Idrett for alle – selv de uten råd!

Jeg var trener for 20 barn. Dagen etter fakturaene med medlemskontingent ble sendt ut var det 16 igjen. De fire som ikke lenger kom på trening var trolig de som trengte det mest.

Idrett og aktivitetstilbud for barn blir dyrere. Mye dyrere. Så dyrt at mange foreldre ikke har råd til å la barna sine delta på denne typen aktiviteter. Og med det går de glipp av samhold, læring, integrering, mestringsopplevelser og opplevelser. Det skapes et klasseskille i ung alder som er tungt å tette også på sikt. Det er dårlig samfunnspolitikk, dårlig integreringspolitikk og dårlig folkehelsepolitikk – men først og fremst rammer det barna på individnivå.

Det finnes gode intensiver, tanker om løsninger og planer. Dessverre har ingen vist seg å fungere godt nok i praksis, og politiske initiativ tar lang tid fra idé til gjennomføring. Deltakeravgiftene og prisene som tidligere var inkluderende og i tråd med Norges Idrettsforbund sitt eget mål: Idrett for alle, beviser dette.

Jeg tror jeg har funnet en løsning som kan få bukt med problemet! Men jeg klarer det ikke på egenhånd…

Selvsagt er det viktig å finne roten av problemet og gjøre endringer her. Fra mitt ståsted som forelder, trener, i styrer og komiteer er det flere ting som peker seg ut. En dugnadsånd som smuldrer opp og mindre frivillighet fremstår som det viktigste. Men om så alle verdens røtter til dyre medlemskontingenter føres frem i lyset, vil det ta lang tid å reverse tilstanden. Kanskje er det heller ikke mulig med et prisnivå i 2019 som tilsvarende 1994. Da må vi være fremtidsrettet og innovative for å gjøre nødvendige endringer. Sakens kjerne er nemlig at noe må gjøres. Og det må gjøres nå!

Løsningen

Vi danner en veldedig organisasjon eller stiftelse. Deretter skaper vi en nettside og en app hvor samtlige idrettslag, foreninger og aktivitetstilbud kan opprette en brukerprofil. Ved å være en del av tilbudet kan familier med barn søke om å få betalt treningsavgiften direkte til idrettslaget de er en del av. Basert på telefonens posisjon vil det i appen være mulig å søke opp aktivitetstilbud som er en del av ordningen i lokalmiljøet.

For meg er det vanskelig å forstå at ikke alle idrettslag og andre tilbydere vil benytte seg av et slikt tilbud. Flere aktive barn, større samhold, mer penger i klubbkassen. Med en slik løsning vil stigmatisering unngås og terskelen for å søke om å få dekket medlemskontingenten lavere. Pengene hentes fra næringslivet, privatpersoner og ulike støtteordninger. La oss si at 5000 søknader innvilges årlig, og snittprisen per kontingent er 1500 kroner. Da må det hentes inn i overkant av 7 millioner kroner. Det tror jeg er fullt mulig! Hovedpunktene i strategien er allerede klar.

De største utfordringene vil være å finne tydelige, men gode kriterier for avslag og godkjennelse av søknader. Samt en sømløs og enkel digital plattform. Men det kan løses! Tenk bare, om 5000 flere barn kan ta del i idretten. Hva det betyr for dem! For familiene, lokalmiljøet og samfunnet.

Klasseskille vil ikke forsvinne, men et slikt tiltak vil være med å skape en betydelig forskjell! Så spørs det om det finnes frivillighet, ønske og engasjement der ute til å få dette til? Er noen med meg?

Vi må sikte på at det er 20 barn på trening. Ikke 16.
Men 20!

– Lars Z

PS. Vil nevne det fantastiske tilbudet til BUA. En nasjonal forening som jobber for at barn og unge skal få mulighet til å prøve flere og mer varierte aktiviteter. Det gjør vi ved å gjøre det enklere for deg å låne utstyr til sport og friluftsliv. Finnes stadig flere steder i landet. Sjekk ut hjemmesiden HER!

Foto: Kat Jayne, Pexels.com
#allemed
 

Jeg falt. Slo meg.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Heller ikke hvor det ender…

Jeg friskmeldte meg selv fra utbrenthet i et blogginnlegg lille julaften. Åpenbart fordi jeg trodde de tungene dagene var over, men også fordi jeg trodde det var nødvendig overfor omverdenen, lesere og alle som viste omsorg. Den siste måneden har det likevel vært stille. Dette innlegget skriver jeg for min egen del. For å oppsummere og avslutte en tøff periode, før en ny start venter.

