Snakket med en interessant mann i dag. Han var irritert fordi formen ikke hadde blitt bedre de siste 2-3 årene, til tross for at han trente fast 3 dager per uke. Løpetidene hadde til og med blitt litt dårligere. Nå var han i tvil om det var vits i å fortsette treningen, siden han likevel ikke merket fremgang. Tiden han brukte på trening kunne han tross alt bruke til andre ting.

Mange der ute vil kjenne seg igjen; formen blir ikke bedre til tross for faste treningsøkter og gode rutiner. At det kan oppleves demotiverende og kjedelig til tider forstår jeg godt. Og grunnen? Mangelen på progresjon i treningsopplegget.

Heldigvis er det lett å gjøre små endringer for at kroppen hele tiden skal bli i bedre form. For kroppen tilpasser seg hele tiden nye utfordringer og krav. Ved å øke kravene gjør kroppen tilpasninger. Over tid, og ved lik trening, øker ikke lenge kravene som stilles til kroppen – formen stagnerer. Treningseffekten blir da vedlikehold. Er målet fortsatt fremgang, må du gjøre endringer. Og endringer betyr litt tyngre, litt lengre eller litt raskere. Ikke mye, men litt.
Nye krav = adaptasjon = fremgang. Med mindre det bikker over. For det kan også være grunnen til mangelen på fremgang, at treningen er for hard og totalbelastningen for stor.

Men altså, treningsbelastningen må økes for at formstigningen skal fortsette. Et godt spørsmål er likevel: Når er jeg i god nok form? Når er jeg fornøyd?