Snart begynner mobbingen igjen!

Barnehage, skole og jobb. Hverdagen nærmer seg for de fleste. Mange gruer seg. Jeg pratet nylig med en mor som var bekymret for hvordan det ville bli for hennes barn i forbindelse med første skoledag. De hadde ikke økonomi til noen ferie å skryte av, heller ingen fancy skolesekk fra Beckmann. Det fikk meg til å tenke på et innlegg jeg skrev for en tid tilbake.

Jeg hadde vært på et foredrag med Silje Marie Strandberg.
Om mobbing.

Mobbing.

Silje Marie begynte å bli mobbet i 7. klasse. Utestengt. Kjenner seg verdiløs. Hun blir ikke sett. Hun blir ikke hørt. Ikke lyttet til. Tankene blir etterhvert tydelige stemmer i hodet; Du er stygg! Du er ikke verdt noen ting! Hun roper om hjelp. Men ingen lytter. Ikke på skolen. Ikke hjemme. Silje Marie finner noe å kontrollere, får makt over matinntaket og kaloriene. Løper i timesvis hver dag. Kutter seg. Tankene og stemmene utvikler seg. Så kollapser hun. Blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Hallusinasjoner og vrangforestillinger. Hun gir opp. Avviser alle som forsøker å hjelpe.

Silje Marie Strandberg gir opp livet.
Prøver gjentatte ganger å ta selvmord.
Må skjermes. Ligger fastspent i belteseng.
Fordi hun ble mobbet.
Utestengt.

Publikum klapper, jeg går rett ned til Silje Marie og gir hun en klem. Noen velvalgte, rosende ord. Deretter hjem. Så begynner jeg å gråte. Hva om våre gutter blir mobbet? Hva om de blir mobbere?

Og hvordan kunne det gå så satans langt? Uten at noen reagerte?
Hvorfor mobbes det, i det hele tatt?

Jeg har mange tanker. Mange følelser. Det er første gang jeg kjenner en reell engstelse for mine egne barns fremtid. Og jeg er ikke alene. Spørsmålene haglet fra publikum…

– Kan du tenke deg et tiltak som kunne ha reddet deg den gang? Et tiltak som var iverksatt av skolen som kunne ha gjort at du ikke endte opp med å bli mobbet?

Silje Marie svarer etter beste evne. Fra sitt ståsted. Men på akkurat dette spørsmålet har hun ikke noe konkret svar. Hun vet ikke hvilke tiltak skolen kunne ha iverksatt for å redde henne. Avkrysningsskjema, spørreundersøkelser eller lignende?

Jeg rekker opp hånda og sier; Du er tiltaket, Silje Marie! At du er her i kveld, det er tiltaket.

For jeg er ikke den eneste som gråt i går kveld. Det er jeg sikker på! Jeg er ikke den enste som kommer til å snakke med mine venner, mine barn, min sjef og mine foreldre om mobbing i dagene som kommer. For meg er tiltaket å sette mobbing på dagsorden og gjøre noe med mennesket. Praktiske tiltak er fint, men vi må ikke glemme menneskene i det hele. For det er tross alt mennesker det handler om.

Åpenhet. Dialog. Medmenneskelighet. Blikkontakt. Kroppskontakt. Smile.

Vi må tørre å bry oss!

Tørre å se!
Selv om vi ikke liker det som er foran oss.

Tørre å lytte!
Selv om vi ikke liker det vi hører.

Tørre å stille spørsmål!
Selv om vi ikke liker de svarene vi får.

Og vi må faktisk tørre å handle, selv om det innebærer at vi involverer oss i noe som påvirker oss. Som gjør vår egen hverdag litt mer komplisert.

– Lars Z

Første dag i barnehagen etter ferien var spennende. Slik er det ikke for alle. Også i barnehager foregår det utestengelse og mobbing.

1 kommentar

  1. Så utrolig bra skrevet. det er så sant så sant. Mer fokus på dette i hverdagen. Det å kunne se det,det å kunne hjelpe. Tårene kom fort her nå.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *