Politisk kjedebrev

Jeg skulle egentlig ikke skrive i dag, men så ble jeg gjort oppmerksom på noe morsomt! Det er sjelden jeg lufter frustrasjonen min her på bloggen, enda sjeldnere samfunnspolitiske brannfakler som rasisme. Sistnevnte har bare skjedd én gang, men det er tydeligvis ikke noe som glemmes. Nå viser det seg nemlig at dette innlegget går som kjedebrev på to uavhengige, store arbeidsplasser i landet. Men det er egentlig ikke så rart. Dessverre har lite endret seg siden innlegget først blir publisert. Kanskje er vi flere som står samlet for å få bukt med denne ugjerningen nå?

Klokka er 11.37, magen rumler. De 23 minuttene til lunsj kjennes som timer. Spyttkjertlene har begynt arbeidet – lunsjmodus!

For 43. arbeidsdagen på rad står makrell i tomat på menyen. Det enkleste og beste lunsjmåltiden som finnes. Og smaken: fortreffelig! At du får dekket dagsbehovet av Omega3 er en bonus! En boks makrell i tomat, 3 knekkebrød. En kniv og en liten tallerken.

Sulten som jeg var er jeg den første til å entre pauserommet. Åpner boksen og smører på. Tykt lag, viktig å få med nok tomatsaus. Stine kommer inn, en kjær kollega av meg. Hun setter seg på den andre enden av bordet, rynker litt på nesen og spør: Blir du aldri lei av makrell i tomat? Det gjør jeg altså ikke.
Flere kommer til, alle setter seg lengst mulig bort fra meg. Det snakkes om vond lukt og ekkel konsistens. Der, endelig kommer June! Nå kan vi sitte å frotse i makrell sammen. Men jammen, hun er uheldig og spruter tomatjuice over hele meg i det hun skal åpne boksen sin. Jaja, litt må man tåle.

Mens vi sitter der og smatter med makrell mellom tennene og dyrepark-blikk rett mot oss, får jeg en åpenbaring. Det er dette som er hverdagsrasismens sanne ansikt! Jeg utsettes for overgrep på min egen arbeidsplass! Makrellpress og tomathat i arbeidstiden. Jeg og June er en minoritet det hakkes på.

Jo mer jeg tenker på det, jo tydeligere blir det. De tillater ikke at vi holder på egne tradisjoner, men skal på død og liv «fornorske» oss. De skremmes av at vi er annerledes – noen direkte redde. Ikke ønsker de å forstå oss eller sette seg inn i vår situasjon. Og dersom vi får lokket med oss sykepleierstudenten på makrellspisingen ropes det om konvertering og ekstremisme.

Det er på tide å kjempe i mot! Har således meldt meg inn i Facebookgruppa: For oss som liker makrell i tomat og Vi som vil ha makrell i tomat som parfyme!

Til kamp!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *