#PsyktFokus

Da jeg var yngre gikk jeg på veggen. Høye forventinger om karakterer og prestasjoner i alle settinger – det bikket over. Jeg ble utslitt og fant ikke gleden i noe. Ett nivå under kjelleren. Holdt det for meg selv. Gråt, uten tiltakslyst og krefter til å reise meg.
For en periode.

Niende mars 2018. Jeg hadde fått seks henvendelser fra ulike lesere. Dårlig selvtillit, angst, depresjon, homofili og en dame som ville, men ikke våget å melde seg på 10 kilometer under Oslo Marathon. Slike meldinger går inn på meg. Sånn skikkelig. På et vis føler jeg et ansvar, i det minste at jeg vil hjelpe. Bry meg. Felles for alle seks som kontaktet meg, var at ingen hadde fortalt det til sine nærmeste. Ikke til familie, ikke til venner eller kollegaer. De var helt alene med utfordringene. Alene med skammen.

Samme dag, etter middag, satt jeg med sønnen min på fem. Han har nylig blitt interessert i bokstaver. Ville lære å skrive sitt eget navn. Jeg først, han skulle etterligne. Prøvde flere ganger. Plutselig ble han skikkelig sinna. Oppgitt og lei seg. Han krølla arket sammen, kastet det på gulvet og begynte å gråte.

– Hva er det som er galt?
– Jeg klarer det ikke! O-en skal ikke se slik ut. Det er ikke sånn den skal være, pappa!

Jeg tok opp arket, rettet det ut og så en tydelig O. Ikke perfekt, men fortsatt en O. Litt skjev og med flere «runder rundt» for å prøve å rette opp. Jeg så en O og en oppgitt gutt.

Se da, pappa! Det er ikke slik du tegner den!

Omtrent slik så den ut, O-en til sønnen min på fem.

Nesten halvparten av elevene på videregående skole sier de har bekymret seg mye den siste uken. Tretti prosent har et høyt nivå av depressive symptomer. Stadig flere opplever stress, press og får psykiske utfordringer. Behandlingstrengende psykiske utfordringer. Depresjon og angst er vanlige, folkelige sykdommer som kan ramme alle – men langt fra alle snakker om det. Mye kan hjelpe, først og fremst opplysning og åpenhet.

Før sammenlignet vi oss med med de beste på fotball-laget, naboen, en kollega eller en i klassen. Nå har vi hele verden i lommen, og kan ikke bare sammenligne oss med den beste i omgangskretsen, men den beste i verden.

Det gikk opp for meg, mens sønnen min gråt, at jeg ikke vil la mine sønner vokse opp i en verden, et samfunn, hvor psykiske lidelser er et stadig voksende problem, uten at jeg har gjort min del for å påvirke. Uten at jeg virkelig har forsøkt å endre. Bidra. Det er kanskje krevende og et stort mål, men ingenting endrer seg om vi ikke gjør noe. Gutten min må øve mer på O-en sin. Det er slik han lærer, men han må også se at den per nå er fin nok. God nok.
Den duger.

Vi har et ansvar. Overfor oss selv, og andre. Jeg skal ta det fullt ut og håper du er med på ditt vis.

#PsyktFokus skal være en holdningskampanje for å sette fokus på og ufarliggjøre psykisk helse. Det skal være en døråpner for at folk blir mer bevisste på eget fokus, egne tanker og følelser. Men enda viktigere; #PsyktFokus skal redusere terskelen for å fortelle og snakke om egne utfordringer. For det er er nemlig greia, at alle kjenner seg alene med driten når 10 av en gruppe på 30 ville kjent seg igjen.

Ingen skal eie eller legge styringer på #PsyktFokus. Det skal være det du opplever at det er for deg. Og du skal bruke det på ditt vis.

