Ansvar og mannssjåvinisme

Jeg prøver å være kritisk. Bevisst på hva jeg legger ut. Hva jeg skriver. Det ligger alltid en tanke bak – et mål med hver ytring. For ansvaret oppleves stort, og det vokser parallelt med antall følgere/lesere. Med et ansvar på anabole steroider følger det utfordringer. Mange, faktisk!

Mine evner til kritisk tenking øker ikke like kjapt som omfanget av ansvaret. Å forutse konsekvensene er vanskelig, spesielt om bildene tas ut av kontekst. Her er et eksempel.
Dette bildet ble lagt ut for å provosere. Passet fint, for med strykejernet kunne jeg bruke ordspill: Ironman – Iron(ing) woman. Målet var å harselere med tradisjonelle kjønnsroller. I moderne hjem kunne det like godt vært omvendt. For min del blir (ofte) husarbeid og (alltid) familie prioritert høyere enn trening. Mottakelsen var god på min egen Instagram. Alt godt!
Men så ble bildet delt på en Facebook-side. Bildeteksten ble endret, ingen kjente til TriatLars og det faktum at jeg kjemper for kvinnesaken. Enda mindre kjente de til hvordan vi bevisst ønsker å ta opp parforholdets sol- og skyggesider. Det ble mildt sagt ramaskrik! Større mannssjåvinist og kvinnehater enn meg skal du tydeligvis lete lenge etter. Når ballen først hadde begynt å rulle tok det lang tid før den stoppet. Og stor ble den. Men verre; bildet mitt kan jo faktisk brukes til å fremme denne saken, uten at det blir meg bekjent. 
Dette bildet har jeg lagt ut senere. Målet var det samme. Effekten på langt nær like stor. Ergo må jeg alltid provosere for å skape reaksjoner og endring. Eller?
Mitt ansvar er stort, og du kan være trygg på at jeg skal gjøre mitt beste for å bevare og øke evnen til kritisk tenking. På samme måte håper jeg at du tenker over ditt ansvar. Hvem hører du på? Hvem og hva tror du på? Og når er det egentlig nødvendig å sjekke kilder?
 

Bli kjent 3.0 – Krangling og romantikk

Det finnes krangler, uenigheter og ubetydeligheter. Ofte er det uenigheter om ubetydeligheter som gir krangler. Og krangle om ubetydeligheter – det er teit, men det gjør vi altså her i huset. For eksempel om mine romantiske egenskaper.

Det nærmer seg Valentines Day med stormskritt. Jeg kan se, lukte og høre at forhåpningene er store. Hun puster annerledes, går lett på tå og sender meg spesielle blikk. Selv om vi ikke bryr oss stort om denne dagen, forventer hun noe ekstra i år! Det har trolig en sammenheng med manglende barselgave, den mislykkede julegaven og en bursdagsgave som ikke var spesielt gjennomtenkt. Ja, for hvem gir egentlig treningsutstyr til gravide kvinner som opplever seg selv som et bekkenplaget fleskeberg uten treningsmuligheter?

Lær av mine feil, les; 10 tips til deg som lever med hormonelle, gravide kvinner

I håp om å rette opp alle feil og for alvor vise at jeg er mer enn hverdagsromantisk, tar jeg gjerne i mot hjelp. Tips til hva jeg kan gi, gjøre for henne eller ta hun med på, mottas med stor takk!

Skulle du mene at det holder lenge med hverdagsromantiske evner og de små tingene i livet; Gi gjerne en tydelig tilbakemelding, så kan jeg legge dette til under vår neste krangel om romantikk.

Les også:
Ikke all bæsj stinker
Forbilder og fødekropp

 

So ro…

Det finnes mye forskning på søvn, jeg ser bort fra alt – dette innlegget baserer seg kun på egne erfaringer, lite søvn og en dårlig start på dagen. Vi snakker lite kontinuitet og utilsiktet møtesoving på jobb. Jeg sitter med et inntrykk av at samfunnet, meg selv inkludert, er lidenskapelig opptatt av søvn – for å ha det godt og oppleve treningsfremgang. Jeg provoseres av fokuset søvn får i våre daglige samtaler og liv, spesielt oss småbarnsforeldre og hobbymosjonister imellom. Heldigvis finnes det løsninger.






Det er enorme avstander mellom mitt liv og det som leves av toppidrettsutøvere. Jeg skulle gjerne lukta på pallen i et OL eller glist mot det Norske folk på fremsiden av VG etter utenomsportslig bråk. Men aldri i bytte mot livet jeg lever. Jeg vil altså ikke legge fra meg gifteringen, være mindre med barna mine, slutte å trene eller legge TriatLars på hylla. Det er nemlig konsekvensene om jeg skal sove mer – døgnet har ikke nok timer for øyeblikket.




Jeg vet ikke hvor lite, jeg mener mye, jeg sover i snitt hver natt. Alt jeg vet er at vi er så glade i barna våre at vi utnytter nettene til kroppskontakt, sang og lett trening i form av knebøy og tåhev. Jeg vet også at den imaginære hanen som galer på morgenkvisten, ikke vet når morgenkvisten egentlig begynner. Med medisinsk lakenskrekkdiagnose er utgangspunktet også dårlig, mandag til søndag. 

Søvnfokuset må stå i stil til målene, i livet som på idrettsarenaen. Livssituasjonen bør legges til grunn; for tipset om å legge seg tidlig nok fungerer bare til en hvis grad. Barna blir i det minste selvstendige om de voksne hopper til køys klokka 17.30 og overlater kveldsmat, bleieskift, tannpuss og eventyr til dem selv.




Det er ikke mulig å bygge opp et søvndepot til bruk i tøffe perioder. Ei heller er ta igjen søvnen du mistet sist lørdag. Uansett hvordan vi sover: Morgendagen kommer – uten å ta hensyn til hvordan du har sovet. Kan løsningen se slik ut?


1.  Være villig til å finne problemet og hvor det stammer fra.
2.  Iverksette tiltak.
3.  Fokusere på mer positive og produktive ting.




PS. Innlegget er ment for normalt trøtte personer, ikke de som opplever reelle søvnproblemer, uansett årsak. Om så skulle være tilfelle er det mer normalt enn du tror. Les gjerne mer hos Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer.

PSS. Jammen meg lett å gi råd, jammen meg hardt å følge dem!


God natt!



Les også:

Sitter du på jobb, da får du kreft
Fødselen på E39
 

Bli kjent 2.0 – Kosthold

Ofte virker det til at intimitet og ærlighet er bloggernes ytterste hemmelighet til suksess. Skape tillit og samhold gjennom mensen, livskriser og medisinske særegenheter. Vi rakk ikke å filme fødselen på E39. Det kunne jo ha blitt en skikkelig gullgruve. 
Da får jeg finne noe annet snacks om meg selv. Ikke direkte vanskelig, for jeg har mange skjelett i skapet. Spørs bare hvilket jeg skal trekke frem. Spiste 3 rader melkesjokolade før frokost, kanskje kosthold er et passende tema?
For ja, det kunne vært bedre. Mye bedre, faktisk. Og langt verre. Enkelt, kjapt, litt posemat, litt fisk, poteter. Mye kjøttdeig, laks- og kyllingfileter. Og alt for mange sjokoladeplater etter trening, pluss tilgjengelig snop/digg i skapet. Lurer meg til en frossen sjokoladekake i fryseren om nødvendig! Ja, også restene fra fredagskosen som jeg spiser på lørdags morgen, da. Men det er fullt og holdent min egen feil, burde tross alt ha spist det opp kvelden i forveien. 

Bli kjent 3.0 kommer i morgen. Ønsker du deg en VIP-versjon operer vi ikke med innreiseforbud eller alternative fakta. Kom inn, kom inn!

Les også:
 

Ikke all bæsj stinker

Få ting i livet mitt er mer sentrale enn bæsj! Tre små gutter med et fyrverkeri av en forbrenning og det som må være et spesielt godt avløpssystem. Konsistens, lukt og farge er så omfattende at det må bli et eget innlegg. I dag var det ekstra ille. Ikke nok med det, kona bæsjer også. Mine intervalløkter gjør sitt til at problemet eskalerer ytterligere.

Mens jeg trillet rundt på minstemann og livet ellers lekte, tråkket jeg i en gigantisk hundebæsj – derav dette innlegget. Kom på noe jeg leste en gang: 

Love is like a fart – if you have to force it it’s probably shit!
Det er lett å la seg blende av et fint bæsjesitat, men dette handler faktisk om mer enn bæsjehumor. Er det egentlig slik at kjærlighet, eller trening, er bæsj dersom det ikke er gøy? Jeg er svært opptatt av motivasjon og treningsglede. Men mange vil, uansett aktivitet og treningsform, aldri finne den indre gløden og gleden ved trening. Er det da like greit å la være? 


Nå var det jo egentlig snakk om kjærlighet. Jeg elsker kona mi, er takknemlig og stortrives sammen med henne, men jammen jobber vi for å ha det slik. Hver dag! Slik er det også med trening og fysisk aktivitet. Ikke vent til motivasjonen eller treningsgleden kommer over deg. Ikke ha forventninger om at treningen skal være utrolig morsom, kjekk og spennende. Forhåpentligvis blir den det, og tiltak kan iverksettes for å komme dit, men ikke bli overrasket om treningen kjennes som et ork.

