Det er så deilig med vår, sol og varme. Enkel middag, resten av ettermiddagen ute før leggetid. Her om dagen var jeg alene med de tre gutta mine på lekeplassen. Minstemann ville klatre, de to andre gikk mot dissene (huskene, om du er Østlending). Med tre apekatter i sving er det ikke like lett å gi samtlige full oppmerksomhet.
Mens jeg passet på at minsten ikke falt ned fra klatrestativet ropte de to andre i ett bankende kjør.
– Pappa! Pappa, se på meg!
– Se da, pappa. Se hvor høyt vi disser!
Jeg tok en enkel løsning for å vise dem at de også er viktige.
– Så flinke dere er!
De smilte og lo. Fokuset tilbake på minstemann som nå var tre meter oppe i klatrestativet. En nabogutt på 9 kom luntrende mot oss. Han gikk bort til mine gutter i dissestativet og begynte å disse. Stående. Dobbelt så raskt og dobbelt så høyt som mine gutter. Etter en stund tok han et monsterhopp av dissa, landet elegant på føttene, før han ruslet videre.
Reaksjonen til guttene mine?
De ville ikke disse mer. Det var ikke gøy lenger.
– Vi er jo ikke like flinke som han!
Argh! Så fort er det gjort… Normalt er ikke fokuset mitt på prestasjonen, men der glapp det. Og det er helt greit. Men jeg ser at vi ofte ser forbi barna, og kun applauderer prestasjoner. Så flink du er! Bra! Muntlige karakterer hele tiden. Fra de første stegene, til de tegner, synger, sparker fotball og danser. Det er synd, kan skaper lav mestrings- og selvfølelse. Er det rar det finnes mange Snille Gutter og Piker der ute?
Gøy og godt nok blir byttet ut med ikke flink nok.
Neste gang de vil han min oppmerksomhet på dissa sier jeg: Kult! Er det gøy? Kilder det i magen? Hvordan gjør du for å få fart? Hvordan kjennes det å disse så høyt?
Tilbake får jeg (ofte) fornøyde, prøvende, utforskende og initiativrike barn, som ikke er redde for å feile. Det viktigste er ikke hvordan det går, men hvordan de har det mens de prøver. Det er lek og glede, ikke jag og prestasjoner. Forhåpentligvis blir det trygge ungdommer av slikt, med god selvfølelse og store smil.
Ordene vi bruker og tingene vi gjør. Det former våre små, som barn, ungdommer og voksne. Hvor bevisst er du på din rolle?
– Lars Z