Det er ikke synd på meg. Verken jeg eller situasjonen jeg har vært i er spesiell. Men for mange kan det fremstå slik. Med et referansegrunnlag hentet fra sosiale medier, hvor middagene er lekre, fjellturene majestetiske, smilene store, barna lykkelige og treningshyppigheten uoppnåelig – kan det virkelige livet fremstå mindre greit. Andres øyeblikk som strømmer mot oss på Facebook og Instagram viser ikke helheten, men vi påvirkes i større grad enn vi tror. Lista for livet øker gradvis uten at vi merker det. Plutselig har vi kommet til et punkt hvor lite overskudd og selvrealisering er synonymt sykdom og diagnoser.

Vi har tre barn i barnehagealder. Selv om Instagram forteller noe annet, sier livet og all erfaring av at vi ikke bare kan ha lite overskudd, men at vi skal ha lite overskudd. Det er ikke unormalt, ikke farlig. Det er en realitet. Og et tydelig tegn på at kreftene brukes der det er viktigst.

Vi har tre centimeter snø på Jæren. De siste dagene har mine små hatt et ønske om å lære å gå på ski. Tre dager med intense forsøk, utallige fall, irritasjon, frustrasjon og sinne. Kombinert med mestringsopplevelser, kalde fingre og kakao. I går, med ski og staver i alle retninger, sa femåringen: Jeg tror det er de som faller flest ganger som blir best å gå på ski!, før han ga monsterbakken enda et forsøk.

Ingen må lære seg å gå på ski, men alle bør lære seg livet. Det innebærer fall, frustrasjon og sinne. Men også mestringsfølelser og kakao. Perspektivet og innstillingen til fallene avgjør turens videre retning. Lærdommen blir kompassnåla, åpenheten og dialogen turens innhold. Bare den som reiser seg får se hele horisonten.

Jeg falt.
Slo meg.
Reiste meg igjen.

Slikt skjer…

Nå vil jeg ut på nye turer! Og jeg gleder meg. Sånn skikkelig 🙂

– Lars Z

 

Bilen stjålet!

Vi bor i verdens beste nabolag.
I verdens tryggeste gate.
Trodde jeg.

Vi har snart bodd to år i det nye huset. Virkelig funnet oss godt tilrette. Naboene har med tiden akseptert oss med alt som følger med av rariteter og pågående oppførsel. Barna løper mellom husene, til middag er det vanskelig å vite om vi blir 3 eller 13 og alle er behjelpelige bidragsytere til fellesskapet. Jeg kan hente melk i kjøleskapet til naboen kl. 06.15 kun iført boxershorts, verktøy hentes i nr. 16, sukker i nr. 7, vin i nr. 10 og alt annet i nr. 3.

De få bilene som kjører gjennom gaten holder 15 kilometer i timen, nabohunden ble trolig født uten stemmebånd og kattene vet mer om toalettskikk enn mitt eget avkom. Det er så trygt å bo i Torvald Tus veg at jeg sjeldent låser bilen og boden. Garasjen står til stadighet på vidt gap og syklene står tilgjengelig for enhver nabo til fri distribusjon.

Det er så fredelig og trygt her, at dørselgere av innbruddsalarmer blir ledd av. Dog invitert inn på kaffe og god drøs, selvsagt!

Men når vi våknet i dag brast illusjonen. Det trygge nabolaget vårt hadde fått besøk av politiet. Naboen sin bil var stjålet over natta! Innbrudd i to andre biler og en husnøkkel var sporløst borte. WHAT!? Det gikk kaldt nedover ryggen… Rett og slett skikkelig ekkelt!

Bilen er en Hyundai i40, nøyaktig lik som på bildet under, med registreringsnummer DN69314. Nå står gata på hodet og leter iherdig! Nabohunden uten stemmebånd er oppgradert til vaktbikkje og naboungen med oransje belte i karate øver på ballespark med millimeterpresisjon.

Jeg mener å ha lest en gang at «man sparer en del tid på å bare hate forbrytere i gjerningsøyeblikket». Det er nok sant, men bileieren og gata vil ha bilen tilbake! Del gjerne om du bor i området og hold øynene åpne 🙂

Lars Z

PS. Er det du som er tyven? Jeg holder foredrag på Bryne/åstedet om «Nytt år – Nye muligheter. Men i å skal du ta dem! Og holde på dem. Lever tilbake bilen, og kom! Mer info HER.