Jeg elsker nemlig ikke å brette klær. Får ingen sprudlende følelse av å ta ut av oppvaskmaskinen. Blir ikke i ekstase av å vaske gulv eller euforisk av å bytte sengtøy. Det er et ork, likevel gjør jeg alt dette flere ganger hver uke. Hvorfor? Fordi jeg kjenner konsekvensene. 

På samme vis kjenner vi konsekvensene av å ikke trene og være fysisk aktive. Likevel er det flere som tar ut av oppvaskmaskinen enn som trener.
Hvorfor det?

 

La oss bli kjent

I bloggsammenheng er jeg ny, grønn og usikker. Så når Fotballfrue tipser meg om at sexy fødselskropp gir stor følgerskare, er veien kort til speilselfies og bar hud. Jeg gjør bare som usikre 29åringer flest; aper etter de kule kidza i gata!

Sist nå ble jeg tipset av Sophie Elise om at dere, følgerne mine, vil kjenne meg. Vite hvem jeg er! Stemmer egentlig det? Her er i det minste et lite drypp.

Jeg var aktiv turner frem til 2008. Har 8 NM-gull og hårete bein.

 

Får kreft av å sitte på jobb

Mandag, handle for hele uka. I det minste prøve. Jeg skulle finne kyllingfileter mens hun tok ansvar i grønnsaksavdelingen. Mens jeg står og forundrer meg over at det finnes 9 ulike typer kyllingfileter ser jeg at en bekjent av meg er på vei for å hilse på. Han har en alvorlig, litt bekymret mine over ansiktet.

– Hei Lars! Jeg bare lurte på en ting; Er det sant at du kan få diabetes, hjerteinfarkt og kreft av å ha en vanlig kontorjobb? 
– HÆ!?
– De sa på God Morgen Norge at om du sitter mer enn 6 timer på jobb hver dag, så kan du dø. Jeg vil egentlig ikke bytte jobb, men gjør heller det enn å ende opp med kreft!


Jeg sitter, ergo dør jeg?


Det viste seg at bekjentskapet mitt hadde sett dette innslaget på TV2, og nå var han altså oppriktig engstelig for at hans alminnelige kontorjobb skulle ta knekken på ham. Jeg er overbevist om at han ikke er alene. Og hvem kan vel klandre ham? Når TV2 går ut med skremselspropaganda til det Norske folk er det klart det skaper bekymring. 
År tilbake i tid var jobbene våre fysiske. Folk ble slitne av å være på jobb – fritid og ferie ble brukt til avslapping. Nå er ting stikk motsatt; jobbene stillesittende og fritiden/feriene aktive. Betyr det at jobbene våre dreper oss? På ingen måte! 
Sittingstilling er heller ikke så viktig/farlig, så lenge du varierer.
Har du en vanlig kontorjobb, eller annet type arbeid som innebærer stillesitting, ikke fortvil. Vi vet at lavt nivå av fysisk aktivitet er en av hovedfaktorene til mange helseplager, men sitting i arbeidstiden har liten sammenheng med diabetes, kreft og hjerte- og karsykdom. Dersom du sitter stille også etter arbeidsdagen er over og helt frem til leggetid – ja, da begynner det å se skumlere ut.
Med andre ord handler det om det totale aktivitetsnivået. Helsedirektoratets anbefalingene er minimum 30 minutter aktivitet for voksne og 60 minutter for barn om dagen. Her snakker vi allsidig og variert aktivitet; alt fra husarbeid til idrett og lek. Velge trappa fremfor heisen og alt det der. Tretti minutter er ikke uoverkommelig, om bare øktene deles opp i små nok bolker. Intensiteten skal variere fra moderat til høy. Dette betyr med andre ord at det er bedre med en aktiv hverdag uten faste treningsøkter, kontra en inaktiv hverdag med eksempelvis to korte treninger. For mer inngående informasjon rundt anbefalinger for barn, voksne og eldre; les her. Så har du noe å slå i bordet med neste gang du skal besøke mor, far eller bestefar!
Heia folkehelsa!


PS. Jeg skriver om hvordan enkelte opplever det som bli sagt på TV, ikke nødvendigvis hva som er blitt formidlet bokstavelig av TV2 og fysioterapeut Tina Haugland.

Les også:
Fødselen på E39
Historien og TriatFrosk

 

Mandags morgen

Vi er enige, guttene og jeg, det handler om hardt arbeid. Arbeidsmengde multiplisert med innsats. Dagene starter derfor tidlig for å kunne fylle dem til randen. Grytidlig! Viser seg at mandags morgen som trebarnspappa er lik alle andre mandager.

