Jeg falt. Slo meg.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Heller ikke hvor det ender…

Jeg friskmeldte meg selv fra utbrenthet i et blogginnlegg lille julaften. Åpenbart fordi jeg trodde de tungene dagene var over, men også fordi jeg trodde det var nødvendig overfor omverdenen, lesere og alle som viste omsorg. Den siste måneden har det likevel vært stille. Dette innlegget skriver jeg for min egen del. For å oppsummere og avslutte en tøff periode, før en ny start venter.

Det er ikke synd på meg. Verken jeg eller situasjonen jeg har vært i er spesiell. Men for mange kan det fremstå slik. Med et referansegrunnlag hentet fra sosiale medier, hvor middagene er lekre, fjellturene majestetiske, smilene store, barna lykkelige og treningshyppigheten uoppnåelig – kan det virkelige livet fremstå mindre greit. Andres øyeblikk som strømmer mot oss på Facebook og Instagram viser ikke helheten, men vi påvirkes i større grad enn vi tror. Lista for livet øker gradvis uten at vi merker det. Plutselig har vi kommet til et punkt hvor lite overskudd og selvrealisering er synonymt sykdom og diagnoser.

Vi har tre barn i barnehagealder. Selv om Instagram forteller noe annet, sier livet og all erfaring av at vi ikke bare kan ha lite overskudd, men at vi skal ha lite overskudd. Det er ikke unormalt, ikke farlig. Det er en realitet. Og et tydelig tegn på at kreftene brukes der det er viktigst.

Vi har tre centimeter snø på Jæren. De siste dagene har mine små hatt et ønske om å lære å gå på ski. Tre dager med intense forsøk, utallige fall, irritasjon, frustrasjon og sinne. Kombinert med mestringsopplevelser, kalde fingre og kakao. I går, med ski og staver i alle retninger, sa femåringen: Jeg tror det er de som faller flest ganger som blir best å gå på ski!, før han ga monsterbakken enda et forsøk.

Ingen må lære seg å gå på ski, men alle bør lære seg livet. Det innebærer fall, frustrasjon og sinne. Men også mestringsfølelser og kakao. Perspektivet og innstillingen til fallene avgjør turens videre retning. Lærdommen blir kompassnåla, åpenheten og dialogen turens innhold. Bare den som reiser seg får se hele horisonten.

Jeg falt.
Slo meg.
Reiste meg igjen.

Slikt skjer…

Nå vil jeg ut på nye turer! Og jeg gleder meg. Sånn skikkelig 🙂

– Lars Z

2 kommentarer

  1. Linn therese

    Du er enestående.
    Og inspirerende,
    og normal .
    ❤️

    1. Lars Zachariassen

      Takk.
      Takk!
      Takk <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *