I dag har jeg min siste dag i tyveårene – i morgen blir jeg 30!
Det har fått tankene til å surre litt ekstra. For det er mye prat og fokus på alder. Kanskje spesielt hos kvinner(?). Men hvorfor er det egentlig, at vi ikke vil bli eldre?
Jeg for min del lar meg ikke stresse av økende mengde grått hår og at den fysiologiske gullalderen er over. Jeg gråter ikke over flere smilerynker, aldrende hud og økt hårproduksjon i nese og ører. Til tross for at vekta er vanskeligere å holde og at ungdommen blir stadig yngre, er jeg fornøyd med det jeg har. Og selv om jeg har mistet oversikten på den hippeste musikken og klesmoten, ja – så har jeg det fint.
Den eneste grunnen til at det er negativt å bli eldre, må være at slutten stadig nærmer seg. Det må samtidig bety at det er godt å leve. Og det er jo fint, for om vi gleder oss til slutten har vi det ikke godt nå! Ellers kan det jo tenkes at det handler om forventninger og at det oppleves som at samfunnet har bestemte normer for hvordan livet skal se ut ved fylte 20, 30, 40 og 50. At vi opplever å måtte oppføre oss på et gitt vis og ha kommet til et gitt sted, som gjerne inkluderer familie- og arbeidsstatus. I så måte kan jeg skjønne at folk kjenner seg utilpass. Men altså, hvem bestemmer egentlig disse normene?
Jeg er glad for å 30. Glad for at alderen har gitt meg visdom nok til å være bevisst på hva jeg har. Glad for at de 29 første har gitt meg stor glede, men også stort fremtidshåp. For på sett og vis er det nå livet begynner. Med to tredjedeler igjen å leve skal jeg nyte mer, elske mer og le oftere. Jeg skal prøve, utfordre og leke. Gi meg selv lov til å ha dårlige dager og perioder, men tenke at det er snittet og hverdagen over tid som danner livsboka vi ser tilbake i mot slutten.
De neste 60 årene vil jeg leve som en trekant i et A4-liv; hvor stabilitet og trygghet gir muligheter til utforsking og feiling. Hvor drømmene ikke stilnes med realiseres.
Shit, så jeg gleder meg!
