Det var i går kveld. Kidsa hadde sovna, jeg listet meg ut på trening. Svømte 2600 meter. Var lysten på en mil til, men vissheten om sushi og kjærestekveld trumfer det meste. Plukker opp makier og sashimier i kilovis mens jeg forbanner meg over at det triatlonspesifikke kaloriinntaket er minst like kostbart som alle verdens karbonsykler. To ekstra med ingefær, takk! Hvem introduserte meg egentlig for sushi? Han eller hun skylder meg en halv enebolig!
 |
| Når kontoen er tom, men sushisuget stort. |
Inn i bilen. Prøve å kjøre fint slik at ingen ser at føreren av TriatLars-bilen egentlig er en råtass. Skulle jeg stoppa på Rema 1000, tro? Kona fortjener litt ekstra, gjør hun ikke det da? Er jo tross alt bare kjærestekveld én dag i uka! Pepsi Max og en sjokoladeplate. Skulle hatt med meg en banan i treningsbagen, da hadde dette aldri skjedd. Inn i bilen. Ingen merker om jeg tar en liten rad! Hvis jeg sørger for at hun blir sittende i sofaen mens jeg finner frem sjokoladen og legger den i en skål, da kan jeg egentlig ta to rader og bare spise litt mindre etterpå!?
Det tar 4 minutter å kjøre hjem fra Rema 1000. Jeg rekker å spise halve sjokoladeplaten og skylle ned med Pepsi Max. Parker bilen, går inn, «glemmer» å henge opp det våte svømmetøyet slik jeg er helt sikker på at det blir ekkelt å ta det på neste gang, opp trappa… I det jeg går gjennom stua og forbi sofaen møter jeg et smil og en mild stemme som sier kjærlig: Har du spist sjokolade igjen, nå?
HVORDAN VET HUN AT JEG HAR SPIST SJOKOLADE? Og om hun faktisk har overnaturlige evner, kan hun ikke bruke dem på mer fornuftige ting enn å til stadighet avdekke mine cravings og dårlige uvaner? Trylle bort oppvasken, brette klærne eller vite naboen sitt WIFI-passord.
Selvdisiplinen min får du billig, kona er derimot dyr!
 |
| Dyr kone. |