje er det å hate å gå i butikken fordi folk ser på deg, analyserer deg, synes du er rar. Kanskje tenker du at ingen liker deg, kanskje er du ensom. Bruk #PsyktFokus og fortell om det. Vis det. På din måte.

De neste måneden vil 30 kjendiser gå i front, fortelle sin historie. Mange vil gå med t-skjorter som sier #PsyktFokus, TV og aviser er på banen. Om vi vil kan vi faktisk forandre noe. Det krever lite – betyr mye. For mange.

Frem i tid håper jeg at det ikke bare er en realitet at folk både får vondt i ryggen og vondt i psyken, men at det også oppleves som like normalt. At det snakkes åpent om på samme måte. Folk får vondt i ryggen. Men folk får også vondt i psyken. Slik er livet! Gjør vi det like lett å snakke om negative tanker og følelser som en vond rygg eller en brekt arm, da er alt dette verdt det. Egentlig er det verdt det lenge før, om jeg bare treffer noen få. Om det kan gjøre det enklere – lysere.

Spør folk hvordan det går, og men det! Fortell! Min opplevelse er at mange vil lytte, støtte, anerkjenne, se, hjelpe og være en del av, for ikke nevne å kjenne seg igjen i – bare vi slutter å legge lokk på den psykiske helsa. Alle har den, flere bør snakke om den!

Om du vil, bruk #PsyktFokus i sosiale medier. Fortell; er ditt liv bare en dans på roser?

Kjøp en t-skjorte her, la den psykiske helsa bli synlig. Det gjør det lettere å prate om, som en snakkis under lunsjen eller med venninna rundt cafébordet. Alt overskuddet går uavkortet til formålet via Rådet for psykisk helse.

Bry deg.
Snakk.
Vis.

– Lars Z

T-skjortene kommer i sort og hvit, til dame og herre i alle størrelser. Kan bestilles her.

11 kommentarer

  1. Et tema som tydeligvis berørte meg mer enn jeg ante, når tåren trilla over den helt perfekte o’en til 5 åringen. Livet er nok en dans på roser, en ser det bare ikke pga alle tornene som er i veien….

    1. Lars Zachariassen

      Det er så fint, Kikki!

      For roser har også torner. Med kollektiv innsats tåler blir det enklere for flere å skrape seg på dem…

      Takk <3

  2. Maria Karlsson

    Gu så fint skrivet och så sant❤

    1. Lars Zachariassen

      Viktig sak for meg. Tusen takk, Maria!

  3. Viktig viktig!! Sett fokus, få bukt med «skammen» mange føler på! Kjenner meg igjen.. (men tørr jeg å fronte det.? Tørr jeg å fortelle at jeg har vondt i psyken? At jeg snakker jevnlig med psykiatrien i kommunen..? Tørr jeg.?)

    1. Lars Zachariassen

      Kjære, Lina! At du bare skriver denne kommentaren viser at du har kommet en lang vei. Terskelen er høy, avgjørelsen er din – men jeg tror du hjelper både deg selv og andre om du spiller med åpne kort.

      Jeg heier på deg, uansett hva du ender med å gjøre. Er også overbevist om at du ville kledd t-skjorta! Kanskje blir det enda mer naturlig å gå inn i samtaler med dette fokuset på det viset?

  4. Harald Martin

    Fantastisk fin måte du setter fokus på psykisk helse, Lars.
    Etter 50 år turte jeg å snakke om årsaken til mine psykiske nedturer opp gjennom livet. Husker hvor nedverdigende det var da jeg skulle fortelle mine kolleger at jeg slet psykisk.
    Etter hver kom jeg fram til følgende erkjennelse.
    Har du brukket armen så ser folk at en er sjuk. Har en brukket sjela så synes det ikke, men smerten er kansje enda værre.
    Har bestilt tskjorte og kommer til å fronte #PsyktFokus på min måte.

    1. Lars Zachariassen

      Harald Martin!
      Jeg var litt nedfor i går. Følte kanskje at hele #PsyktFokus ikke gikk helt som jeg ønsket. Så kom kommentaren din… Da er det verdt alt! Og jeg innser vel på mange vis at effekten ikke kommer til å være så synlig, men likevel veldig betydningsfull 🙂 Og på sett og vis er holdningskmanpanjen akkurat begynt.

      Tusen takk, Harald Martin. Gjør ditt, på ditt vis 🙂 Og god mandag!

  5. Så godt å lese. Viktig fokus og reflektering. Stå på me prosjektet. Sammen er me sterkere.

    1. Lars Zachariassen

      Sammen er vi sterkere!
      Tusen takk, Lilly 🙂

  6. Hei😊
    Dette likte jeg😉 har slitt i 40år og har alltid følt meg annerledes.
    Selv i dag vil/tør ikke de rundt meg sette igang en samtale, er redd jeg blir ´nervøs´, men ingen tør å bli kjent med meg.
    Har kjøpt trøye, skal bruke den og vise at det er ganske normalt og ikke skummelt å ha vonde tanker og de er ikke der hele tiden.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *