Jeg elsket gym.
Var best.
Fikk 6.

Du hater gym.
Er dårligst.
Får 2.

Vi er forskjellige. Du og jeg. Ulike utgangspunkt, ulike forutsetninger og krav. Men selv med alt som skiller oss fra hverandre, har vi flest likheter. Flest fellesnevnere. Så hvorfor får skilnadene så stort fokus?  Når alt de gjør er å skape dårlig/god, stygg/fin, taper/vinner?

På Robust Trening og Fysioterapi jobber jeg med ungdom som vil bli best i verden. Løping, ishockey, håndball, fotball. Men jeg jobber like mye, og trives like godt, med deg. Og når alt måles på innsats havner du på topp – hver gang.

For du har sekser i innsats.
Sekser i innstilling.
Sekser i fremgang.
Sekser i treningsglede.
Sekser i å løfte andre opp.

Likevel får du 2 i gym. Hater gym. Og tror du er en taper.

Jeg kan ikke forstå annet enn at vi ønsker å skape nettopp tapere, når alt skal måles på utseende, evner eller prestasjoner. At vi har mål om å gi, sånne som deg, dårlige opplevelser og assosiasjoner med aktivitet og trening.

Alle må ikke elske å trene, men det må være rammer rundt som legger til rette for at flest mulig opplever mestring- og aktivitetsglede fra barndomsalder. Og slik er det ikke i dag. Verken i skoleverket eller idrettslaget.

For det er vanskelig å forstå, at du elsker når vi trener sammen – men hater gym.

Jeg ser at du vokser. Blir sterkere. Får bedre selvtillit. Mestrer og vinner.

Du er ingen taper.
Ikke en to’er.

Alt jeg ser er en vinner, som er fanget i et taper-system.

Fra meg får du karakter 6, Champ!