1,8 kilometer
122 høydemeter
21 ganger
40 ganger
73 ganger
82 ganger
Opp og ned
På sykkelen
I hodet
Og i livet
Rusproblematikk – rehabilitering – ettervern. Trening som behandling og metode. Jeg har blitt kjent med, venn med, tretten unike mennesker fra No Limitation. Alle med forskjellig historie, alle med forskjellig treningsgrunnlag. Men med samme mål: Havne i kjeller, og mestre å komme seg ut av den. Fullføre – koste hva det koste ville.
Det kostet. Mye!
Men denne helga har jeg bare fått.
For noen var den største prestasjonen å stille til start. Diagnosebeskrivelsen «sosial angst» forteller hvorfor. Og tro meg, mentale utfordringer kan være vel så vanskelige å overkomme som fysiske. En god prat, tydelige delmål og ufarliggjøring – jeg håpet det var nok…
12.00 – Pang
Startskuddet gikk. Alle 13 var i gang. Første tåre ble felt.
13.00 – Sol
Solskinn, ingen vind, 30 grader. Kun smil! Heiarop, motivasjonsbrøl og dans på sidelinja. Sørge for at alle fikk i seg nok væske.

14.00 – Au
Første rytter vil gi seg. Gråter av smerte. Hun har syklet 3 runder, mangler 18 for å nå målet. Hun sier at det ikke går. At det er umulig. Gir opp. Det er en helt ny dimensjon av skuffelse, frustrasjon og oppgitthet. For dette er så mye mer en et sykkelritt!
Men hun får ikke lov å gi seg. Ikke nå! Vennlighet og godord gjør godt, men hjelper hun ikke tilbake på sykkelen. 10 minutters pause, tøff kjærlighet og et fysisk løft er det som skal til. Omsorg er sjelden bare en skulder å gråte på.
15.00 – Smil
For noen går det relativt lett. Lettere enn antatt! Føler seg som supermann, spiser høydemeter etter høydemeter. Blir mer og mer selvsikker, mer og mer energisk, mer og mer hyper.
Jeg ruset meg på alt jeg kom over, men aldri vært så rusa som nå!!
16.00 – Spy
Det viktigste på forhånd: Spis nok, drikk nok. Enkel teori, vanskelig å gjennomføre. Når kroppen jobber intenst over lang tid blir magen ganske i ulage. Noen hadde startet å sykle så tidlig som 09.30. Etter 6,5 time sa magen stopp og ville kvitte seg med alt innhold. Og slik ble det etter 3-4 runder knestående i veikanten. Magekramper, for lite næring og stort ubehag. Hun besvimte. Hyperventilerte.
Det vil alltid svinge under lange ritt. Tankene, følelsene, prestasjonene – alt svinger. Den neste timen ble vond, deretter gikk det bedre. Og slik er det vel ellers også. Enten går det godt, eller så går det over.
17.00 – Salve
Kroppen begynner å bli øm og sår. Skrittet verker. Noen blør. Det hjelpe med god salve i skrittet, ikke minst når du får beskjed om at den gjør underverk og brukes av proffsyklister. Påføres av rytteren selv, vel og merke.