 

10 mest leste innlegg i 2018

Jeg elsker jula!
Og jeg elsker hva den har gjort med meg.

Om ikke alt er tilbake til normalen, så er det ikke langt fra. Jeg har begynt å glede meg til alt som venter i 2019, de kreative tankene har virkelig begynt å melde seg og overskuddet nærmer seg gamle høyder. 2018 – mitt første år med egen bedrift. Det har vært innholdsrikt, lærerikt, utfordrende og fint. Men aller mest kjekt!

Romjula gir tid til ettertanke. Alt jeg har opplevd, alt jeg har gjort og alt jeg vil få til i tiden som kommer. Det fine med bloggen er at det blir en form for dagbok. Mine 10 mest leste innlegg gir derfor et lite inntrykk av alt som har skjedd.

1. Døden – alt for mange gode mennesker, for unge mennesker, unike mennesker – har gått fra meg og oss i 2018. Det er vondt. Skremmende. Trist. Og ufattelig. Mine tanker rundt temaet skrevet i sommer HER.

2. #Psykt Fokus – et tøft møte med meg selv i døra gjennom min egen sønn. Et ønske om å skape mer åpenhet rundt psykiske sykdom. Det ble stor oppslutning og mediedekning, mange personlige mailer. Kampen er bare så vidt i gang. Les saken HER.

3. Tips til livsstilsendring – et innlegg med 14 av mine beste tips til å starte og gjennomføre en livsstilsendring. Delt av Helsedirektoratet og Frisklivssentraler. Kanskje passende dersom du har satt deg nyttårsforsetter? Kan leses HER.

4. Kone til salgs – en hyllest til kona, som etterhvert var utro. Måtte rett og slett kvitte meg med hun! Leses HER.

5. Nedlatende treningsdrittsekker – det mest leste innlegget. Om da jeg ga beskjed til to yngre menn på et fly som pratet nedlatende om medmennesker på treningssenteret sitt. Resultert i store endringer i treningsbransjen 🙂 Les innlegget HER.

6. Jeg ansetter – vil du ha drømmejobben? En annerledes jobbannonse på et tidspunkt hvor jeg hadde store planer. En prosess som innebar nærmere 300 søknader, 13 jobbintervju og en plan som ble endret i siste sekund. Glad jeg landet på sistnevnte, lei meg for de 13 jeg ga falske forhåpninger til. Les jobbannonser HER.

7. 12 ukers løpeprogram, nivå 1 og 2 – gratis treningsprogram i to nivåer. Brukt av betydelig flere en jeg våget å drømme om! Sjekk ut HER om du skulle være interessert.

8. Mobbing – Etter å ha vært på et foredrag om mobbing og utestenging gikk jeg helt i dørken. Det må vel være noe vi som voksne kan gjøre? Les HER.

9. Hånden på låret – om flyskrekk og et følelsesladet, non-verbalt møte med en medpassasjer. Kan leses HER.

10. Burde skjønt det for lenge siden… Det siste halve året har jeg tatt på meg for mye. Gradvis mistet gleden, overskuddet – før jul var det helt på grensa. Jeg følte meg utbrent. Tung i kroppen, tung i hodet. Les alt HER.

Rett utenfor topp 10: #1MILLIONSKRITT – det ble til slutt hundretalls millioner, og DOBBEL DOBBELSENG – livet med 3 kids og lite søvn resulterte i tidenes største seng.

Tusen takk for året som har vært! Tusen takk for all tilbakemeldinger, tomler opp, kommentarer og delinger. For meg og min lille bedrift utgjør det den store forskjellen – det er slik budskapet når ut 🙂

– Lars Z

 

Ny prioriteringsliste. God jul!

Det har gått to uker siden sist. Jeg skrev jeg var sliten, nesten utbrent. Kurven er stigende. Men det tar tid. I et større perspektiv oppleves det som redningen, ikke undergangen.

