Wings for Life World Run

Det handler ikke om hvor fort eller langt du løper, men om du løper! Eller går.

Wings for Life World Run er et veldedighetsløp som arrangeres over hele verden 7. mai og tar sikte på å samle inn penger til forskning på ryggmargsskader. Hundre prosent av deltakeravgiftene går uavkortet til formålet, og selve dagen skal være et karneval og folkemarsj mer enn et løp om rekorder. Du løper/går nøyaktig så langt du ønsker før mållinjen/bilen tar deg igjen. Med andre ord; et arrangement i min ånd!

Og nettopp derfor vil jeg be deg om en liten ting: BLI MED!

Ta deg selv lite høytidelig, drit i å sammenligne deg med andre og sleng deg på. Enten du er ung eller gammel, i god eller dårlig form. Uansett høyde, vekt og tilgjengelig løpebekledning. Det er ingen forutsetning at du klarer å løpe, jeg går gjerne sammen med deg bakerst i rekka og slår av en prat. For gøy, det skal vi jammen meg ha det!

Jeg vil ha med meg 40 personer til å delta på Team TriatLars! Mizuno sponser oss alle med fancy t-skjorte og deler ut sko til noen heldige deltakere. Videre vil opplegget krydres med ytterligere ytre motivasjon i form av gaver og snacks. Men viktigst av alt: Vi skal støtte en god sak! På toppen av det hele er vi aktive, sammen. Magisk, spør du meg 🙂 I forkant har vi en gruppe på Facebook til å motivere hverandre og bli kjent.

Før du rekker å tenke deg om, kommenter under Facebookposten og si at du blir med. Og selvsagt må du ta med/utfordre en venn. Løpet går i Stavanger, men du må gjerne bli med uansett hvor i landet du bor. Overnatting fikser vi alltid på et vis!

Snakkes 7. mai!

Fra fjorårets Wings for Life World Run. Foto: Christer Tysdal

Wings for Life World Run er perfekt for alle uansett evner, du setter nemlig ditt eget personlige mål
istedenfor å løpe mot en fastsatt mållinje. Isteden jager den deg. En halvtime etter løpet har startet begynner
Catcher Car å jage løperne i løypa. Foto: Wings for Life.

 

Stagnasjon

Snakket med en interessant mann i dag. Han var irritert fordi formen ikke hadde blitt bedre de siste 2-3 årene, til tross for at han trente fast 3 dager per uke. Løpetidene hadde til og med blitt litt dårligere. Nå var han i tvil om det var vits i å fortsette treningen, siden han likevel ikke merket fremgang. Tiden han brukte på trening kunne han tross alt bruke til andre ting.

Mange der ute vil kjenne seg igjen; formen blir ikke bedre til tross for faste treningsøkter og gode rutiner. At det kan oppleves demotiverende og kjedelig til tider forstår jeg godt. Og grunnen? Mangelen på progresjon i treningsopplegget.

Heldigvis er det lett å gjøre små endringer for at kroppen hele tiden skal bli i bedre form. For kroppen tilpasser seg hele tiden nye utfordringer og krav. Ved å øke kravene gjør kroppen tilpasninger. Over tid, og ved lik trening, øker ikke lenge kravene som stilles til kroppen – formen stagnerer. Treningseffekten blir da vedlikehold. Er målet fortsatt fremgang, må du gjøre endringer. Og endringer betyr litt tyngre, litt lengre eller litt raskere. Ikke mye, men litt.
Nye krav = adaptasjon = fremgang. Med mindre det bikker over. For det kan også være grunnen til mangelen på fremgang, at treningen er for hard og totalbelastningen for stor.

Men altså, treningsbelastningen må økes for at formstigningen skal fortsette. Et godt spørsmål er likevel: Når er jeg i god nok form? Når er jeg fornøyd?

 

Vendepunktet

De siste 3-4 ukene har vært innholdsrike! Utrolig innholdsrike, faktisk! Men ikke på treningsfronten. Hele vinteren har vært laber i så måte, uten at det har gjort meg veldig stresset. For livet og familien vil alltid komme først, og siden midten av januar har treningen blitt nedprioritert. Hverdagsaktiviteten som er viktigst for helsa derimot – der ligger jeg trolig godt over snittet.

Men nå begynner det altså å nærme seg de første triatlonkonkurransene, og ikke minst Norseman. Verdens kanskje tøffeste triatlon! Da er det utrolig deilig å kjenne at det begynner å boble i kroppen, at motivasjonen og lysten øker for hver dag og at tankene gradvis dreier seg mer og mer om trening. Hvordan skal jeg legge opp løpet? Når og hvordan skal det trenes? Har jeg det som skal til i det hele tatt?

Med lenger dager, lysere kvelder og varmere vær blir også naturopplevelsene flere, mektigere og finere. Det er halve greia – opplevelsene. I det siste har det kun vært interiøropplevelser i nytt hus, som har vært overraskende gøy, men nå blir det altså andre boller. For å markere vendepunktet tok jeg like godt på våtdrakta og tok meg en svømmetur i sjøen – så fikk jeg kjenne på kaldt vann før Norseman står for tur.

Jeg blir verken først eller best, men fytti katta jeg skal ha det gøy på veien mot den sorte trøya! Og mestringsopplevelsen av å få til dette på toppen av alt annet – den regner jeg med blir enorm!

Let’s get it on! I’m back!!

 

Kverneland Bil Bryne

/Sponset/

Jeg har etterhvert en del samarbeidspartnere og sponsorer – det er gøy! Selvsagt er det det 🙂 Uten dem hadde det vært vanskelig å gjøre det jeg gjør, i det minste i samme skala. Jeg vet ikke hvordan andre bloggere, influensere og idrettsfolk gjør det, men setter selv dialogen og samhandlingen høyest. Det betyr at jeg virkelig må finne tonen med kontaktpersonen i firmaet, i tillegg til at produktene må være passende og av høy kvalitet.

Få ting er morsommere og mer betydningsfullt enn å få til lokale samarbeid. Gjøre hverandre gode, skape interesse og vekst. At jeg har mange å takke er det liten tvil om, derfor vil jeg skrive tre blogginnlegg den kommende uka for å takke trofaste, lokale samarbeidspartnere som har hatt troen på meg fra den spede starten. Disse skiller seg nemlig ut fra flokken, tenker langsiktig og har absolutt kjekkeste folka knyttet til seg.

Først ut er Kverneland Bil Bryne! Før jeg møtte Stian som er avdelingsleder for Volvo, var bilinteressen lik null og kunnskapen ikke-eksisterende. Jeg kunne noen få bilmerker, ellers var eneste kjennetegn på biler som eksisterte i mitt hode knyttet til farger. Dersom jeg nå sier at jeg kan alt om hestekrefter, turtall og utstyrspakker lyver jeg – for kunnskapen er fortsatt rødmende lav. Dog har jeg funnet interessen, kjenner merkbar forskjell på biler og vet hvor jeg får hjelp når det er behov for det. For på Kverneland Bil Bryne, fikser de alt mens du tar en drøs med en ansatt i det fine nybygget.

Og kanskje klarer de å omvende også deg, for i dag har jeg nemlig tatt min autofile legning til nye høyder! For første gang i historien har jeg vasket bilen for hånd. Og det sykeste av alt – det var drita gøy. Etterhvert kaldt og blaut, men drita gøy. Det er jo tidenes familieaktivitet, koster mindre penger enn tidligere brukte alternativ og resultatet er like bra. I tillegg kjennes det ekstra gøy å kjøre rundt i skinnende bil etter god arbeidsinnsats.

Jeg har alltid likt bilen, men etter å ha prøvekjørt X antall andre biler i perioden vår var inne på verksted, elsker jeg den! Makan til solid greie som ligger bedre på veien skal du lete lenge etter. Rett og slett kvalitet i alle ledd! At jeg skulle si det om noe annet enn sykkel hadde jeg aldri trodd – men slik ble det altså.

Ryktes om at jeg kan dele ut litt rabatter. Gi et pip om du vil ha deg Volvo!

 Følg meg gjerne på Instagram og Facebook.

 

Til salgs!

Påskeegg, marsipan, Solo og kvikklunsj! Gule klær, påskeharer og rånere i Strømstad. Ja, og selvfølgelig påskenøtter, hytta og familiefeiring. Jeg kunne fortsatt lenge, for påsken forbinder jeg med mye. Stort sett bare gode ting. Og i år utvider tradisjonene seg. Nå inkluderer nemlig påsken også intensivt bruktsalg på Facebook og Finn.no. For i forbindelse med flytting har jeg tatt en skikkelig gjennomgang av stort og smått. Salikatt så mye ubrukte treningsklær og utstyr jeg har. Slik blir det når jeg ofte ligger midt mellom small og medium. Det blir uansett for dumt å ha ting liggende uten at de blir brukt.

Jeg elsker å selge! Hadde jeg ikke vært fysioterapeut kunne jeg glatt vært selger, om bare produktet var godt nok, betydningsfullt nok. Og jammen kjøper folk også! Det virker på meg som at halve nasjonen sitter parat på kjøp og salg sider på Facebook, for ofte går det ikke lenger enn 2-3 minutter før det jeg har lagt ut blir solgt. Drita gøy! Ikke minst å skrive salgsannonsene. Være litt morsom/teit, med kleine bilder og spennende overskrifter.

Jeg er selvsagt overbevist om at det er selve annonsene som gjør at jeg selger som vamt hvetebrød, eller muligens modellegenskapene mine. Fruen derimot mener det er prisen som er avgjørende. Du kan jo bedømme selv! Og skulle du kjenne på kjøpetrangen så….

Racebelt fra 2XU. Funker både foran og bak! 100 kroner.

Ungdommen ligger ikke med bena høyt, de bruker fancy leggting for full restitusjon. 2 fargevalg. 200 kroner per par.
Ubrukt.

5x løpeshorts – 1x ubrukelig, hårete modell. 300 kroner per stk. Gjelder også modellen.
Shortsen på modell og høyre side = S, shortser på venstre side = M.

Kjøp dorull, få med verdens beste løpejakke/genser i str. S. Dorullen halvbrukt, jakken ubrukt. 500 kroner.

Bruk hodet – kjøp hjelm! Ubrukte, 400 kroner per stykk.

Klokka som gjør usikre barnerumper til skråsikre alfahanner! 4500 kroner.

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook.

 

What doesn’t kill you…

– Lars, vi mangler jo en del småting til huset. Kanskje du skulle tatt med deg en av kidsa og dratt til IKEA?
– IKEA!?! På påskeaften?
– Ja, det er jo kjempelurt. Alle er på fjellet og koser seg med familiene sine.
– Tviler jeg på. Ser for meg at påskeaften er en IKEA-dag uten like!
– Skjerp deg! Folk tar ferie i ferien. Dra nå, så er dere der akkurat til det åpner…

Om hun lurte meg bevisst eller ikke, vet jeg ikke, men at vi ble alene på IKEA var ikke tilfelle. Langt derifra! Faktisk kunne hun ikke tatt mer feil, for IKEA har omsetningsrekord på påskeaften, i følge en av mine kjære følgere 🙂 Med det som pressmiddel har jeg nå fått meg 20 minutters pause, inkludert påskemarsipan, før neste hylle skal skrus.

Jeg nyter sjelden å gi henne dårlig samvittighet, men om verden finnes i nærheten av rettferdig kan hun kjenne seg litt halvslem i noen minutter. Ja, for IKEA gjorde sitt ypperste for å sette meg på prøve i dag. Og når jeg trodde det ikke kun bli verre, mens jeg stod der i den 30 meter lange stillestående køen, klemte poden i bæremeisen av en våt bleie av verste sort. Selvsagt hadde jeg ikke med skift eller ny bleie.

Og når jeg kom hjem oppdaget jeg selvsagt at jeg hadde glemt både 2 og 3 ting. Kan knapt vente til neste tur! IKEA <3

Tok bilde av rakkeren, men glemte å plukke den opp! Siste gang jeg stryker ut på huskelista når jeg har tatt bilde av produktet, ikke hentet det. Tabbe…

 

Baller i lufta

Jeg er av typen som kaster mange baller opp i lufta. Det er gøy, for da skjer det mye og jeg får testet mye nytt. Men for at det ikke skal bli helt kaos er jeg avhengig av at noen hjelper meg å velge hvilke baller jeg skal plukke ned, konsentrere meg om og fokusere på. Om et team kun består av to mennesker ville jeg selv valgt én som kommer med mange ideer og én som vet hvilke av ideene det bør satses på.

På hjemmebane er vi et team. Et riktig så godt team, vil jeg påstå. Jeg er i det minste veldig godt fornøyd! Hjelper hverandre, interesserer oss for hverandre og gjør hverandre gode. Bare synd at Caroline var borte da jeg fikk ideen om å skrive Påskekrim på bloggen, for da kunne hun ha tipset meg om at det trolig ikke var en veldig god idé. Haha! Men så fikk jeg om ikke annet testa meg som krimforfatter også.

Og det er jo faktisk slik, at dersom vi går utenfor egen komfortsone og prøver noe nytt så blir utfallet enten:

  1. Kjedelig – feil valg av aktivitet. Prøv igjen, neste gang blir det kanskje fullklaff!
  2. Drita gøy – store ringvirkninger. Påvirker deg direkte og mange rundt deg indirekte.

Prøv noe nytt i løpet av påsken! Eller hold deg til det du vet funker, som mormor med melkekartogen under påskefrokosten.

Når vi først snakker om det med å være forfatter; Visste du at søsteren min er en svært anerkjent, kritikerrost og dyktig forfatter? Hun har gitt ut disse 5 romanene. Stolt bror!

 

Påskekrim, del 3

Dersom du ikke har fått med deg starten;    del 1      del 2

Etter at Russiske elitestyrker var pekt ut som gjerningsmenn for drapet på den terrordømte rømlingen senket roen seg i gruppa. De kom seg etterhvert til hytta, tente opp i peisen, hentet vann og redde opp sengene. John Erik gjennomførte likevel det avlyste telefonmøtet og Kristine fant frem champagnen fra sekken. Det var verdt å feire den nye jobben til Andreas, men minst like viktig var den nye rekorden på Instagram: 301 likes, og det i løpet av bare 8 timer. Hun var ikke blant de beste løperne, men hadde klokketro på at hennes store engasjement i sosiale medier kunne føre med seg sponsorer.

Temperaturen begynte å stige i hytta og duften av Toros Jegergryte bredde seg i rommet. Med bobler i blodet og dempet musikk fra en trådløs høytaler, var stemningen som stemningen bør være i starten av påskeferien. Uten innlagt strøm i hytta stod stearinlysene og peisen for belysningen. Det knitret av bjørkeveden og luktet som det skal gjøre av ekte hytter. John Erik og Therese flørtet heftig med bena under bordet i det Andreas serverte maten. Da banket det plutselig på døren.

Hytta lå langt inn i skauen, det var sent og de ventet ingen gjester. Adrenalinet bruste gjennom kroppen til Andreas i det han hentet en kniv på kjøkkenbenken og beveget seg mot døren. Han åpnet den forsiktig opp – ingen der! Da fløy det en stor stein gjennom det ene vinduet, Therese og Kristine skrek høyt. De var livredde. Alle var livredde!

På steinen var det festet en lapp, og på lappen stod det: Øynene på veien!

 

Påskekrim, del 2

Har du ikke lest første del av av påskekrimmen, trykk her!

John Erik, Therese, Andreas og Kristine hoppet alle inn i bilen. De var heldige som ikke hadde møtt på andre biler og at påkjørselen hadde skjedd langt fra folk. Ingen sa et ord i bilen. Andreas vridde om nøkkelen og kjørte bort fra åstedet. I hodet gikk tankene hans til jusstimene på Politihøyskolen; strafferammer. Tjuefire år i fengsel bare fordi han hadde speidet etter tre elger på en åker. Hvordan han ikke var oppmerksom i to sekunder kunne påvirke resten av livet hans. Hvem går egentlig midt i veien uansett?

I baksetet forsøkte John Erik å roe ned Therese. Hun ville ringe politiet og dra tilbake til Barbie for trøst. Kristine snudde seg fra passasjersetet med en tydelig beskjed: INGEN skal melde NOEN TING! Slapp av, Therese.

Hva da slapp av, sa Andreas. Vi har nettopp kjørt på og drept en uskyldig mann, Kristine. Jeg vet hvordan etterforskninga i politiet fungerer, vi kommer til å bli tatt! Faen, altså!
– Vi blir ikke tatt, Andreas. Rolig nå. Vi kvitter oss med alle bevis og så holder alle kjeft. Med hverandre som alibi går dette fint.

Kristine hadde nå fått 132 likes på Instagrambildet sitt, det begynte å nærme seg ny rekord. Stemningen i baksetet hadde roet seg noe etter Therese fikk se live video av Barbie på spa i Bogstadveien. Klokka 21.03 parkerte de ved hytta. Da de pakket ut av bilen gikk det opp for dem at bilen var totalskadd og lett ville bli gjenkjent på grunn av skadene. De ble enige om å dumpe den i vannet like ved. Etter John Erik’s mening kunne den tross alt ikke være verdt veldig mye. Det var tross alt bare en Toyota. Om Andreas irriterte seg aldri så mye over å måtte senke bilen sin ned i et stort vann, irriterte kommentaren til John Erik han enda mer. Hvem tror han egentlig at han er?

Se her!! Det var Therese som stod med telefonen i hånda. Det står i VG at de har funnet den terrordømte fangen påkjørt og drept. Og de tror Russiske elitestyrker står bak. 

Mens de andre pustet lettet ut var Kristine forbannet. Andreas hadde glemt å ta ut løpeskoene hennes fra bagasjerommet før han dumpet bilen i vannet. Nå kunne hun se langt etter personlige rekorder under Wings for Life World Run.

 

Påskekrim, del 1

John Erik, Therese, Andreas og Kristine hadde avsluttet arbeidsdagen tidlig for å komme seg avgårde på fjellet. De skulle dra på hyttetur sammen for første gang. Sist de møttes var nyttårsaften, hvor de hadde kommet opp med denne påskeplanen etter to flasker rødvin. John Erik og Therese hadde bare vært sammen  et halvt år. Det ble spennende å se hvordan de taklet en intim hyttetur uten tilgang på strøm og vann. Therese var en prippen storbyjente uten kjennskap til friluftsliv og ukomfortable senger. Til gjengjeld var de nyforelsket og holdt garantert varmen i den snøkledde heia med dampende kroppskontakt. John Erik hadde hatt problemer med å dra tidlig fra jobb og kom småjoggende i en dress fra Tiger of Sweden. Lakkskoene glinset om kapp med smilet og det pudderkledde ansiktet. Han hadde endret seg mye fra barnealder, men humøret og engasjementet var bevart.

Andreas og Kristine var vante fjellfolk og tok ansvar for lessing av bil mens John Erik byttet til mer komfortable klær. Kristine hadde pakket med en champagne i sekken for å feire Andreas sin nye stilling i Politiet, mens hun selv hadde fått bedre betingelser som PT i Elixia. Hun var tydelig stolt av mannen sin, tok frem telefonen og knipset et bilde til Instagram: På vei til fjellet! Nyt påsken, folkens! <3

Før avreise gikk Kristine gjennom sjekklista, krysset av og dobbelsjekket at begge løpeskoene var kommet med. I mai skulle hun løpe Wings for Life World Run og hadde store planer om ny rekord. I det siste hadde hun blitt besatt av løpingen, såpass at det tidvis skapte frustrasjon i parforholdet. Andreas mente det ville bli nok skigåing og annen aktivitet på fjellet til å holde på formen vedlike, dessuten var det asosialt. Når Andreas i tillegg var litt skeptisk til Therese sin storbyhet og væremåte mente han at det var dårlig gjort å sette han i en situasjon hvor han måtte være alene med dem. Kristine hadde stått på sitt og pakket skoene, planlagt påskens løpeøkter og ladet pulsklokka.

Da skal alt være pakket. Hopp ombord, så når vi hytta før sola går ned.

