Jeg liker naturen. Jeg liker familien min. Og jeg liker familien min i naturen. Det resulterer i at vi er mye ute. Ved sjøen, i fjellet, den lokale turstien og rett utenfor huset. En halvtime, to timer, en halv dag eller en helg. Vi går ikke over Grønland, klatrer ikke Mount Everest eller krysser av alle nasjonale fjelltopper. Vi er bare ute. Ofte alene. Familien, meg og naturen. Det er deilig!

For tre uker siden var vi på Leos Lekeland. Der var vi ikke alene. Så langt derifra! Det var barn og voksne over alt. Kø, rett og slett. Nå skal ikke jeg bli han bitre gubben (Finnes det en nedre aldersgrense for gubbebenevning? Jeg er i det minste grå i håret!) som klager og syter. Ikke skal jeg prate om maten som serveres, prisene eller annet jeg har vanskelig for å forstå. At lekeland tilrettelegger for lek og fysisk fostring er nemlig helt sikker. Jeg skulle bare ønske at naturen ble enda mer brukt.

Kanskje kunne det vært attraktivt med utendørs lekeland? Eller kanskje ikke. For utendørs lekeland finnes allerede. Treet du kan klatre i, steinene du kan kaste, hula du kan gå inn i. Hadde naturen blitt mer brukt tror jeg også enda flere ville tatt vare på den?

Jeg tror vi lar oss lure. At tankene våre forteller oss at lekeland er enkelt! Behagelig. Det trodde i det minste jeg da vi satte oss i bilen og kjørte 25 minutter til lekebonanza. I etterkant finner jeg naturen enklere. Og mer behagelig. Misnøye kan oppstå både ute og inne, men roen, lydene og luktene er annerledes ute. Naturen legger tilrette for kreativitet og samspill på en helt egen måte.

Det er deilig å ha verdens beste lekeplass for seg selv. Enda bedre om vi kunne delt den med flere!

Hilsen fra Ålesund, etter å ha besøkt Kristiansand, Drammen, Oslo og Trondheim de siste dagene. Akutt hjemlengsel medførte bildetitting på telefonen. 80% av bildene viste seg å være tatt utendørs. Flest smil.