18.00 – Nedturen
Nå har de fleste syklet lenger enn de har gjort noen gang før. Låra skriker, synet blir tåkete og hjernen grøtete. Flere får en skikkelig knekk. Rytteren som tidligere vil gi seg etter tre runder har nå syklet 9, fortsatt er det 12 runder igjen til målet er nådd. Denne gang er hun helt sikker i sin sak.
Hun gir opp.
Det er det flere som vil.
Ingen får lov.
Ikke uten å ha vært helt, helt i kjelleren.
Det er nå jeg begynner å undre meg over hvor dyp kjelleren egentlig er. Hvor langt ned det er det mulig å komme, for så å finne veien ut.
Du har hatt det værre før!
Nei!
JO! Én runde til…
Det er ikke meg, men en god venn som prater. Dessuten er det godt med lapskaus nå. Det ble flere runder. På alle!
19.00 – Omsorg
De andre som deltar er stort sett supermosjonister. I det minste godt trente mennesker med mål om å sykle X antall høydemeter på en gitt tid. Hyggelige alle sammen, men mest opptatt av seg selv. Av å få riktig mat og drikke av arrangøren, sykle på riktig watt og med riktig puls. Alle rytterne fra No Limitation, uten unntak, spurte alltid hvordan det gikk med de andre. Lurte på om Sara hadde kommet i mål, om Truls hadde husket solkrem og om barna til Sissel hadde fått oppdatering fra hvordan det gikk – FØR de spurte om å få en seigmann eller sportsdrikke. FØR de fortalte om egne kramper eller blødende sår.
Det kommer jeg aldri til å glemme!
20.00 – 23.00 Dype daler og høye topper
Flere nådde målet sitt. Pur eufori, stor mestringsfølelse, tårer og klemmer. Sånne skikkelig klemmer. Harde, lange, svette, snørrete. Råe klemmer, som du kjenner betyr mer enn andre klemmer. Etterfulgt av gledeshyl, flere tårer og enda råere klemmer.
Dette er 11 timer etter start. Hun som ga seg etter runde 3, og igjen på runde 9, har nå 5 runder igjen. Skriker av smerte, faller sammen i en haug. Datteren har kommet. Det skjer noe dem imellom. Jeg vet ikke hva det er, men jeg ser at det betyr alt i hele denne verden. Troen kommer tilbake. 5 runder igjen, 13 timer å gjøre det på. Kanskje, kanskje kan det gå.
oo.00 – 02.00 Plask
Ut av det blå synker temperaturen 10 grader, det blåser opp og himmelen åpner seg. Regnet øser ned, Oslo blir oversvømt og Grefsenkollen ligner mer elv enn vei. Lyn og torden jeg aldri har sett maken til. Men verre, vi har gjort en bommert; stolt på værmelding og ikke tatt med nok klær. Det blir kaldt! Veldig kaldt i nedoverbakkene. Og flere er livredde lynet, tordenet, og en såpeglatt veibane. Tidligere har en blitt hentet av ambulanse.
De fleste trekker inn i campingvogna. Under dyne mens tennene hakker. Der blir det etterhvert varmt, klamt og trangt. Og mange blir trøtte, holder på å sovne. Det er uaktuelt! De fleste er nå utrolig nærme å nå målet sitt. Peptalk. En runde på hvorfor hver enkelt gjør dette. Hvorfor det er viktig. Hvor en kommer fra, hva en har vært gjennom og hvor en vil. Det gjorde nytten!
04.00 – Kjærlighet
Etter å ha gitt opp etter runde 3, resignert etter runde 9, boikottet og gjemt seg etter runde 16 – så skjer det. Sammen med kjæresten sykler hun i mål. Begge to fullstendig utslitt. Utmattet. Fysisk og psykisk. De omfavner hverandre, strigråter, kysser, hikster. Jeg også, utenom kyssingen. Gråter når jeg fortalte Caroline om det. Gråter når jeg skriver det. Gråter når jeg tenker tilbake på det. For det er som jeg sa den natten; Dette definerer deg som menneske. Dette skal du hente frem når verden går i mot deg. Når alt er drit. Du klarte å stå i marerittet nå – da skal du klare å stå i mot alt annet som kommer også. Uten flykt eller enkle løsninger.

05.00 – Klikk
En har gått ned for telling. Sånn skikkelig! Angst, får ikke puste, kroppen er tom. Han nekter å fortsette. Vi vil han skal klare bare én runde til, for virkelig å overkomme vanskelighetene han står i. Men han nekter. Vi klemmer i 3 lange minutter. Pusten normaliserer seg, angsten avtar. Men han er svart i øynene og roper av sinne. Han vil få ut aggresjonen. Slår gjentatte ganger i en vanndunk jeg holder. Det er en kraft jeg aldri har kjent maken til. Mens han hyler og slår, har jeg problemer med å stå på bena. Holde i mot. Etter 30 sekunder tar jeg på han hjelmen, setter han på sykkelen og sier: En siste runde! Så går jeg og gjemmer meg bak campingvogna og strigråter. To runder senere er han i mål.
Den episoden, klokken 05.00 i Grefsenkollen, forandret meg for livet.
09.30 – Siste seier
Siste av våre går i mål. Som den aller siste i løypa. Etter 83 runder, 10 000 høydemeter, 10 sigaretter, opp og nedturer. Ellevill jubel, men få decibel. Stemmen har sviktet for lengst!
Tusen takk til alle rytterne og til alle på sidelinjen med sine helt avgjørende roller. Tusen takk for et fantastisk arrangement og pågangsmot fra arrangøren sin side. Her burde alle som har en sykkel eller joggesko stille opp! At det er samlet inn over 500 000 kroner til Hope for Justice og kampen mot moderne slaveri er den store prikken over i-en. Jeg kunne skrevet en bok om dette. Alle hadde fortjent å bli nevnt, for hver og en av dere skapte en egen historie som har gjort sterkt inntrykk! Denne helga kommer til å påvirke meg personlig på veien videre, og vil aldri bli glemt. Ikke minst ser jeg frem til neste år 🙂
– Lars Z




