Det er bare snakk om dager nå. Få dager. Før jeg som pappa til et skolebarn.
Han som nettopp ble født, nettopp ble bysset i søvn, lærte seg å gå og fikk personlighet. Han som beveget hele meg, endret alle perspektiv og hele tilværelsen. Han, den lille apekatten min, skal begynne på skolen. Stor spenning, stor glede. Men ikke alle gleder seg. Det finnes kommende førsteklassinger, andre skolebarn og foreldre som gjør alt annet enn å glede seg. Som har en stor klump i magen. Usikkerhet, frykt, vemmelse og angst. Jeg pratet nylig med en mor som var bekymret for hvordan det ville bli for hennes barn i forbindelse med første skoledag. De hadde ikke økonomi til noen ferie å skryte av, eller sekk fra Beckmann slik de andre barna hadde.

Jeg har vært på et foredrag som vekket noe i meg.
Om mobbing.

Mobbing.

Silje Marie begynte å bli mobbet i 7. klasse. Utestengt. Kjenner seg verdiløs. Hun blir ikke sett. Hun blir ikke hørt. Ikke lyttet til. Tankene blir etterhvert tydelige stemmer i hodet; Du er stygg! Du er ikke verdt noen ting! Hun roper om hjelp. Men ingen lytter. Ikke på skolen. Ikke hjemme. Silje Marie finner noe å kontrollere, får makt over matinntaket og kaloriene. Løper i timesvis hver dag. Kutter seg. Tankene og stemmene utvikler seg. Så kollapser hun. Blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Hallusinasjoner og vrangforestillinger. Hun gir opp. Avviser alle som forsøker å hjelpe.

Silje Marie Strandberg gir opp livet.
Prøver gjentatte ganger å ta selvmord.
Må skjermes. Ligger fastspent i belteseng.
Fordi hun ble mobbet.
Utestengt.

Publikum klapper, jeg går rett ned til Silje Marie og gir hun en klem. Noen velvalgte, rosende ord. Deretter hjem. Så begynner jeg å gråte. Hva om skolegutten vår blir mobbet? Hva om han selv blir en mobber?

Og hvordan kunne det gå så satans langt? Uten at noen reagerte?
Hvorfor mobbes det, i det hele tatt?

Jeg har mange tanker. Mange følelser. Sterke, sterke følelser. Det er første gang jeg kjenner en reell engstelse for mine egne barns fremtid. Jeg har så lyst å slippe barna fri, men et snikende ønske om å styre og kontrollere.

Det gjøres mye for å forhindre mobbing. Mye for å møte mobbing på riktig måte. Men det blir aldri nok? Og hva kan egentlig jeg gjøre, som pappa? Ikke bare for mine egne barn, men for klassen, lokalmiljøet og menneskene rundt meg? Jeg tror svaret er mennesket! Meg. Deg. Og enkle virkemiddel.

Åpenhet. Dialog. Medmenneskelighet. Blikkontakt. Kroppskontakt. Smil.

Vi må tørre å bry oss!

Tørre å se!
Selv om vi ikke liker det som er foran oss.

Tørre å lytte!
Selv om vi ikke liker det vi hører.

Tørre å stille spørsmål!
Selv om vi ikke liker de svarene vi får.

Og vi må faktisk tørre å handle, selv om det innebærer at vi involverer oss i noe som påvirker oss. Som gjør vår egen hverdag litt mer komplisert.

– Lars Z