Det finnes flere som mener jeg ser irriterende lyst på livet. Skulle du være én av dem har du trolig hatt en fin dag, i det minste lite positivitet å irritere seg over fra denne kanten. Absolutt alt har nemlig gått på tverke…

Ring RIng RINg RING!! Vekkerklokka durte, jeg sov. Tungt! Ble etterhvert vekket av et irritert vesen og mumling om døvhet, snorking og god tur. Normalt sett er jeg ikke trøtt om morgenen, men i dag seig jeg ned trappen i REM-rus og kledde meg mens sikkelet rant ut av munnviken. Sendte 19 meldinger til Torbjørn før jeg fikk bekreftet at han var våken, smørte skrukken med ballekrem og kjente brått at dette området har større behov for sommerferie enn hodet og kroppen.

Værvarselet dagen i forveien stemte ikke. Ute viste den Jærske sommeren seg fra sitt sanne jeg, med 9 grader, kraftig regn og kjekk bris. Et utgangspunkt med to garantier: mange bobiler på veien for å komme seg lengst mulig sør og en stykk våt syklist. På dette tidspunktet var moralen og den positive innstillingen fortsatt tilstede. Så da fant jeg frem temposykkelen med godt mot, superhappy for utfordrende forhold. Slik blir man bedre forberedt til den store styrkeprøving.

Etter 15 minutter begynner jeg å innse at jeg burde hatt ull under jakken – det er kaldt. Etter 30 minutter viser det seg å ikke være mer batteri på giret. Lite gira på 4 timer og 30 minutter uten gir – sykler hjem. Bytter sykkel og tar på meg en ulltrøye og varmere hansker.

På’an igjen! Moralen er synkende… Torbjørn fryser også. Dessuten har han tunge ben etter 3 harde treningsuker. Han syter ikke, men jeg lyver om jeg sier at han løfter stemningen. Begynner å prate om syden og hvor latterlig det er å stå opp 04.30 for å sykle langt. Ingen av oss vil noen gang vinne noe. VI gjesper om hverandre nærmest som et avskjedsritual før jeg lemper Torbjørn av på jobb. Nå er det bare meg mot meg selv.

Det går i det minste fremover. Før det ikke en gang gjør det. Jeg punkterer! For første gang i livet mitt punkterer jeg. På den aller første turen jeg sykler uten reserveslange. Den ligger nemlig igjen på temposykkelen og kom ikke med over da jeg måtte bytte sykkel grunnet batteritrøbbel. Jeg banner…

Jeg skulle sykle 5 timer, punkteringen kommer når jeg er nøyaktig halvveis. På meteren lengst borte hjemmefra. I ingenmannsland. Et sted hvor ingen bor eller oppholder seg. Forhåpningene om haik avtar når minuttene går. Den ene som kommer forbi ser vettskremt ut av buffen jeg bruker som maske for å holde varmen. Den gamle dama i bilen har helt sikker lest saken i VG om at veipiratene er på ferde igjen og farligere enn noen gang.

Skriver en melding til Torbjørn i håp om trøst. Som retur får jeg latter! Han sitter på det varme kontoret sitt og ler av meg mens jeg trykker inn nummeret til Caroline på telefonen. Det er siste utvei. Hun tar den ikke. Ammer sikker. Etter fem forsøk banner jeg ikke lenger, men forsøker meg på en bønn. Jeg er ikke troende, men jammen blir jeg glad når hun tar den på sjette forsøk. Én time senere plukker hun meg opp. Da er kroppstemperaturen lav og svansen på sitt korteste.

Resten av dagen fortsetter på samme vis. Det topper seg når jeg klokka 17.03 innser at jeg har glemt å hente nøklene jeg bestilte til takboksen. Den takboksen vi ikke fant nøkler til sist vi skulle på utflykt, og nå altså heller ikke har nøkler til for morgendagens utflukt. Den irriterte mumlinga fra starten av dagen er nå relativt høylytt.

Har du en takboks til låns? Avreise 06.00 i morgen…