I morgen tidlig reiser vi til Geilo og ShapeUp Weekend. Alle fem, selvsagt! Det blir rett og slett en skikkelig familieferie med bade- og lekeland, utforsking av nye steder, tur og kos. At vi skal sove i Donaldhytta er ikke kidsa i mot – forventningene er skyhøye og energinivået like så.

Skal snart begynne å pakke. Dobbelvogn med søskenbrett er funnet frem, regnklær, støvler og MiniMeisen også. Smokker, bleier og armringer. Vi er ute i god tid og stemningen er upåklagelig, i stor motsetning til når vi begynner for sent og begge går ut av normale pakkemønstre. Da ender det alltid med at vi pakker dobbelt av noe og ingenting av noe annet. Ofte snakker vi godt sammen, men tidvis er vi ikke på bølgelengde i det hele tatt. Som om vi prater to vidt forskjellige språk og jeg ikke skjønner bæret av hennes kvinnehjerne.

Når jeg tenker disse tankene går det opp for meg: Ett av foredragene mine under ShapeUp Weekend handler om «Styrketrening for hjernen» – hvordan tanker påvirker følelser, livskvalitet, osv. Det må kanskje være den dummeste ideen noensinne! Jeg, alene som mann, skal fortelle 400 kvinner om hvordan hjernen deres virker! Når jeg ikke en gang skjønner bæret av hjernen til den dama jeg kjenner best i verden!?!

Jeg fikk til og med velge tema selv! Kjære vene… I går kranglet vi om matbokser, fising i senga og lukeparkering – og innen lørdag skal jeg liksom være kvinnehjerneekspert.
Det lukter trøbbel! For jeg er nemlig han som fikk kona til å gråte på grunn av feil valg av slips til bryllup, hun var riktignok gravid og høyhormonell, men likevel. Jeg er han som ofte tror at det ikke er nødvendig å prate om følelser, fordi koner bør ha overnaturlige evner og vite hvordan jeg har det. Han som har sagt unnskyld uten å vite hva han sier unnskyld for. Og han som har tydd til gaver for å lure seg ut av vanskelige situasjoner.

Det er ingen selvfølge at jeg blir invitert tilbake neste år…

Selv om jeg egentlig ikke tror at forskjellene er så store.