Det har blitt skrevet mye om #metoo.
Sagt mye om #metoo.
Over lang tid.

Mange begynner å gå lei.
Aksept for at «det er nok nå».

«Det som har vært, har vært».
Sympatisere med den andre siden.
Og «jeg kan ikke lenger gi et kompliment eller klemmer uten å vite om jeg går over grensen».

Det er noe forbanna tull! Aldri før har behovet for kjærlighet, klemmer og komplimenter vært større. Ingen har bedt oss slutte. Gjør heller mer av det. Men er du i tvil, så spør. Ikke ta deg tilrette! Ikke sett krav! Skap gjensidighet eller hold deg unna.

Historiene har vært mange. Alt for mange. Men det vil komme flere. Mange flere. Og alle er like viktige! Nå er jeg bare redd for at de vil slutte å komme. For med tiden viser det seg at offeret får mer kritikk, ordbruken blir bagatelliserende og oppslagene kan oppleves hverdagslige for mottakeren. Det skaper mindre engasjement, færre klikk – jeg frykter det vil forsvinne fra dagsorden.

Min venninne som fortalte om overgrep 20 år etter er ikke feig, har skyld i det selv eller er oppmerksomhetssyk. Hun er sterk, tøff, gjør noe viktig og riktig. Han derimot…

VG skrev i går om 43 personer som hadde hatt sex mot sin vilje. Men ingen har sex mot sin vilje. Det kalles voldtekt.

Metoo er ingen kampanje med en gitt varighet.
Metoo er en holdningsendring.
Og holdningsendringer tar tid.
Lang tid.

Derfor må historiene fortsette å komme til det ikke finnes flere!
Vi må aldri gå lei.
Aldri!

– Lars Z