I dag.
24. januar.
Ett år siden vår tredje sønn ble født i bilen.
På motorveien.

Tidligere har jeg sagt at det ikke var kaotisk, det er løgn. Hjertebank, tanker og store mengder adrenalin. En tung fot på gasspedalen og voksende bekymring, for Caroline, og vårt ufødte barn. Dette er sterkere å skrive enn jeg trodde, tårene triller. Jeg er tilbake i bilen nå. Husker stemningen, følelsen i kroppen – kaoset. Jeg var forbannet på AMK som ikke ville sende ambulanse. Pulsen skyhøy, klam i hendene.

15 minutter, fra vannet gikk til jeg tok i mot vårt lille mirakel på motorveien. Til han fikk komme på mors bryst.

Å være fem er fint. Travelt og hektisk, men veldig, veldig fint! Det første året til et barn er en reise uten sidestykke. De stadige endringene, den motoriske utviklingene, blikkene, uttrykkene og all kommunikasjonen uten ett eneste ord. Som pappa har jeg blitt innlemmet i nok et eventyr, og styrken i og spekteret av følelser er like stort hver gang! Å være pappa rocker, om så frustrasjonen og søvnbehovet tidvis har vært stort.

For det er faktisk det jeg er.
Først, fremst og mest;
PAPPA!

Gratulerer med dagen, kompis! <3

Blogginnlegget fra selve fødselen finner du her.