Kanskje er #PsyktFokus å aldri kjenne seg god nok, tynn nok, fin nok, rask nok. Kanskje er det å hate å gå i butikken fordi folk ser på deg, analyserer deg, synes du er rar. Kanskje tenker du at ingen liker deg, kanskje er du ensom. Bruk #PsyktFokus og fortell om det. Vis det. På din måte.

De neste måneden vil 30 kjendiser gå i front, fortelle sin historie. Mange vil gå med t-skjorter som sier #PsyktFokus, TV og aviser er på banen. Om vi vil kan vi faktisk forandre noe. Det krever lite – betyr mye. For mange.

Frem i tid håper jeg at det ikke bare er en realitet at folk både får vondt i ryggen og vondt i psyken, men at det også oppleves som like normalt. At det snakkes åpent om på samme måte. Folk får vondt i ryggen. Men folk får også vondt i psyken. Slik er livet! Gjør vi det like lett å snakke om negative tanker og følelser som en vond rygg eller en brekt arm, da er alt dette verdt det. Egentlig er det verdt det lenge før, om jeg bare treffer noen få. Om det kan gjøre det enklere – lysere.

Spør folk hvordan det går, og men det! Fortell! Min opplevelse er at mange vil lytte, støtte, anerkjenne, se, hjelpe og være en del av, for ikke nevne å kjenne seg igjen i – bare vi slutter å legge lokk på den psykiske helsa. Alle har den, flere bør snakke om den!

Om du vil, bruk #PsyktFokus i sosiale medier. Fortell; er ditt liv bare en dans på roser?

Kjøp en t-skjorte her, la den psykiske helsa bli synlig. Det gjør det lettere å prate om, som en snakkis under lunsjen eller med venninna rundt cafébordet. Alt overskuddet går uavkortet til formålet via Rådet for psykisk helse.

Bry deg.
Snakk.
Vis.

– Lars Z

T-skjortene kommer i sort og hvit, til dame og herre i alle størrelser. Kan bestilles her.
 

Avis, TV og podcast i morgen

Den siste tiden har jeg jobbet dag og natt med en holdningskampanje som betyr mye for meg. En holdningskampanje jeg også vil skal bety noe for deg. For samfunnet vi lever i. For Norge. Det startet med en lei situasjon hjemme, som fikk begeret til å renne over…

I morgen skal jeg til Oslo for å møte Hanne Sørvaag. Hun er én av 14 kjendiser jeg har med meg under Holmenkollstafetten for å rette fokus på temaet. Men først er det altså TV-innspilling, en artikkel i regionavisene og en podcast som skal spilles inn. Jeg klarer nesten ikke holde meg, men må vente til i morgen med å si mer!

Jeg vet jeg har en stemme. Nå er jeg klar for å bruke den. Høylytt!

 

En pappaplan i vasken…

I dag morges fortalte jeg om en vanlig morgen, hvor mine to eldste barn alltid har kappløp inn i barnehagen. FØRSTE MANN!!, roper de og løper som galne fra bilen og til inngangsdøra! Scenarioet er alltid likt, han største kommer først og han minste sist. Likevel er det alltid han minste som er mest begeistret og oppglødd! I dag smilte han engasjerte til meg og sa:

Han vant først, jeg vant sist!

Tenk å ha en slik innstilling. Så herlig det er å oppleve, kjenne at en vinner – uansett, først eller sist!
Barna mine er sentrum i livet, det som betyr og gir mest. Å observere bevegelser, væremåte og samspill, for ikke å snakke om alt de forteller og hvordan de ser på og forholder seg til ting annerledes enn oss voksne. Problemløsning og tenkemåte, de er langt tøffere og mer angripende enn meg, og trolig de fleste rundt meg.

Jeg hadde tanker om hvordan ting skulle bli da vi ble foreldre. Planen var klar for hva slags pappa jeg skulle bli! Vel, det viste deg seg raskt at det var vanskelig å følge planen slavisk. Makan til kaos – og plutselig var det ikke bare én, men tre som skulle følges opp. Så fikk planen bare være en optimistisk drøm, tilsidesatt av uendelige mengder klesvask, spilt melk, kronisk søvnunderskudd og matpakker like spennende som  sexlivet i nevnte periode. Misforstå meg rett, det går i bølger, og på sett og vis skal det vel være slik. Én ting jeg likevel opplever at vi har fått til, som var en del av den opprinnelige planen, er å si mer ja enn nei. Bygge opp under innsats mer enn prestasjon, og fokusere på at øvelsene gjør mester.

For alt er jo nytt for de små. De skal lære alt for første gang! Og da fortjener de ikke bare nok antall forsøk til å faktisk lære det, men også gode opplevelser på veien. Og nettopp slik tror jeg de aller fleste foreldre er med barna sine. Glade i dem uansett hvor lang tid de bruker på å lære seg å gå, sykle eller sparke fotball. Det er bare synd at ikke den samme mentaliteten brukes overfor seg selv. For hva er det egentlig som skjer når vi går fra å være barn til voksne?

Har du noen gang forsøkt å begynne å trene mer? Spise sunnere? Slutte å røyke? Drikke mindre Pepsi max i ukedager?
La oss anta at du har det!
Får du det alltid til? Har du noen gang feilet i forsøket?
La oss anta at du også har gjort det. Feilet. Avbrutt forsøket.

Hvor mange ganger ga du deg selv på å få det til? For mange ganger sprakk du, før du ga opp? Er du like glad i deg selv om du «feilet»? Snakker du like fint til deg selv når du går på en blemme i endringsforsøket, som da barnet ditt skulle lære å gå?

Jeg bryr meg, enda mindre enn jeg trodde, om prestasjonen til barna mine. Men jeg er ekstremt opptatt av at de skal prøve, feile og lære – for så å prøve på ny. Og mens de gjør nettopp det, skal jeg ved hver eneste anledning vise at det er greit, vise at jeg er akkurat like glad i dem!

Til slutt et lite tips hørt fra Cathrine Strand-Gundersen. Har du små barn? Ta vare på minnene. Det var en del av vår plan som har gått litt i vasken. Men nå skal vi opprette en mailadresse til hver av dem, og hver gang de kommer med et gullkorn, det skapes en god historie eller vi tar et kjekt bilde – sender vi det til mailen deres. Når de konfirmeres får de tilgang til en fin, ekte og hverdagslig historie om dem selv. Samtidig lagres alt i en egen mappe på vår mail, så kan vi kose oss med mimring når vi opplever at tiden går så alt for fort <3

– Lars Z

 

Gikk på badevekta – fikk sjokkbeskjed!

Jeg gikk akkurat inn på badet. Dro frem badevekta. Steg på. Fikk dommen.

Men så skjedde det noe snodig. Badevekta, begynte å prate til meg…

– Takk for sist! Lenge siden…
– Eh.. Hei!
– Spist litt mye i det siste eller?
– Mulig. De har sjokolade på kontoret hvor jeg jobber.
– Aha…
– Jeg klarer ikke holde fingrene fra fatet. I dag har jeg spist 4.
– Jeg kjenner jo det. Du har blitt drita tung, Lars!
– Ja, men…
– Jeg mener det! Du begynner å bli lubben. Bleik er du også.
– Men…
– Æsj! Har du ikke noen form for viljestyrke?
– Litt, men du skjønner…
– HOLD KJEFT! Du har ikke viljestyrke, Lars! Og du begynner å få en tydelig mage.
– Hæ? Jeg har da ikke begynt å få mage.
– Jo! Du klarer ikke skjule den under t-skjorta om du trodde det. Småfeit, vil jeg kalle det.
– Det kan du vel ikke mene?
– Jo, også begynner du å bli grå i håret også. Jeg likte deg bedre før.
– Men…
– Du har blitt 2 kilo tyngre! Hele deg i ferd med å forfalle!

Jeg tuller bare. Badevekter kan jo ikke prate. Ikke tro alt du leser på internett. Heller ikke tro på alle tankene i hodet ditt. Mange av den er løgn.

Uten å drive forherligelse av høy BMI og helseplager ville bare stikke innom bloggen for å si at badevekter ikke kan si noe om hvordan du ser ut, hvordan du har det eller hvor freaking amazing du faktisk er!

– Lars Z

 

Trenings- og hyggehelg!

/Egenreklame og annonse – FitCamp/

Hva om vi dro på en helgetur sammen?
Spiste god mat sammen.
Trente sammen.

Rett og slett hadde det fint, sammen! Yte og nyte om hverandre. Høy puls, varm badstu. Massasje og kanskje noe i godt i glasset utpå kvelden. Inspirerende og gode foredrag, yoga og ikke en eneste tanke om hverdagsmas, klesvask, plikter og oppgaver.

Jeg har sammen med FitCamp vært med på å bygge opp to helgeturer for folk flest. En liten ferie med fokus på deg selv, eller som en fellesgreie med en venn eller to. Opplegget passer for alle, uansett utgangspunkt. Mestringsopplevelsene og bevegelsesglede står i fokus – alle skal bli sett, hørt og pushet ut fra sitt ståsted. Det skal være gøy og motiverende og være med meg på camp, men også rolig, deilig og avkoblende. FitCamp har lange tradisjoner for treningscamper, nå gleder jeg meg som et lite barn til å sette mitt preg på campene i september.

I flotte naturomgivelser skal kropp og sjel bli utfordret, gjennom ulike treningsøkter andre fellesaktiviteter. Femstjernes mat og drikke, hotell og goodiebags. Svømmebassenget og boblebadet (Geilo) bruker du som du vil, jeg skal i det minste dyppe kroppen flittig mellom slagene 🙂

Kjekt? Absolutt!
Skummelt? På ingen måte!
Jeg er nemlig snill som et lam. Konfliktsky og positiv er jeg også, så dette kommer til å bli en eneste stor opptur. Enten det er som et spark bak, en start, for å opprettholde motivasjonen eller komme et hakk videre på reisen. Lov meg at du ikke er redd for å være i for dårlig form! At du er for tung! Eller har for lite fancy klær! Ikke bare er alle velkomne, men alle passer inn 🙂 Ikke tenk, bare nevn til folka rundt deg at du blir borte en helg i september, og meld deg på!

De første 20 som melder seg på får 500 kroner avslag. For 3490,- kroner får du 2 overnattinger på hotell, full pensjon (alle måltider inkludert) og alt av trening, foredrag og så videre. Kroppsanalyse (verdi 500,-) for de som ønsker.
LET’S GO!!

Sirdal: JenteWeekend 28. – 30. september. Meld deg på HER
Geilo: FitCamp for begge kjønn 14. – 16. september. Meld deg på HER

Vi snakkes der!

– Lars Z

 

Redd for å løpe!

Jeg pratet med en dame tidligere i uka som ikke ville delta på et løp, fordi hun visste at hun i etterkant kom til å få mange spørsmål om tiden hun hadde brukt. For henne selv var det ikke så nøye hvor lang tid hun brukte, men når andre hadde fokus på tiden var hun sikker på å sitte igjen med en følelse av å ikke være god nok. Fordi å bruke mer enn én time på 10 kilometer er tregt, alle er raskere enn meg. 

På torsdag skulle jeg løpe 5 kilometer så raskt jeg kunne på Bislet Stadion mellom 5 møter og et foredrag i hovedstaden. I forkant av dette testløpet, for å sjekke formen, fikk jeg selv de samme tankene… Nevner jeg dette på Instagram vil jeg få mange spørsmål om tiden. Det vil resultere i at mange vil mene noe om formen min. Farten jeg holder. Hadde jeg vært i min livs form hadde ikke disse tankene kommet. Men med et helt normalt liv, hvor jeg tidvis har måttet/ønsket å nedprioritere treningen litt, visste jeg at det ville bli tungt. Vondt. Og heller ikke gå så fort som tidligere.

Etter å ha pratet med denne dama som ikke ville delta i konkurranser, så hun raskt ting på en annen måte. Fra et nytt perspektiv. Hun har meldt seg på et løp, og gleder seg. I det minste har hun blitt bevisst på hvorfor hun løper, hva det betyr for henne og hva folk egentlig mener når de spør etter tiden. For kanskje handler det mest om å vise interesse? Engasjere seg? Bry seg? Gi oppmerksomhet… Og om det ikke skulle være tilfellet, så finnes det gode svar å gi når spørsmålet dykker opp.

For min egen del merker jeg at det er stor forskjell på å snakke med og hjelpe andre til å tenke annerledes, kontra å faktisk gjøre det selv. Mine tanker er liksom vanskeligere å snu… Og jeg var redd, ikke bare for tiden jeg ville bruke på å løpe 5 kilometer, men spørsmålene og kommentarene i etterkant. Han skal jo være en treningsguru, også løper han så sakte!? 

Det er ganske sykt. Og synd! For jeg elsker jo å løpe. Uansett hvor fort det går. Og jeg elsker hverdagslivet mitt, selv om det har gjort at jeg en periode har vært mindre aktiv enn ellers. At tankene mine og andres meninger om farten min skal få ødelegge noen ting som helst, det går jeg ikke med på.

Så da varmet jeg opp, da. Og løp 5 kilometer med fanden i helene, pulsen dundrende og til melkesyra sprutet ut av øynene mine. Side om side med Norgeseliten på Bislet Stadion. Og vet du hva? Jeg følte meg som en fuckings vinner! For jeg vant over tankene og fikk en fantastisk opplevelse. Jeg er i gang, jeg er motivert og jeg har muligheten til å drive med det jeg liker best.

I ærlighetens navn, og for min egen del, skal jeg innrømme at jeg har et stort konkurranseinstinkt. Det fører med seg at jeg registrer tiden. Bruker den ved neste anledning og konkurrer med meg selv. Jeg ble fornøyd med tiden på torsdag, selv om jeg har løpt betraktelig raskere før. Men enda viktigere, jeg kom fire hakk videre i tankespinneriet! Fant på et vis fasiten. For jeg løper for min egen del. Fordi jeg liker det! Jeg skal jobbe for at det skal gå raskere i tiden som kommer, men jeg slutter ikke å løpe om det skulle vise seg motsatt.

Du er så god!
Så flink!
Var det gøy?
Fikk du en fin opplevelse?

Ord og spørsmål som kan brukes neste gang du treffer noen som har deltatt på et løp eller en konkurranse. Det finnes skilpadder og harer, noen kommer først og noen kommer sist – alle har hatt en opplevelse. Alle har deltatt. Alle har grunn til å smile.

Punktum.

Haha! Jeg startet ikke slik, men trodde det ville se tøft ut på et bilde…
Men slik så det ut da jeg løp…
…og slik kjentes det etter 5 harde, vonde og fantastiske kilometere.
Hurra!
 

Vinnerne er kåret!

Om 51 dager drar jeg og 2 vinnere til Tromsø for å løpe Midnight Sun Marathon! Det skal bli en opplevelse av de sjeldne. Ikke minst blir det spennende å se hvem vinnerne egentlig her. Forhåpentligvis blir det like gøy som sist, da turen gikk til Amsterdam med to kjekke karer.

Litt synd er det at ikke flere kan vinne. Samtidig har du heldigvis ikke tapt noe. Kanskje kan dette være det lille som skulle til for at du tar opp løpinga igjen, melder deg på et løp eller annet? Kjenner du det kribler bare litt? Ikke vent, benytt muligheten og kom deg ut på en kort tur J

Trenger du nye sko eller klær får du 30% ved bruk av rabattkoden LarsZ www.mizuno.no.

Therese Falk og Mette Synnerström, er dere klar for tur? Gratulerer som vinnere av konkurransen! Ser virkelig frem til å treffe dere begge to 🙂

Hei så lenge!

– Lars Z

 

Er du en løper, sånn egentlig?

Av en gruppe på 100 personer, klarer du å identifisere hvilke 10 av disse som er løpere?

Dersom du studerer hvert enkeltindivid nøye? Dersom du ser på skoene de har på seg? Hvilke klær de bruker? Hvordan de ser ut på håret, om de har skjegg eller ikke? Dersom du analyserer form, alder, utseende og holdning… Vil du klare å se hvem som er løpere og ikke?

Du hadde kanskje truffet med noen. Spesielt om du så en pulsklokke gjemt under jakkeermet kombinert med komfortable joggesko, men jeg garanterer at du ikke hadde klart 10 av 10. For løpere ser ser svært forskjellige ut. Og ikke bare det, men de ér forskjellige!

De har forskjellige form, forskjellig vekt, forskjellig utdannelse og ulik lønn. De har forskjellig klesstil, forskjellige musikksmak, forskjellig familieliv – alt er ulikt. Det finnes ingen fellesnevner for alle. Det er like mange historier som de er mennesker som løper. Det betyr også at løping kan være for (nesten) alle. Dette gjelder selv om du opplever at du ikke ser ut som en løper. Om så er ligger problemet hos deg, for det handler ikke om å se ut som en løper, men å kjenne seg som en løper! Være en løper!

En løper får ikke tittelen sin basert på distanse eller fart, men grunnet valg av aktivitet. Løper du, ja – så er du en løper. Uansett fart!

Slutt å tro at det kun er normalvektige eller tynne som løper.
Slutt å tro at det kun er de med fancy utstyr og riktige sko som løper.
Slutt å tro at det kun er de under 60 år som løper.
Slutt å tro at det kun er de som er i god form som løper.
Slutt!

Møt Kristian Waalen, en god venn, løper og triatlet. Han løper 10 kilometer, halvmaraton og helmaraton. Sistnevnte også etter å ha maraton svømt 3800 meter og syklet 180 kilometer.

Vil du være en løper? Løp!

– Lars

Foto: Øystein Otterdal
 

Nå er det slutt…

Dagen ble mer emosjonell enn jeg trodde!
Tårer og snue mellom store smil.

Siden jul har jeg jobbet én dag i uka hos LHL-klinikkene Nærland. Nå er det bare én vakt igjen. Dette har vært jobben min gjennom fire år. Den eneste jeg har hatt etter endte studier. Med de beste kollegene, beste ledelsen, beste arbeidsbeskrivelsen og det mest meningsfulle og kjekke innholdet. Nå er det altså slutt…

Jeg har hatt min siste treningsøkt med deltakere. Jeg har hatt min siste undervisningstime. Det er slutt på samtalene over lunsjbordet, pasienthistoriene og individuelle timer med kognitiv terapi.

Det er trist å slutte, men ikke lenger skummelt. Jeg har hatt fantastiske år her og skylder stedet og menneskene langt mer enn takk og klemmer. Samtidig er jeg trygg på valget og gleder meg til muligheten for å treffe flere og påvirke i større grad. Skape holdningskampanjer, delta i samfunnsdebatter, skrive, snakke og bry meg. Mennesket og mottakeren skal stå i sentrum.

Under min aller siste undervisningstime dro jeg de store linjene mens tårene presset på. Hvorfor jeg havnet som fysioterapeut på et rehabiliteringssenter og ikke i serviceteamet til en toppidrettsutøver. Hvorfor samtaler, kommunikasjon, språk og relasjoner har blitt så interessant. Hvordan det å undre seg og stille spørsmål er essensen. Hvordan øyekontakt og berøring påvirker. Hva som egentlig betyr noe… I ditt liv. For at du skal ha det godt. Hvordan er det for deg, er de viktigste tingene i livet egentlig ting?

Før jeg dro hjem fra jobb i dag kom en eldre mann bort til meg og sa: Jeg er gammel sjømann. Jeg har seilt jorda rundt, blitt kjent med mye folk og mange steder. Ingen har tatt flere farvel enn meg. Faktum er at etter litt tid er det meste glemt. Folka også. Synd, egentlig. Men deg Lars, kommer jeg til å huske. Ikke for hvordan du ser ut eller hva du sa, men for hva du fikk meg til å tenke. For hva du fikk meg til å gjør. 

Jeg kommer ikke til å glemme deg heller. Av nøyaktig samme grunn!

Og LHL-klinikkene Nærland – tusen takk for alt <3

Nå går ferden videre, med mennesket i sentrum. Jeg gleder meg!

– Lars Z

Når deltakerne hadde forlatt bassenget i dag gitt det opp for meg. En epoke er over!
Musikkanlegget fra åttitallet vil bli savnet. Mulig det er gammelt, men det gjør jobben og det er vel alt som betyr noe? Ta seg til om noen skulle bytte ut meg når jeg nærmet meg førtiårsalderen…
 

Ikke la meg være sjef – ta tak!

Nå skjer det mye spennende på en gang her! Fire foredrag denne uka og to store prosjekter som snart er ferdig spikret. Ikke bare det, men jeg begynner å bli sånn skikkelig heltent på treninga igjen – det i seg selv kjennes magisk. Mulig jeg har tøyd strikken litt langt den siste uka – da er det godt å vite at kvelden i kveld først og fremst skal bestå av kos. Men så da, når jeg satt meg i sofaen etter å ha fått de små i seng ser jeg at det har kommet 63 nye mailer. Seksti av dem er fra personer som vil være med meg til Tromsø og løpe Midnight Sun Marathon. Det blir fortalt om hvor mye det hadde betydd – det er jo veldig gøy! Halvparten er lest og skummet gjennom det fleste kommentarene på Facebook. Ikke ta det ille opp. For dette er kun gjort av kjærlighet, men du og jeg må faktisk ha en liten alvorsprat!

Dette er til deg som ønsker å komme i gang med treninga. Dette er til deg som ønsker en ny start. Til deg som ønsker å løpe igjen. Jeg skriver dette innlegget til deg som ønsker et spark bak og tenker at å vinne en reise og løpsopplevelse i Tromsø er nettopp det.

Du har helt rett! Det ville vært motiverende og et spark bak om du vinner konkurransen. Nye sko, nye treningsklær og en finfin helg med meg til Nord-Norge. Det ville gitt deg blod på tann til å brette opp ermene og gi på med nytt mot. Selvsagt ville det det!

Men ikke la Mizuno og konkurransen min ha denne makten over deg! Ikke la meg få bestemme om du skal komme i gang med trening og økt aktivitet. Jeg mener det; Ikke la meg være sjef i ditt liv! Jeg skulle så gjerne ønske at alle som deltok vant, men med 2000 kommentarer er sjansene relativt små for at det blir nettopp deg. Blir sjansene tilnærmet like små for at du kommer i gang igjen med trening eller går utenfor egen komfortsone er det synd. Fryktelig synd.

Ikke vent på at vinneren av konkurransen skal kåres. Ikke vent på at jeg bestemmer om du skal begynne å trene igjen. Ta makten selv. Vær sjef i ditt eget liv! Grip roret og styr skuta dit du ønsker. Ikke vent til mandag. Ikke vent til du kanskje skal til Tromsø eller får gratis produkter fra Mizuno. Vær så snill; vær sjef, ta tak – om det faktisk er det du ønsker!

Eller velg alternativet; aksepter og forson deg med livet du lever! For mest sannsynlig er det mer enn godt nok <3

– Lars Z

PS. Det ene foredraget jeg har denne uka er gratis! Torsdag, klokken 19.00 på Jessheim Storsenter. Kanutten lekebutikk er arrangør, med goodie-bags og det hele. Send meg en melding på Facebook, så sikrer jeg deg en plass 🙂