Maraton på ødelagt maskineri

Reklame – Mizuno

Det var vondt, hardt og utmattende. Jeg skalv, hadde kramper og gråt flere ganger. Og jeg var helt nøtt til å gå, flere ganger. Midnight Sun Marathon ble min største nedtur og min største opptur. Det er jeg glad for!

Jeg forsøker, i idretten som ellers i livet, og ikke tilrettelegge med dårlige unnskyldninger for å skape lettvinte utveier. Realiteten i forkant av løpet var rett og slett verre enn tidligere formidlet. Lett feber og en vondt kropp, venstre lilletå fortsatt et åpent sår. Jeg ville nok frarådet andre fra å løpe, slik mange frarådet meg. Mizuno satte delvis ned foten, og valget om deltakelse falt først minutter før start.

En prat med en legekompis, telefonkontakt med de hjemme og heftig monolog. For jeg vil ikke fremme et syn eller verdier som sier at alt skal gjennomføres til enhver pris. Det er forskjell på tøft, kult og dumskap. Er de negative konsekvensene større enn den totale gevinsten, da er dumskap eneste merkelapp tilgjengelig.

Konsekvensene rent fysisk er relativt betydelige her jeg sitter med en begredelig allmentilstand. Men gevinsten, den psykiske gevinsten, er helt enorm! Opplevelsen, mestringaspektet og betydningen i et livsperspektiv vil være med meg i all fremtid.

Det var vondt fra start. Fra 15 kilometer var det som om kroppen skrudde seg av. Farten minimal, pulsen høy og ingen muligheter eller ønsker om pushe. Det var rett og slett ikke mulig å gjøre noe annerledes, kroppen hadde nok med å bekjempe sykdom og smerter. Beina tunge som bly, men naturen fin som fy! Helt magisk!

Det ble snakket om vind over 20 meter i sekundet, tidvis regn og trolsk stemning. Vilt, vakkert og vått. Men høye, snødekkede fjelltopper som badet i et lys jeg aldri før har sett maken til. Mitt på natten!

Når kroppen prioriterte blodomløpet bort fra føttene krampet det seg til. Lår, legger, tær. Av en eller annen grunn liker jeg litt motstand. Og smerte. Det kjennes godt og vondt på samme tid. Og det oppleves ekstra stas og være ute der, sammen med 6000 andre fra 74 nasjoner, i det som oppleves som en kamp om å være eller ikke være.

Publikum heier, medløpere heier, jeg heier. På meg selv og andre. Jeg blir kjent med Martin fra Nederland, som også har 3 små barn, som også nylig har startet sitt eget selskap, som også har det vondt. Vi deler det beste og det verste fra alle arenaer – neste år skal vi møtes igjen. Om ikke i Tromsø, så et annet sted i verden med et strekke på 42,2 kilometer.

De siste 11 kilometerne er i brutal motvind. Sånn skikkelig motvind, altså. Jeg er så nummen at det egentlig ikke gjør vondt lenger, smiler og hakker tenner om hverandre. 31 kilometer er tilbakelagt, hvordan kan jeg ikke smile. Kun 7 kilometer til øl og fine folk. 4 nå! Therese og Mette som jeg har hatt med meg på reisen er allerede ferdig dusjet, fått heder som medaljører og trolig funnet seg tilrette på en varm bar. Det er fascinerende hvordan det går an å løpe så fort og være så ekte, flotte og fine på samme tid.

2 kilometer igjen. Jeg bestemmer meg for at dette startnummeret skal henges opp på veggen på kontoret, slik jeg kan se litt ekstra på det hver gang jeg møter motgang. For motgangen kommer, på jobb, på hjemmebane og i livet. Men da skal jeg søren meg også sørge for å holde meg på beina. Bruke de få resursene jeg har til å holde meg oppreist, med blikket vendt fremover. Ett skritt om gangen.

Kramper går over. Vonde tær leges. Formen blir god igjen. Det handler ikke om å unngå å falle, men om å alltid reise seg opp igjen. Når jeg krysser mållinjen langt over midnatt er det dette jeg sitter igjen med. At jeg falt og falt og falt, men reiste meg tilsvarende mange ganger opp igjen.

Jeg aner ikke tiden, men opplevelsen kjenner jeg inderlig!

Tusen takk for en fantastisk helg, kjære Therese og Mette! For samtalene, lærdommen og latterkulene. For motivasjonen og ærligheten. Det blir ikke siste gang vi møtes. Takk til Mizuno for muligheten, oppriktigheten og de alltid gode stundene. For ikke å nevne produktene! Midnight Sun Maraton har sjarm, sjel og rammene til å skape minner for livet. Mitt favorittmaraton så langt – uten tvil! Vi kommer tilbake hele familien, for hytte-til-hyttetur og villmarksopplevelser. For nordlys eller midnattssol.

Klokken 03.30 gikk jeg i dusjen. Når jeg våknet klokka 07.53 var jeg varm igjen.

– Lars Z

Mitt livs beste dusj!
Mette må ha med seg kyss fra alle løp. Så da fikk hun flest av dem, Therese en pallplass og jeg beholdt imaget som junior.
Damene i førersetet, altså…

1 kommentar

  1. Harald Martin

    Gratulerer med vel gjennomført maraton, Lars.👍

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *