Jeg skulle skrive om trening i dag, men så var det akkurat som om huset snakket til meg… Jeg har vært gressenkemann i 48 timer, dette er mine erkjennelser!

Det startet så godt. Med store planer for tiden jeg skulle ha alene hjemme. Gikk i butikken og kjøpte ekstra god mat og drikke. Jeg skulle kose meg med barna, favorittmiddagen deres, is til dessert, trene når de var i seng og få unna en del jobb på kveldstid. Og slik har det på sett og vis blitt! Kidsa har storkosa seg med pappadager, hatt meg rundt lillefingeren og fått sove i dobbelseng. Jeg har trent, jobba og kost meg. Men nå, halvannen time før mammaen kommer hjem, koser jeg meg ikke!

HUSET ER BOMBA!! Heeeeeelt BOMBA!

Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som har skjedd!? Hvor det egentlig gikk galt… Jeg antar at Pepsien og frossenpizzaen stammer fra meg. Det var også disse to produktene i handlevogna som må ha fått personalet på den lokale Ream 1000 butikken til å lukte lunta. Hvorfor skulle de ellers spør da jeg la varene på disken?
– Skal du være alene hjemme?

Tenkt på alt de egentlig vet, disse butikkansatte. Frossenpizza = Lars er alene. Nå tar jeg meg selv i å tenke på hva Caroline kjøper inn når jeg er bortreist. Oddsen er lav, men jeg velger likevel å sette en hundrelapp på en liten plate melkesjokolade.

Men altså, jeg skjønner at det er jeg som ikke ryddet opp brusflaska og pizzaeska etter meg selv alt for sent i går kveld. Og det er forresten en annen greie. Som gressenkemann kommer jeg meg ALDRI i seng! Når jeg til slutt var ferdig med kveldsjobbingen, tidvis avbrutt av alt for morsomme filmer på Facebook, viste det seg å ikke være plass i dobbelsenga. Gutta boys lå i sjøstjernepositur med kun centimetere til overs. Jeg måtte ty til madrasstrikset og legge meg på gulvet. Igjen.

Sjokket kom først i dag morges. Kidsa reagerte også.
– Her var det rotete, pappa!
– Jepp, her var det rotete.

De lurte på om vi skulle spise restene av middagen som fortsatt stod på bordet til frokost. Jeg bedyret at det kunne se slik ut, men at det trolig var en dårlig idé. Mens frokosten ble fortært på kjøkkenbenken minnes jeg at det kom en tanke snikende om å rydde før jobb. Det ble selvsagt med tanken. Tross alt var det lenge til mammaen kom hjem, og terskelen for å begynne var stor grunnet oppgavens uoverkommelighet. Kanskje er det slik mange forholder seg til miljøspørsmålene?

Halvveis ut i arbeidsdagen ringer barnehagen.
– Det har vært et lite toalettuhell, og i hylla til apen din  finnes ingen reserveklær.
Men det er jo klart at det ikke finnes reserveklær, tenker jeg. For det siste skiftet tok jeg jo med hjem meg i går, og glemte selvsagt å ta med nytt ved levering i dag morges.

Nå er det 1 time og 10 minutter til Caroline kommer hjem. Det kan gå, sånn akkurat. Tilstandene er ikke lenger heeelt kritiske etter en kollektiv økt av alle de tre involverte. Barna er tross alt ikke fredet for husarbeid. Om jeg virkelig kaster meg rundt og sprengrydder, samt tar en rask runde med støvsugeren kan velkomsten bli av den hyggelige sorten likevel. Det funker tydeligvis ikke å bare ha det gøy! De kjedelige tingene i hverdagen går ikke av seg selv. Så med dårlig samvittighet har det gått opp for meg at mamma er en større bidragsyter til hjemmets renslighet. Kanskje var det også den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg følte behovet for å verte hun opp med en liten onsdagsgave. Eventuelt vissheten om hvordan hun vil bære sommerkjolen når vi om mindre enn to uker befinner oss i paradis på Bali.

På tide å manne opp, med store planer om at det skal holde seg i lange tider.

Velkommen hjem, kjære!

– Lars Z