John Erik og Therese hadde ingen planer om barn med det første. Karrièren skulle forvaltes først, men hund hadde de fått seg for et år siden. En liten hvit pelsdott som til stadighet fikk nye klær og spiste finere råvarer enn de fleste mennesker. Andreas hadde gitt tydelig beskjed om at Barbie ikke hadde de egenskapene som trengtes for å overleve 4 dager på fjellet og at kennel eller hundepass var eneste alternativ. Heldigvis hadde ikke Therese fått nyss i dette, men John Erik funnet en god måte å løse problemet på. Så i det bildørene gikk igjen og de to parene tok fatt på sin vei mot fjellet, var Barbie på vei til et spaopphold i Bogstadveien. Selv om det kostet 7000 kroner i døgnet var det en liten pris å betale for å unngå feriekonflikter og dårlig stemning.

I bilen gikk praten lett. Overraskende lett! Therese og Andreas som hadde et litt anstrengt forhold så ut til å klare seg godt. Når hun i tillegg lo av vitsene hans fikk det allerede store egoet en boost, og alt lå tilrette for en harmonisk tur. Kristine hadde allerede fått 43 likes på bildet og smilte fra øre til øre. John Erik hadde vært effektivt og sendt 6 mailer på telefonen uten at det hadde blitt negativt bemerket av Therese, og kunne nå ha helt ferie frem til i kveld. Da måtte han sjekke noen børskurser og gi en kort rapport over telefon. Han hadde lovet og ikke jobbe mer enn nødvendig og etter avtale trekke seg inn på rommet og jobbe effektivt. Det verste Therese visste var om han latet som han deltok i en samtale men egentlig hadde fokuset rettet på mobiltelefonen.

I samme øyeblikk som Kristine foreslo en sanglek brøt radioen inn med en ekstra nyhetssending. Puh… Det var flere i bilen som tenkte at sangleker tilhørte barn eller religiøse vekkelsesmøter. Fra radioen kunne de høre at, En terrordømt fange har rømt fra et kretsfengsel i Rogaland og er sist observert ved Moi. Store politistyrker er satt på saken. Den rømte betegnes som svært farlig.

Hørte dere det?
– Ja! Det er jo helt sykt, da kan han jo være rett i område her hvor vi er nå! Therese var åpenbart bekymret.
– Slapp av, jeg er utdannet politi og vet godt at en rømling av det slaget ville holdt seg langt unna allfarvei.
– Se der, rope Kristine! Tre store elger.
Hvor, lurte Andreas.
Rett der borte. På åkeren der!

PANG!!

Airbagene hadde blitt utløst. John Erik hadde fått en kutt i hodet og Kristine en vond skulder, ellers ingen store skader. Men alle var de i lettere sjokk. Therese gråt mens John Erik febrilsk lette etter mobiltelefonen. Den var heldigvis hel slik at kveldens arbeidsøkt kunne gå som planlagt.

Hva faen var det, ropte Andreas.
Det må ha vært en elg. Du må gå ut å se, Andreas. Jeg er redd, sa Kristine.

Andreas gikk ut av bilen og ropte umiddelbart på de andre. Veien var dekket av blod og to meter foran bilen lå en livløs skikkelse. En mann med en åpen skalle og den ene foten i en forvrengt vinkel. Han pustet ikke, øynene var helt uten liv. De to kjæresteparene ble stående å se på. De forstod alle at det ikke nyttet med livredning. De hadde nettopp kjørt på og drept en uskyldig mann.

– Dette kan vi ikke si til noen, da mister Andreas den nye politijobben sin. Det var Kristine som brøt stillheten.
– Hva, skal vi ikke si noe? Vi har drept en mann, jo! fikk Therese hikset frem mellom tårene.
John Erik hadde mistet taleevnen, mens Andreas repeterte det samme banneordet om igjen og om igjen.
– Nå setter vi oss i bilen og kjører videre til hytta. Det er bare 20 minutter til vi er fremme, ingen vil oppdage noe. Kristine tok kommandoen, de andre nølte.

Da de hørte en sirene i det fjerne tok de et valg. Et valg de skulle angre dypt på…

Illusstrasjon: Selvtegnet