Hånden på låret…

Jeg satt i min egen verden. Sete 23C. Flyet skulle snart lette. Duskregn på vinduet – jeg hadde hele raden for meg selv. 19 eposter å besvare. Snart helg. Deilig!

Så kom hun gående mot meg i midtgangen. Siste passasjer ombord. Ung. Pen. Blikket ned. Svart designerveske. En slik Caroline har ønsket seg til jul de siste 10 årene. Fra Mulberry. Hun var blek. Skalv på hendene.

Jeg satt ytterst. Gjør alltid det. Det er best å jobbe på dataen her. Alltid sete C eller D. Hun satt seg ned. Jeg så billetten hennes; 23A. Men hun satt seg ikke ved vinduet. Valgte midtplassen ved siden av meg.

Hun luktet parfyme. Ikke for sterkt. Vårlig. Vesken ble plassert på fanget. Hun rotet febrilsk rundt i den. Fant etterhvert en vannflaske. Så en sobril. Pusten gikk raskt og overfladisk. Skvatt til da kapteinen informerte om dagens overfart til Stavanger. Hun måtte ha angst. Panikkangst eller fobi.

Jeg tok av meg brillene. La bort dataen. En flyvert ba hun legge den svarte designervesken under setet foran henne. Hun ville ikke. Tviholdt på den. Men måtte.

Flyet økte farten på rullebanen. Hun tviholdt på armlenene. Knokene ble vite. Holdt pusten. Jeg ville hjelpe, men det var tydelig at hun ikke var mottakelig for prat…

La hånden med tungt trykk på låret hennes. Hun så på meg for første gang. Skrekkslagent, slørete blikk . Jeg nikket kort og sa denne turen tar vi sammen. Fin veske, forresten!

Hun grep hånda mi med begge hender. Holdt den helt til vi stod ved gaten på Sola. Ingen sa et ord. Da vi kom ut av flyet sa hun takk. Jeg skal besøke familie. Søsteren min fødte i går.

Så gikk hun.

Nå skal jeg besvare 19 eposter. Snart helg.
Deilig!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *