/Inneholder reklame/

Jeg hadde ingen planer om å løpe. Pulsbelte, favorittskoene – alt lå igjen hjemme. Men det er vanskelig å stå i mot når været, folka og stemningen er helt elektrisk. Jeg bestemte meg først i går kveld; det går ikke an å være i Amsterdam uten å løpe! Om det så bare skulle bli med 500 meter ville jeg være en del av festen.

Jeg lovet meg selv å ikke ty til smertestillende! Jeg lovet meg selv å ikke pushe det for langt. At jeg ikke skulle gå over smertegrensa.

Sol, mye folk – nervøs gjeng. Starten går; det er stort å være en del av dette. Ankelen gir noen pip de første kilometerne, jeg opplever det mer som heiarop enn advarsler. For slik er det med kroppen i situasjoner som denne, den er føre var. Jeg kjenner meg lett og fin, pulsen er lav og farten god. Jeg bruker mellom 4.45 og 4.50 per kilometer. Selvtilliten stiger, jeg smiler til folkehavet som heier oss frem, takker og bukker når folk roper navnet mitt. Shit, dette er gøy!!

Det har gått 10 kilometer nå, jeg er ikke lenger pissetrengt og mageromlingen har stilnet. Best av alt; jeg klarer å styre tankene til min fordel. Borte er katastrofetanker om dårlig form etter 3 uker uten trening, borte er tanker om vond ankel, annerledes sportsernæring og manglende pulsbelte. Jeg er i kontroll! Det er jeg som styrer showet – kroppen adlyder på hver minste ordre.

Jeg ser stilig arkitektur, flotte elver og barnefamilier. Tankene går hjem; jeg er verdens mest heldige mann!

NEI!! Slutt… Hold kjeft! Hysj!
Det er ankelen – den begynner å bjeffe. Høyt. Og tydelig. Jeg setter i imaginære ørepropper, prøver å snu tankene, endre fokus. Reduserer farten litt, fortsetter å smile og showe til publikum. Men fuck it, det var jo akkurat dette jeg ikke skulle gjøre. Det er ikke vits å leke tøff viking når det er bare meg selv jeg lurer. Etterhvert er det helt tydelig at jeg må stoppe opp. Au!

Jeg går fra kilometer 25 til 32. Skuffa, selv om jeg allerede har kommet mange kilometer lenger enn forventet. Jeg er forbanna, tenker jeg er svak. Er helt på nippet til å trekke meg flere ganger. Ser etter noen som kan sykle meg tilbake til stadion eller en taxi. Etter 10 minutter med dysterhet leser jeg et skilt til en blant publikum: Smile if you don’t have any underwears on! Jeg smiler. Bredt, og så begynner å le. Høylytt! Haha =) Det smitter, og plutselig er vi en hel gjeng som ler oss skakk mitt i løypa. Alle uten truser…

Og kan jeg smile og le av at jeg ikke har på meg truse, er det garantert mye annet jeg kan smile av også! Som de hyppige heiaropene og klappene på skuldrene. Det er utrolig fint hvordan det hele fungerer; Jo saktere du løper, jo flere heiarop! Smertene reduseres gradvis når jeg går. Prøver å løpe litt, men nei. Koser meg heller med halvannen banan og hjelper de frivillige å dele ut energidrikke.

Etter en stund gjør jeg et nytt forsøk på rolig jogg. Det fungerer sånn halvveis, og nå det er jo faktisk bare 10 kilometer til mål. Jeg vet jeg har tilgang til en VIP lounge med alt jeg måtte ønske etter når medaljen henger rundt halsen. Det er god motivasjon. Etterhvert trekker jeg også sammenhenger mellom livet og maraton. Tenker at det er viktig å holde hodet over vann, kjempe og ikke gi opp. Det bygger karakter med motstand. Ikke press deg for langt, Lars – men hold deg i bevegelse.

Etterhvert går det greit å holde et tempo som tilsvarer helt rolig jogg. Jeg holder meg her, vil ikke risikere noe. Og vips så er det bare 1 kilometer igjen. Det koker rundt meg! Inn på stadion, speakeren roper for full halls: You are a superhero!! Og det er akkurat slik jeg kjenner meg, som en ekte superhelt!

For en enorm opplevelse! På et vis herlig å kjenne på kontrastene når utfallet til slutt er superhelt! Kjenner jeg blir stolt. Rett til VIP loungen: massasje, smoothie, øl, mat og hygge! Helrått! Ankelen merkes, men det er ikke krise. Med ølen kommer de smilende tankende. Mestringsopplevelsen er stor.

• Jeg har løpt mitt andre maraton i livet.
• Jeg har deltatt på et av de største løpsarrangementene i verden.
• Jeg lyttet til kroppen og smertene som planlagt.
• Jeg er en superhelt.

Tusen takk til Mizuno for en utrolig hyggelig helg, de beste klærne og raskeste skoene! Spør du meg burde dette bli en tradisjon 🙂

Nå på flyplassen og på vei hjem!
Borte bra, hjemme best <3

– Lars