I mellomtiden kom julen. Med gradvis hvilepuls til toner fra Maria Mena. Med familietid, hjemvendte venner og bekjentskap.  Men til Bryne kom også terrorismen. Med all verdens ubegripelighet, sinne, sorg og samhold. Alle tanker går til de pårørende <3

I lys av den siste månedens erfaringer og opplevelser går jeg inn i et nytt år med en ny prioriteringsliste:

  1. Meg selv – om ikke går jeg glipp av alt nedenfor, og de av meg.
  2. Familien, med barna og Caroline i spissen.
  3. Venner
  4. Alle andre – fysisk og psykisk folkehelse.

Optimisten i meg forteller at punkt 1 gjør sitt til at kvaliteten i punkt 2, 3 og 4 blir høyere. Som igjen gjør totalen betydelig større! Pessimisten i meg finnes ikke…

I morgen får jeg færre pakker enn jeg har fått noe år tidligere. Fire eller fem stykker. Men nå betyr hver og én så mye mer. Livet betyr mer!

Hadde jeg visst hvor du bor, ville jeg gitt deg en klem!
Riktig god jul, kjære deg!

HoHo,
Lars Z

PS. Vi så The Greatest Showman i går. Det var en eneste lang terapitime. Anbefales!

 

Burde skjønt det for lenge siden…

Jeg burde skjønt det for lenge siden.
At noe var galt.

Varsellampene lyste.
Jeg lukket øynene.

Kroppens alarmer ulte.
Jeg lukket ørene.

Gradvis sluttet å glede meg over ting jeg alltid har gledet meg over. Gradvis forsvant overskuddet, initiativet og driven. Jeg havnet bakpå – i livet. Matlysten forsvant, vekten svingte. Mindre sosial, begynte å isolere meg.

Sliten, men anspent.
Trøtt, men umulig å sove.
Tid nok, men ingen effektivitet.
Og jeg sluttet å trene.

Tidsfrister som alltid har vært motiverende ble stressende. Skumle. Uoppnåelige.

Og plutselig kan jeg begynne å gråte. Ut av det blå.

På torsdag gjestet jeg flere radioprogram. Verten til Norgesglasset på P1, Pål Plassen, fortalte at han var fast leser av bloggen. Han bemerket at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe og lurte på hvordan jeg hadde det. Rett etter sendingen Googlet jeg symptomer på utbrenthet. Først da skjønte jeg at jeg er farlig nær å falle over på feil side av knivseggen jeg balanserer på.

Den siste måneden har jeg nådd nye, store mål. Realisert flere drømmer. Jobbet med store, nasjonale organ og aktører, som direkte vil påvirke samfunnets folkehelse. Den gode følelsen har likevel uteblitt. Og jeg har verken hatt kapasitet, ork eller lyst til å dele på blogg, Facebook eller Instagram.

I går holdt jeg 4 foredrag. Ett i Rogaland, tre i Lillestrøm. For SATS som arrangerte convention for sine ansatte. Mest av alt hadde jeg gledet meg til å bli ferdig. Komme i mål og vite at kalenderen inneholder mye luft frem til jul. Men så ble det en sterk, fin og givende dag – på alle vis. På grunn av tilbakemeldingene og det vi skapte sammen.

Aller mest på grunn av en dame. Iris het hun. Som ventet igjen til all smalltalk var over, kom bort og ga meg en klem. En varm, fast og god klem. Den varte i minst ett minutt. Ingenting ble sagt. Akkurat den klemmen kommer jeg aldri til å glemme!

Livet kan være tøft.
Utfordrende.
Å balansere er en kunst.

Det viktigste er mange ganger bare å overleve.
Holde hodet over vann.
Og stå i det!

For det går over…

Jeg er glad for at dette ble oppdaget i tide. Glad for de rundt meg. Tiltak er i verksatt!
Ro ned – nyt førjulstiden 🙂

– Lars Z

 

Frykt for å trene blant andre

De siste to ukene har jeg holdt 8 foredrag. Store, morsomme og betydningsfulle foredrag. Ett av temaene jeg har pratet om er frykt. Ikke ren bevegelsesfrykt, men frykt for å trene sammen med andre. Enten det er på treningssenter, i kommunale gruppetilbud eller annet.

Min erfaring i møte med mennesker, samt tilbakemelding fra dere lesere, viser tydelig at mange er redde, bekymret eller negative til å bli observert under aktivitet. Spesielt gjelder dette om det skal trenes i et miljø som oppleves som en arena for vellykkede, flinke og suksessrike mennesker. Vi har en tendens til å sette andre i godt lys og oss selv i skyggen, mens vissheten om at alle kjemper en kamp vi ikke kjenner til glemmes.

