Er det viktigste hva vi gjør, eller hvorfor vi gjør det? For ganske ofte sier vi at det er tanken som teller, men stemmer egentlig det? Jeg kjenner i det minste ingen som har tenkt seg til god fysisk helse eller toppform. Og nettopp dette er noe jeg formidler ofte: At den viktigste treningen, det er den som faktisk blir gjennomført! At det viktigste ikke er hvor hardt og langt, men om det blir gjort eller ei.

Hva så om aktiviteten blir gjennomført, men på feil premisser? Jeg observerer, ser og hører at mange trener og gjør livsstilsendringer på annet grunnlag enn det jeg selv tenker er ønskelig. Eksempelvis for å fylle andre sine forventinger, for å passe inn i samfunnet og kjenne seg akseptert. Kall det gjerne et opplevd press fra omgivelsene, med kroppspress som én av undergrenene.

Press eller ei, mange gjør livsstilsendringer for andre enn sin egen del. For å vise til helsepersonell, venninna, barna eller samfunnet at: Se, jeg kan! Og det skjønner jeg godt, for hvem vil ikke imponere, få oppmerksomhet og bekreftelse?

Tingen er bare den, at det fungerer dårlig over tid. Og er det ikke ganske betydningsfull hvordan vi har det? Hvordan du har det! For du vil ha det bedre om du finner motivasjon andre steder enn i det ytre presset. Ikke minst kroppspresset. Du er bedre, og du fortjener bedre! Jeg er overbevist om at du kan finne gode og betydningsfulle grunner til å være aktiv. Kunne finne bevegelsesglede og ha det gøy. Leke og ha det gøy.

Gøy!

Det er en prosess og krever arbeid å finne de virkelig gode grunnene. Ikke minst er det utfordrende og prøve nye aktiviteter og gjøre ting utenfor komfortsonen – gevinsten, om du treffer på aktiviteten, er dog altoverskyggende positiv!