Jeg får ofte en del mailer og meldinger i forbindelse med publiserte blogginnlegg. Spesielt om jeg er personlig eller stiller kritiske spørsmål. Likevel var det et innlegg om senga vår som skapte størst mailrush i 2018. Litt snodig, men så er heller ikke nattesøvn noe å kimse av. Nå har vi sovet med stor «familieseng» i to måneder; her er erfaringene!

Før: Kort oppsummert!

Tre små barn i barnehagealder.
Enorme mengder sykdom.
Bleieavvenning.
Trangt i senga.
Vått i senga.
Ingen søvn.

Gjennomsnittlig 20 runder hver natt, hvor én av tre måtte geleides tilbake i egen seng. Slitne og trøtte foreldre kapitulerte. Fem menneskekropper fordelt på 200 x 180cm er trangt. For trangt! Riktignok mye kroppskontakt, men ikke slik en ofte drømmer om. Det ble survival of the fittest, barnefingre i ører, øyne og nese, spisse albuer, knuffing og oppgitt frustrasjonsstønning. Når mor i huset i tillegg skulle varme kalde tær på mitt minimale territorium, fikk jeg nok. Jeg rømte! Til sofaen, en barneseng, badegulvet… En gang krøllet jeg meg sammen i sprinkelsenga! Men av én eller annen grunn kom alltid gutta løpende etter. Og dersom du tror det er trangt å dele dobbelseng, kan du tenke deg hvordan det er med to i en sprinkelseng. I 5 år har vi stått opp mellom kl. 05.40 og 06.10. I seg selv er vel det som forventet, men om nettene har utartet seg som rene boksekamper får pipa en annen lyd. Når de små i tillegg har knockout-egenskaper og evig utholdenhet er det ikke bare søvnen det går ut over, men de involvertes ve og vel.

Nå: Kort oppsummert!

Fortsatt tre små barn i barnehagealder.
Fortsatt enorme mengder sykdom.
Fortsatt bleieavvenning.
IKKE trangt i senga.
Litt vått i senga, men det finnes alltid et tørt område.
Masse søvn.

Jeg tuller ikke! For første gang i historien må vi ha på vekkerklokke om morgenen. De sover i snitt 1,5 time lenger! Og det har de gjort siden dag én. Vi voksne sover natta gjennom, uten å merke når de kommer inn eller hvor de ligger. Ypper de til kamp er det bare å flytte seg til en fredeligere sone. Så lenge det finnes dyner og puter nok tilgjengelig er alt godt! På dagtid har vi en innendørs trampoline for de som vil trene på salto. Når de voksne på magisk vis disponerer 330cm på egenhånd er det plass til flørting og lekeslåsskamp. Det eneste gjenværende problemet er Caroline sine kalde tær!

I tillegg til å sove 2-4 timer mer i snitt hver natt, er jeg ikke fremmed for å tenke at dette også skaper trygghet, tillit og nærhet. Det funker i det minste for oss! ZzzZZzzzZZZzZZz….

– Lars Z

Tenk deg at du har jobbet 20, 30 eller 40 år i samme jobb. Du har ingen utdannelse, ensformig erfaring, vet at jobbmarkedet er tøft, og må stå noen år til i inntektsgivende arbeid før pensjonisttilværelsen er et faktum. Så mister du jobben! Og kanskje også selvfølelsen, fremtidsoptimismen og identiteten.

Det er faktumet for 2000 ansatte i Posten og Bring. Jeg holdt et foredrag for mange av disse i Lillestrøm i dag. Motivasjon og mestring i omstilling og motgang. I forkant var spenningsnivået høyere enn normalt, for det er en heavy situasjon og vanskelige prosesser å stå i for de ansatte. Etter sigende skal det ha gått mer enn bra! I det minste helt til hjemreisen stod for tur. Etter å ha omtalt meg selv som en stor tidsoptimist fra scenen endte det selvsagt med at jeg ikke rakk flyet til Stavanger. Haha!

Men altså! Vi snakket om komfortsone, og de endeløse oppfordringene om å tre ut av denne for å nå potensialet sitt. For å lære, oppleve, realisere og skinne. At ved å trå utenfor komfortsonen kan til og med det å miste jobben være en stor mulighet! En dør lukker seg, mange nye åpnes! 

Selv trives jeg utenfor komfortsonen. En nødvendighet for et fullverdig liv! Men slik er det ikke for alle. Bildet over presenterer det hele på en svært forenklet måte, uten å ta høyde for sterkt varierende, individuelle behov. Alle trenger både trygghet og variasjon, men i ulike former og intensitet. Det er også stor forskjell på om du selv tar valget med å tråkke ut av komfortsonen eller blir presset ut av den fra utenforstående krefter.

Jeg ønsker å være en bidragsyter til at privatpersonen, bedrifter og samfunn utforsker egne grenser. Tenker, prøver, feiler, lærer, mestrer. Men det bør skje på den enkeltes premisser, til riktig tid og med den endringssøkende selv bak roret! Målet kan ikke settes av andre, sparket bak kan ikke være for hardt og provokasjonen ikke for stor. For utenfor komfortsonen ligger også frustrasjonssonen og og panikksonen. Hvor utfordringen overstiger kapasiteten, det kompenseres eller blir gitt opp. I disse sonene kan håpløsheten, fysiske og psykiske symptomer komme på løpende bånd.

Vennlige push kan være fint! Veddemål om å delta på maraton kan være gøy. En sjef som maler til nytt tankesett og effektivisering kan være motiverende. Men på et tidspunkt kan det også bikke over. Alle skal ikke løpe maraton! Alle skal ikke utforske alt nytt og spennende. Kun du har kraften til å gi beskjed hva som passer for deg, og velge din vei. Så gjelder det å være løsningsorientert når du presses ut i det skumle og ukjente – for det vil skje før eller siden. I det daglige holder det med korte turer i nytt miljø.

Etter en dag i læringssonen har jeg nå entret komfortsonen. Med en lett løpeøkt, sofasnakk med Caroline og en episode av hennes valg før sengetid. Men én ting er sikker! Det er siste gang jeg går for makspulsøkt, asmtaanfall og svettesjokk på Gardermoen, med påfølgende strafferunde og ny, dyr flybillett.

Tror jeg.
Håper jeg.
Kanskje.

– Lars Z

Jeg har laget tre gratis løpeprogram over 12 uker. Inndelt i tre nivåer. For deg som kommer fra en inaktiv hverdag med mål om å bli glad i jogging, til deg som drømmer om å løpe ditt første halvmaraton. Programmene er enkle, motiverende og effektive – gitt at du gjør din del av jobben!

I går ble løpeprogrammene til nivå 1 og 2 presentert på bloggen. Trykk HER om et av disse programmene passer best for deg. Du kan gjerne begynne på nivå 1 og gradvis trene deg opp til å gå videre til de andre programmene. I dag er det programmet for nivå 3 som står for tur.

Programmet består av tre ukentlige økter. Blir du syk eller av andre grunner forhindret fra trening, går du tilbake til programmet når muligheten byr seg. Du skal ikke å ta igjen tapte treningsøkter. Løpeprogrammet er bygget opp med jevn progresjon for å unngå belastningsskader, være motiverende og bygge opp kroppens tåleevne og utholdenhet. Skriv gjerne ut programmet, heng det opp på kjøleskapet og kryss ut øktene etterhvert som de er fullført. Legg igjen en kommentar på Facebook dersom du ønsker programmet i en utskriftsvennlig versjon 🙂

Dersom det er praktisk mulig bør øktene spres ut over uka, gjerne med en hviledag mellom.

Begrepsforklaring

Oppvarming: 10-15 minutter. Begynn rolig, sørg for å være varm og god til første intervalldrag skal gjennomføres. Svettedråpene skal piple frem i pannen, men du skal ikke måtte hive etter pusten. Gjør gjerne to stigningsløp før øktens hoveddel kommer for å få kjent på fartsfølelsen.

Nedtrapping: 5-15 minutter i tempo tilsvarende rolig langtur.

Intervaller: Programmet viser til flere typer intervaller. Noen er korte, andre er lange. Tilpass tempo og intensitet etter intervallenes varighet. En tommelfingerregel er at du alltid skal ha krefter igjen til en ekstra intervall når økta avsluttes. Prøv deg frem, og pass på at de første intervallene ikke er for harde. Se for deg at du skal tilbakelegge like lang distanse på hver intervall, som betyr at den første intervallen vil oppleves som den letteste og den siste oppleves som den tyngste.

(45/15 x4) x4: Høyt tempo i 45 sekunder, for så å ha 15 sekunders aktiv pause. I pausen kan du gå eller jogge rolig. Som beskrevet skal du gjøre dette 4 ganger, deretter en lenger pause. Eksempelvis 2-3 minutter. Gjenta hele sekvensen 4 ganger.

Høyt tempo: Hjertet pumper og pusten går. Du er andpusten, men det er fortsatt mulig å prate i korte setninger og enstavelsesord.

Rolig langtur: Tempoet oppleves behagelig og muliggjør normal prat med en partner. Løper du alene kan du forsøke å synge en sang. Må du til stadighet stoppe opp for å trekke pusten løper du for raskt.

Konkurransefart: Farten du ser for deg å holde under konkurransedagen.

Progressiv økt: Intensiteten og farten øker utover i økta.

Veldig motivert? Ønsker du å legge inn flere økter i uka? Det kan du gjerne, gitt at den totale økningen ikke blir for stor og vondtene kommer. Dersom du vil løpe mer anbefaler jeg at dette gjøres som rolige langturer.

Nivå 3 – halvmaraton

Uke 1
Dag 1: Oppvarming, 6×2 minutter høyt tempo, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 8 km.
Dag 3: Oppvarming, (45/15 x4) x4, nedtrapping.

Uke 2
Dag 1: Rolig langtur, 8 km.
Dag 2: Oppvarming, 4×4 min, nedtrapping.
Dag 3: Rolig langtur, 5 km.

Uke 3
Dag 1: Oppvarming, 3×7 min, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 9 km.
Dag 3: Oppvarming, 6×2 min, nedtrapping.

Uke 4
Dag 1: Progressiv økt, 8 kilometer. Start rolig, øk gradvis farten siste 4 km.
Dag 2: Rolig langtur, 10 km.
Dag 3: Oppvarming, (45/15 x4) x5, nedtrapping.

Uke 5
Dag 1: Rolig langtur, 8 km.
Dag 2: Oppvarming, 5×4 min, nedtrapping.
Dag 3: Rolig langtur, 13 km.

Uke 6
Dag 1: Oppvarming, 3×10 min, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 14 km.
Dag 3: Oppvarming, (60/30 x5)x5, nedtrapping.

Uke 7
Nå er du halvveis. Godt jobba!
Dag 1: Oppvarming, 4×6 min, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 16 km.
Dag 3: Oppvarming, 8×2 min, nedtrapping.

Uke 8
Dag 1: Rolig langtur, 8 km.
Dag 2: Oppvarming. 5×4 min, nedtrapping.
Dag 3: Rolig langtur, 10 km.

Uke 9
Dag 1: Oppvarming, 4×6 min i tiltenkt konkurransefart, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 19 km.
Dag 3: Rolig langtur, 6 km.

Uke 10
Dag 1: Oppvarming, (45/15 x5) x5, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 8 km.
Dag 3: Oppvarming, 4×6 min, nedtrapping.

Uke 11
Dag 1: Oppvarming, 3×12 minutter i tiltenkt konkurransefart, nedtrapping.
Dag 2: Rolig langtur, 14 km.
Dag 3: Oppvarming, 8×2 min høyt tempo, nedtrapping.

Uke 12
Dag 1: Rolig langtur, 12 km.
Dag 2: Oppvarming, 6×1 min høyt tempo, nedtrapping.
Dag 3: Konkurransedag. Lykke til!

Jeg var trener for 20 barn. Dagen etter fakturaene med medlemskontingent ble sendt ut var det 16 igjen. De fire som ikke lenger kom på trening var trolig de som trengte det mest.

Idrett og aktivitetstilbud for barn blir dyrere. Mye dyrere. Så dyrt at mange foreldre ikke har råd til å la barna sine delta på denne typen aktiviteter. Og med det går de glipp av samhold, læring, integrering, mestringsopplevelser og opplevelser. Det skapes et klasseskille i ung alder som er tungt å tette også på sikt. Det er dårlig samfunnspolitikk, dårlig integreringspolitikk og dårlig folkehelsepolitikk – men først og fremst rammer det barna på individnivå.

