Reklame – Mizuno
Jeg kom til Tromsø med forkjølelse, en vond lilletå og mange negative tanker. Åtte grader og regn – enda et maraton ødelagt av uhell kun dager i forkant…
Det var liksom nå jeg skulle reise kjerringa. Endelig grave skikkelig dypt i kjelleren igjen og ta ut mitt ytterste. Det luktet ny pers og motivasjonsboost lang vei. Jeg måtte ut og gå en tur. Klarne hodet.
Været skiftet etterhvert om. Regn ble til sol. Og Tromsø, det er mektige saker. Fjelltopper, sjø og båthus. Vandret langs seilbåter og tenkte at jeg kunne trivdes på en slik. Det enkle liv på sjøen. Kom i snakk med en svenske som satt i en seilbåt. Han trodde åpenbart jeg var utenlandsk, for det gikk på engelsk. Han tippet jeg var spanjol eller italiener. Jeg sa; You got it right! I’m from Italy. Aner ikke hvorfor, men plutselig het jeg Riccardo.
Svensken utpekte seg ikke som noen lokkemann. Dermed takket jeg umiddelbart ja til omvisning på båten, men hoppet over tilbudet om sterke drikkevarer. Han hadde brukt 69 dager på reisen til Tromsø. Viste ivrig frem bilder og forkynte hele tiden; Young people stress when they instead should live! Han kunne nemlig tilbakelagt distansen fra Sverige til Tromsø på halvparten av tiden, men mente at han hadde da også gått glipp av 50% av opplevelsen.
Riccardo kom seg etterhvert av båten med en tanke om at det kanskje går an å gjennomføre verdens nordligste maraton, om bare farten er lav nok. Lenger tid – flere opplevelser. Jeg kan i det minste gi det et realt forsøk, uten fokus på tidsbruk. Blir smertene for store, får jeg prøve å være fornuftig nok til å bryte. Kjenner jeg meg selv rett er det nok her den største utfordringen ligger!
Motivasjonsboosten er likevel på vei! Det er noe spesielt med å hente ut startnummer, sjekke løypetraseen og prate med andre deltakere. Og når jeg ser nye steder tenker jeg hver gang at jeg burde reist mer. Kombinert det med et maraton og slå to fluer i én smekk! Selvsagt med hele flokken med på reisen. Kanskje er Caroline også klar for en maratonutfordring? 🙂
I morgen tidlig skal jeg snøre på meg løpeskoene og se hvor vondt det egentlig er å løpe/gå! Om så løsningen er å starte i sandaler skal jeg med, for hvem takker nei til løpsfest med over 70 nasjonaliteter representert, midnattsol og en kald pils etter 42,2 kilometer?
God fredagskveld!
– Lars Z