Brødet ble skjevt denne mandagen også. Hvilken fot sjefen har stått opp på blir avgjørende for type og form på tilbakemeldingen. Jeg stålsetter meg.
Ellers er jeg litt trøtt om jeg kjenner sånn skikkelig etter. Men selvfølgelig glad og supergira på mandagshandlinga! 
 

Historien om TriatFrosk

Det påvirker hvordan vi har det. Hvordan vi tar det. Og hvorfor bare noen av oss når når målet – hva enn det er.

Dette er historien om TriatFrosk. 
Du befinner deg i en helt vanlig froskelandsby. Alle kjenner alle. Få naboklager, men mange (rumpe)troll. Tidvis forekomst av ufinheter mot Paddene, som den siste tiden har måttet tåle betydelige innstramminger for innvandring. Men stemningen ødelegges ikke av den grunn. Det er nemlig sommer, sol og den årlige Froskedagen skal feires. Dagen hvor alle i landsbyen skal ut i gatene; finstasen på, kjøpe boller og brus, kinaputter – froskefest, rett og slett.
Tradisjonens tro går Froskeløpet av stabelen også i år. Et løp hvor alle frosker mellom 15 og 25 år deltar. Padder har deltakelsesrett, men terskelen blir ofte for høy. Vinneren kåres på toppen av et høyt tårn – det følger pengepremier, status og tusenvis av nye følgere på Froskbook. For ikke å nevne rushet av publikumsbrølet. Her har nemlig samtlige innbyggere møtt opp. Foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, kjente og ukjente. 
PANG! Starten går.
Tempoet er høyt. For høyt for mange. Etterhvert begynner de første å dette av. Publikum er usikre på hvordan dette skal gå. Tårnet hvor målflagget henger er nemlig 20 meter høyere enn tidligere år. En bestemor uten filter sier det alle andre tenker; Jeg tror ikke noen kommer i mål. Jeg hadde i det minste aldri klart det i min ungdom.

Flere frosker detter av. Naturlig nok. Likevel fungerer det som bensin på bålet til publikumssnakket. Det eskalerer. 

– Nei, dette blir vanskelig.
– Jeg tror faktisk ikke det går. Kvekk!
– Se da, de faller som fluer. 
Men det er én frosk som skiller seg ut. Han ligger på tredjeplass. Er inne i en egen rytme, fremstår mer fokusert.
– Haha… Det er jo krise, bare 10 ungfrosker igjen!
– Ja, dette blir noe å skrive om!
– Det går sakte nå, gir seg nok snart de siste også.
– Ja, nå går det tungt.
– DET GÅR IKKE, INGEN NÅR MÅL!

Fem igjen. Den ene frosken skiller seg fortsatt ut. Har nå gått opp i ledelsen. Med 6 meter igjen er han alene – alle de andre har gitt seg, hoppet av. Og tror det eller ei, men han når toppen! Til vill jubel fra froskemengden – de har fått en ny helt. Journalistene og alle andre lurer på det samme: Hvordan klarte han som eneste frosk å komme seg til toppen av tårnet?
Kvekk!
Kvakk!
Kvekk!
KVEKK!

Det viste seg at vinneren var DØV! 
Altså hørte han ikke noe av publikumssnakket, kun det han tenkte selv. Typiske vinnertanker med andre ord.
Ett hopp om gangen. Du er flink! Dette har du trent på! Kom igjen, litt til. Jeg har det vondt, men de andre har det mye vondere. Gi alt nå, så blir det ekstra deilig etterpå. KOM IGJEN!!

Ordenes og tankenes kraft er ubegripelig. Så hva sier du til andre? Hvordan påvirkes du av det som blir sagt til deg? Og hva sier du egentlig til deg selv? 
Be kind!
 

Første økt etter fødselen, litt øm…

Timingen gjorde sitt til at TriatLars-bloggen fikk en svært så familiefokusert oppstart. Det er jeg glad for på mange vis, ikke minst gir det et riktig bilde av hvem jeg er og hvilke verdier som veier tyngst. Men nå har det altså skjedd, fire dager etter fødselen. Jeg har hatt min først økt.

Ingen store greier, kjapt og effektivt:
  • 4×4 minutter
  • Pause: 1 minutt
  • Hastighet: snitt 3,55 min/km (15,3 km/t)
  • Stigning: 2%
  • Opplevelse: Magisk
For de av dere som ønsker mer informasjon om kondisjonstrening og 4×4 anbefaler videre lesing hos eksempelvis CERG. Spør meg gjerne!
Les også: