Som liten var jeg god i idrett.
Ivrig, engasjert og villig.
Fotball hang høyest.

I hvert eneste friminutt gjennom barneskolen spilte vi fotball, og i hvert eneste friminutt var jeg én av to som skulle plukke ut lag. Rekkefølgen for hvem vi ønsket å ha med oss på laget var lik. Hver gang. Uten unntak. Det var alltid de samme som ble valgt først, og alltid de samme som ble valgt sist.

De som stod igjen sluttet etterhvert å være med. Jeg, selv som 9-åring, var en stor, medvirkende faktor. Uten at jeg egentlig forstod eller visste det, kjente jeg det på kroppen. Jeg så at det var vondt å stå igjen til slutt, være den ingen ønsket å ha med på laget.

Verre var det at ledere, trenere og lærere opptrådde på samme viset og brukte samme utvelgelsesmetode. Når mine barn går inn i idretten og begynner jeg på skolen, håper jeg at ting har endret seg. For alt var faktisk ikke bedre før!

Jeg håper at mine barn, uansett utviklings- og prestasjonsnivå, opplever idretten som mindre prestasjonsorientert og mer inkluderende. Visjonen til Idrettsforbundet sier tydelig; Idrettsglede for alle! Da må ikke bare barna, men barnet, stå i sentrum og det må legges opp til mestring, glede, vennskap og samhold.

I noen ører vil det lyde som at en kun legger tilrette for breddeidrett. I mine ører er det ren musikk! Musikk som former trygge, fornøyde og sosiale små vesener, som vil opprettholde aktivitet og god helse også i voksenalder. Som resultat tror jeg bredde- og toppidretten blir bredere; flere er med, flere trives og flere blir gode.

Det er helt tydelig at vi har kommet langt. OL og utsagnene i etterkant viste det. Lille Norge satte ny medaljerekord og plutselig er alle verdens øyne rettet mot oss. Hvordan er det mulig, at Norge kan ta så mange medaljer? USA Today, en gigantisk amerikansk avis skriver at; Ironisk nok, for et land som vinner alt i OL mener de at suksessen kan spores til at det ikke føres resultatlister for barn i Norge. Videre at De norske utøverne er venner på ekte, ikke bare på TV-skjermen. Et komplekst spørsmål besvares her i et utdrag over to setninger, det blir selvsagt for enkelt. Dog er det tydelig at grunnverdiene om leksorientert barneidrett, kameratskap og delingskultur styrker sjansene for å lykkes i fremtiden.

Det er viktig å ha i bakhodet at ingen vet om en 8- eller 10-åring kan ende opp med å bli gullmedlajer i et OL. Fysisk og psykisk modenhet kan variere i barndommen, og gjør at noen blomstrer senere. Simen Hegstad Krüger er et godt eksempel!

Så er det slik, at det starter og slutter med leken.
Den som leker mest, blir best.
Idretten har fanget leken, men ikke for å legge bånd på den. Idretten har fanget leken for å gi leken og den lekne lekende best mulige forutsetninger for å lykkes med det aller morsomste han eller hun vet. – Mikkel Bang.

I meg ligger det at vi skal bygge hele mennesker.
Slikt blir det vinnere av, noen av dem får også en gullmedalje rundt halsen.