/Inneholder reklame/

Jeg tok et valg torsdags kveld om å ikke løpe. Bestemte meg sammen med en LegeVenn og FysioMeg om at det ikke var en god idé. Men Caroline kjenner meg godt og vet hvilke mekanismer som kicker inn når jeg får utdelt et startnummer og kjenner stemninga i løpsbyen. Nettopp derfor lot hun meg ikke pakke med favorittskoene mine, den beste løpeshortsen, gels og kompresjonsstrømpene som bringer lykke. Jeg dro altså til Amsterdam i går som turist på oppdagelsesferd, med tanker om å smake god mat, god øl, se byen og gjøre et godt stykke arbeid for Mizuno.

Nevnte jeg at Caroline kjenner meg? I dag våknet jeg 06.44 – trettitre minutter før vekkerklokka. Tro om ikke ankelen er litt bedre? Opp å stå, ta noen steg på hotellromsgulvet. Jo, er den ikke det? Kjennes ganske fin ut, egentlig! Fytti katta, tenk å løpe sammen med 35 000 andre mennesker i et av de mest tradisjonsrike maratonløpene i verden. Jeg sender en melding til legen og hører hva hun tenker. 

Reisefølget på totalt 7 legger ut på en rolig løpetur, 4 kilometer. Det kjennes forholdsvis bra ut. Ubehagelig første 2 kilometerne, men blir ikke verre. Det er helt magisk å løpe igjen etter 3 uker uten. Det bobler over innvendig! Og plutselig ser jeg en smilende kvinne. Forteller at hun ser så glad ut, sprek ut og ønsker henne lykke til. Én setninger blir til to, to til fem og vips har vi en lang samtale. Viser seg at det er morgendagens vinner! I det minste en potensiell vinner. Kult, for makan til mer jordnær vinner skal du lete lenger etter.

Kjapp dusj, så avgårde til expoen! Stemningen der er elektrisk. Henter startnummer, ser på folka, standene med utstyr og sko. Mizuno er over alt, de er hovedsponserer til arrangementet. Da lønner det seg å være Mizunoambssadør her; får utlevert den originale Amsterdam Maratonskoen og blir attpåtil godt kjent med kunsteren som har designet den. Han kommer forøvrig på besøk til vinteren, Caroline. Kommer tilbake til eksakt dato på et senere tidspunkt.

Akkurat nå har jeg mer lyst, er mer gira og mer motivert enn noen gang. Skal jeg virkelig stå på sidelinja og se på de andre kose seg? Hva blir konsekvensene om jeg løper? Kan jo bare gi meg om smertene tiltar! Hva formidler jeg om jeg gjennomfører til tross smerter? Shit, det var jo akkurat det jeg skrev om her om dagen: Holde fast eller slippe taket?

Hva gjør jeg?
Hva hadde du gjort?

Amsterdam hilser!
– Lars