Frykten viser seg ofte på flere vis. Det som går oftes igjen er frykten for å:

– bli latterliggjort
– få stygge blikk
– ikke passe inn
– føle seg stygg
– føle seg tykk
– ikke ha riktig utstyr (klær/sko)
– dumme seg ut
– bli baksnakket
– garderoben
– bli gjenkjent
– ikke er i god nok form
– skiller seg ut
– ikke mestre teknikkene / apparatene
– mislykkes i forsøket

Ansvaret for å gjøre noe med dette er todelt. Egne tanker må utfordres, for flertallet av andre mennesker og treningstilbud er av det gode slaget. Men aktørene som tilbyr trening må også møte dette på en bedre måte. Først og fremst er det behov for å vite om og anerkjenne frykten mange kjenner på. Deretter er min opplevelse at markedsføringen har mye av skylden. For markedsmaterialet som brukes består stort sett av superslanke, supersterke, superbrune, superbarmfagre damer med superhvite smil. Og mennene så muskuløse og kjekke at samtlige superhelter skjelver i buksene. Da er det ikke rart at mange går med tanker om å ikke passe inn. At dette ikke er noe for meg.

All mat som selges skal være godt merket. Forbrukeren skal vite hva det inneholder. Mens i min bransje kan vi markedsføre noe ganske annet enn produktet som faktisk blir solgt. Det finnes ikke et aktivitetstilbud i verden som kun har supermodeller i aksjon. Dersom reklamen hadde bestått av reelle kunder og brukere er jeg overbevist om at terskelen ville blitt lavere og flere hadde våget seg i gang med treningen.

Og det trengs med vissheten om at 70% av befolkningen er i for lite aktivitet. Det fine er at mange lytter. Mange tar dette på alvor og begynner å tenke annerledes. Jeg gleder meg til å se ord bli til handling!

– Lars Z

 

Lureste / dummeste (?) vi har gjort!

Kort oppsummert:

Tre små barn i barnehagealder.
Enorme mengder sykdom.
Bleieavvenning.
Trangt i senga.
Ingen søvn.

Dobbelsenga vår er 2 meter lang, 180 centimeter bred. Ganske stor, egentlig. Men altså alt for liten! På sett og vis er det fascinerende hvor tilpasningsdyktige vi er som art. Etter fem år med apekatter i senga har vi funnet det mulig å sove i alle verdens stillinger. Om det så er relativt ubehagelig. Fordelingen er slik: 15 centimeter eller mindre til rådighet for voksne, resterende 150 centimeterne tilhører ett, to eller tre små mennesker. Posisjoneringen og det søvnlige akrobatikknivået er av det imponerende slaget: Sjøstjerna og bestemte karatespark er hyppig brukt om dagen. Det samme er madrassen og sofaen, for pappas del.

Helsesøster ble kontaktet. Tips ble mottatt, råd ble fulgt og tiltak iverksatt. Alle skal sove på rommet sitt, punktum!

Men så var det det faktum at barna ikke har lært seg alfabetet, enda mindre hva et punktum er. I virkeligheten har de voksnes punktum blitt omgjort til et komma:

Alle skal skal sove på rommet sitt, helt til vi kommer inn på deres!
Hver gang du legger meg inn på rommet igjen gjør jeg et nytt forsøk etter 15 minutter.
Etter 5 repetisjoner reduserer jeg tiden i egen seng til 10 minutter.
Når du har lagt meg inn i senga 15 ganger bestemmer jeg at det er morgen.
Selv om klokka er 03.30!

Det går etter hvert opp for den voksne, selv med stahet i hver eneste celle, at søvn er viktig. Faktisk viktigere enn vi ante. Det meste kollapset etterhvert. Kommunikasjonen, overskuddet, engasjementet… På fredag ble søvn prioritert over sex for hundrende gang. Drømmen ble om til virkelighet neste dag!

Vi kjøpte en ny dobbelseng. 150 centimeter bred. Nå står den side ved side med den andre dobbeltsengen! Altså måler sengen vår 320 centimeter i bredden. Nok til at hele familien kan ligge som sjøstjerner! Sovende sjøstjerner! DET ER SÅ DEILIG!!

Alltid plass til trygghet, kos og soving.
Alltid plass til salto, lekeslåssing og flørting.
Alltid plass til alt!

Med fare for å gå mot alle eksperters ekspertise og råd skal jeg være forsiktig med å oppfordre til etterlevelse av helgas søvntiltak. Men at det har fungert for oss, det er helt sikker 🙂

Selv med noen av bamsene er det god plass 😉
 

Så rik blir jeg på bloggingen!

Det er mulig jeg er annerledes. Kanskje til og med rar. Men jeg skjønner ikke fascinasjonen med skattelistene, andres inntjening og formue. Dog er det tydelig at andre fascineres og er interessert i dette. I det minste har medie-Norge det siste døgnet handlet om KRF-etterdønning, litt Amerikansk mellomvalg og abortloven, men først og fremst overskrifter som Han er Norges rikeste, Disse har størst formue i din kommune, Se hva kjendisene tjener, osv.

Jeg kjenner fenomenet på kroppen selv. Relativt ofte lurer folk hvor godt businessen går, og hva jeg egentlig tjener. Kan du leve av bloggingen? Blir du rik? Først og fremst handler nok dette om at folk interesserer seg, bryr seg og undrer seg. Det setter jeg pris på!

Men vet du hva? Nå tenker jeg at det ikke er så ille å meddele. Jeg blir faktisk rik på det jeg driver med, selv om det involverer langt mer enn bare blogging. Sannheten er at jeg blir mye rikere enn jeg drømte om da jeg startet opp!

Jeg blir rik på nye utfordringer og ny lærdom.
På nye relasjoner og nytt bekjentskap.

Jeg blir rik på å se betydningen arbeidet har for andre.
På oppturer og nedturer.

Jeg blir rik på opplevelser og selvinnsikt.
På prøving, feiling og betydningsfull frustrasjon.

Jeg blir rik på spontane avgjørelser og samarbeid.
Rik på mulighetene friheten gir.

Jeg blir rik på arbeidstimer og nattesjobb.
Men først og fremst har jeg et rikt liv fordi jeg hver eneste dag jobber for og mot det som ligger hjertet mitt nærmest: Fysisk og psykisk folkehelse!

Når privatlivet mitt i tillegg er beriket med kone og tre barn, tak over hodet, mat på bordet og godt samspill – da kan jeg ikke fatte hva jeg skulle brukt enda mer rikdom på. Hadde nok alltids klart å funnet noe, men jeg er rett og slett mer enn rik nok. Det er jeg takknemlig for!

Så takk!

– Lars Z

 

Hånden på låret…

Jeg satt i min egen verden. Sete 23C. Flyet skulle snart lette. Duskregn på vinduet – jeg hadde hele raden for meg selv. 19 eposter å besvare. Snart helg. Deilig!

Så kom hun gående mot meg i midtgangen. Siste passasjer ombord. Ung. Pen. Blikket ned. Svart designerveske. En slik Caroline har ønsket seg til jul de siste 10 årene. Fra Mulberry. Hun var blek. Skalv på hendene.

Jeg satt ytterst. Gjør alltid det. Det er best å jobbe på dataen her. Alltid sete C eller D. Hun satt seg ned. Jeg så billetten hennes; 23A. Men hun satt seg ikke ved vinduet. Valgte midtplassen ved siden av meg.

Hun luktet parfyme. Ikke for sterkt. Vårlig. Vesken ble plassert på fanget. Hun rotet febrilsk rundt i den. Fant etterhvert en vannflaske. Så en sobril. Pusten gikk raskt og overfladisk. Skvatt til da kapteinen informerte om dagens overfart til Stavanger. Hun måtte ha angst. Panikkangst eller fobi.

Jeg tok av meg brillene. La bort dataen. En flyvert ba hun legge den svarte designervesken under setet foran henne. Hun ville ikke. Tviholdt på den. Men måtte.

Flyet økte farten på rullebanen. Hun tviholdt på armlenene. Knokene ble vite. Holdt pusten. Jeg ville hjelpe, men det var tydelig at hun ikke var mottakelig for prat…

La hånden med tungt trykk på låret hennes. Hun så på meg for første gang. Skrekkslagent, slørete blikk . Jeg nikket kort og sa denne turen tar vi sammen. Fin veske, forresten!

Hun grep hånda mi med begge hender. Holdt den helt til vi stod ved gaten på Sola. Ingen sa et ord. Da vi kom ut av flyet sa hun takk. Jeg skal besøke familie. Søsteren min fødte i går.

Så gikk hun.

Nå skal jeg besvare 19 eposter. Snart helg.
Deilig!