En god venn av meg har vært innlagt på sykehus flere ganger den siste tiden. Han rakk aldri å si dette, men kanskje er det ikke for sent?
Du som jobber på klinisk immunologisk avdeling på SUS. Du som jobber på et legesenter, sykehus, eller ambulansesentral. Du som jobber i helsevesenet.
Jeg er 78 år ung. Har kreft, men er frisk som en fisk. Kanskje er det fordi jeg liker å løpe at vi ikke møttes før? Det skjedde først i april, stevnemøte nummer to kom i mai. Du gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg aldri rakk å takke. Dette er et forsøk.
Jeg visste ikke hva det var, men det gjorde du. Ambulansen var på døra før telefonsamtalen ble brutt, veien inn av det komfortable slaget. Mottakelsen på sykehuset som en A-kjendis verdig. Det er nye tider nå, jeg ble værende over uten å vite hvem du var. I flere dager.
Akutt urinsyregikt, sa du. Vi ble kjent. Jens og Klaus – leger jeg aldri vil glemme. Siri og Kari – sykepleiere av rang. Men det var flere. Hjelpepleiere, helsefagarbeidere og lærlinger. Vel kunne du din medisin, vel utførte du alle dine oppgaver. Men omsorgen, tilstedeværelsen, smilet, berøringen, interessen og den ektefølte, genuine relasjonen som ble skapt. Jeg trives best hjemme, men døgnene vi hadde sammen på SUS var finere enn jeg noen sinne hadde drømt om.
Vi var flere på rommet, men jeg følte jeg hadde hele sykehuset for meg selv. At du var på jobb kun for meg. Selv om du hadde mye å gjøre, selv om du løp i gangene.
Du har samfunnets viktigste jobb, og du er ikke bare dyktig i den. Du er helt fantastisk. Tusen, tusen takk!
Nå gleder jeg meg til å kunne løpe igjen.
L.O.L – Bryne
