Sophie Elise, bloggkrangel, komplekser som skapes av influencere… Rollemodeller, fokus på kropp og feilretting av normaliteter. En debatt som vekker sterke følelser og verdispørsmål. Jeg har mange tanker, engasjerer meg i dette – men har så langt vært for feig til å skrive.
Alle har en kropp!
Hva om fokuset var på hva den kunne gjøre, ikke hvordan den ser ut?
Alle har en psykisk helse!
Hva om fokuset var på å mestre og være seg selv, ikke hva vi kan endre oss til?
Alle er en rollemodell!
Hva om vi gjorde og viste mer gjennom handling, og maste mindre verbalt?
Hvordan du ser ut, sier ingenting om hvem du er!
Helt siden jeg startet min egen blogg har jeg hatt utfordringer med å assosiere meg med andre bloggere, finne min plass i influenser-bransjen og titulere meg som annet enn fysioterapeut, kognitiv terapeut eller foredragsholder. Jeg blir skremt av mye av det jeg ser rundt meg og jobbet iherdig for å være en motvekt. Sannheten er at jeg, Sophie Elise og andre influensere langt på vei har samme jobb. Vi er ikke privatpersoner, men ledere av egne firma som har i oppgave å påvirke andre. Egenkapitalen er egen integritet. Produktet er bilder, video, tekst – og egen person. Som firmaeier følger muligheter, men også ansvar. Ansvaret er like stort uavhengig av firmaets størrelse, men konsekvensene tiltar.
Og det er det som har skjedd den siste tiden. Konsekvensene, de negative sådan, har blitt synliggjort. For Sophie Elise, men også mange andre. Komplekser som plantes i hodet til leserne, selvbilder som endres og en påvirkningskraft som brukes kynisk. Skyldes det uvitenhet, liten selvinnsikt, mangelen på kunnskap eller konsekvensanalyse? Jeg vet ikke. Men jeg håper og tror at influenserbransjen kan, og vil, endres. Leserne fortjener at den endres. Den psykiske folkehelsa trenger at den endres. Verden har behov for et nytt stivalg på sosiale medier.
Samtidig som bloggerne og bransjen bør gå i seg selv, er det også andre som har ansvar. Først og fremst du! Det er hvem du velger å følge på Instagram, hvilken blogg du leser, som skaper påvirkningskraften. Er du bevisst på, og har en tanke bak, hvem du lar påvirke deg? Hvem du lar påvirke dine barn? For vi blir påvirket – mer enn vi tror. Dog skal du vite at press, selvbilde og trivsel først og fremst kan tilskrives deg selv og menneskene du har nærmest. Gjennom tanker, handlinger og tale. Det gjør deg til en influenser med stor påvirkningskraft. Hver dag!
Hvordan du har det med egen kropp er i hovedsak opp til deg. Du har makten – ikke gi den fra deg! Jeg tror ikke det kommer en tid hvor alle bloggere har samme syn, verdier og mål som meg. Jeg tror ikke det blir en felles kamp å sørge for normalisering, ufarliggjøring, bedre fysisk og psykisk folkehelse. Eller miljøet, for den sags skyld. Verken jeg eller du kan endre verden alene, men vi kan gjøre noe for oss selv! Med oss selv!
Gjør det som betyr mest for at du skal trives! For at dine barn skal trives!
Alle har en kropp!
Hva om fokuset var på hva den kunne gjøre, ikke hvordan den ser ut?
Alle har en psykisk helse!
Hva om fokuset var på å klare og være seg selv, ikke hva vi kan endre oss til?
Alle er en rollemodell!
Hva om vi gjorde og viste mer gjennom handling, og maste mindre verbalt?
– Lars Z
Dette var verdt å lese??? Takk for et godt innspill i debatten!
Takk for at du tar opp dette .
Bra innspill.
Du setter fingeren på det viktigste Lars, med setningen : «Verken jeg eller du kan endre verden alene, men vi kan gjøre noe for oss selv! Med oss selv!»
Ut fra min erfaring som ungdomskolelærer i nærmere 40 år så var dette noe av det viktigste jeg prøvde å si til mine elever. Samme hva…. så må vi begynne med oss selv og at ingen av oss er perfekte.
Så får man spørre seg selv «Hvem gjorde jeg god i dag?»
«Hvem gjorde jeg god i dag?»
Ett av de aller, aller viktigste spørsmålene vi kan stille. Både til oss selv, våre små og andre 🙂
«Kropp er topp» sies det, men kanskje aller mest fantastisk! Vi opplevde at datteren vår ble rullestolavhengig pga leddgikt, men etter 3 måneder fikk hun medisin som gjorde at hun kunne gå på fjelltur kun 3 uker etterpå. Tenk hva denne fantastiske kroppen kan klare, tenk hvor heldige vi er som har en kropp som KAN!
Aaah… Det er en sterk og fin historie, May-Liss! Takk!
Og jeg er så enig, så enig. Etter en slik opplevelse er det lett å tenke seg frem til at en ikke tar kroppen med dens funksjoner for gitt, men gleder seg over selv de enkleste oppgaver utført! Fantastisk er ordet 🙂 Ha en strålende mandag!