Det finnes gode intensiver, tanker om løsninger og planer. Dessverre har ingen vist seg å fungere godt nok i praksis, og politiske initiativ tar lang tid fra idé til gjennomføring. Deltakeravgiftene og prisene som tidligere var inkluderende og i tråd med Norges Idrettsforbund sitt eget mål: Idrett for alle, beviser dette.

Jeg tror jeg har funnet en løsning som kan få bukt med problemet! Men jeg klarer det ikke på egenhånd…

Selvsagt er det viktig å finne roten av problemet og gjøre endringer her. Fra mitt ståsted som forelder, trener, i styrer og komiteer er det flere ting som peker seg ut. En dugnadsånd som smuldrer opp og mindre frivillighet fremstår som det viktigste. Men om så alle verdens røtter til dyre medlemskontingenter føres frem i lyset, vil det ta lang tid å reverse tilstanden. Kanskje er det heller ikke mulig med et prisnivå i 2019 som tilsvarende 1994. Da må vi være fremtidsrettet og innovative for å gjøre nødvendige endringer. Sakens kjerne er nemlig at noe må gjøres. Og det må gjøres nå!

Løsningen

Vi danner en veldedig organisasjon eller stiftelse. Deretter skaper vi en nettside og en app hvor samtlige idrettslag, foreninger og aktivitetstilbud kan opprette en brukerprofil. Ved å være en del av tilbudet kan familier med barn søke om å få betalt treningsavgiften direkte til idrettslaget de er en del av. Basert på telefonens posisjon vil det i appen være mulig å søke opp aktivitetstilbud som er en del av ordningen i lokalmiljøet.

For meg er det vanskelig å forstå at ikke alle idrettslag og andre tilbydere vil benytte seg av et slikt tilbud. Flere aktive barn, større samhold, mer penger i klubbkassen. Med en slik løsning vil stigmatisering unngås og terskelen for å søke om å få dekket medlemskontingenten lavere. Pengene hentes fra næringslivet, privatpersoner og ulike støtteordninger. La oss si at 5000 søknader innvilges årlig, og snittprisen per kontingent er 1500 kroner. Da må det hentes inn i overkant av 7 millioner kroner. Det tror jeg er fullt mulig! Hovedpunktene i strategien er allerede klar.

De største utfordringene vil være å finne tydelige, men gode kriterier for avslag og godkjennelse av søknader. Samt en sømløs og enkel digital plattform. Men det kan løses! Tenk bare, om 5000 flere barn kan ta del i idretten. Hva det betyr for dem! For familiene, lokalmiljøet og samfunnet.

Klasseskille vil ikke forsvinne, men et slikt tiltak vil være med å skape en betydelig forskjell! Så spørs det om det finnes frivillighet, ønske og engasjement der ute til å få dette til? Er noen med meg?

Vi må sikte på at det er 20 barn på trening. Ikke 16.
Men 20!

– Lars Z

PS. Vil nevne det fantastiske tilbudet til BUA. En nasjonal forening som jobber for at barn og unge skal få mulighet til å prøve flere og mer varierte aktiviteter. Det gjør vi ved å gjøre det enklere for deg å låne utstyr til sport og friluftsliv. Finnes stadig flere steder i landet. Sjekk ut hjemmesiden HER!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Heller ikke hvor det ender…

Jeg friskmeldte meg selv fra utbrenthet i et blogginnlegg lille julaften. Åpenbart fordi jeg trodde de tungene dagene var over, men også fordi jeg trodde det var nødvendig overfor omverdenen, lesere og alle som viste omsorg. Den siste måneden har det likevel vært stille. Dette innlegget skriver jeg for min egen del. For å oppsummere og avslutte en tøff periode, før en ny start venter.

Det er ikke synd på meg. Verken jeg eller situasjonen jeg har vært i er spesiell. Men for mange kan det fremstå slik. Med et referansegrunnlag hentet fra sosiale medier, hvor middagene er lekre, fjellturene majestetiske, smilene store, barna lykkelige og treningshyppigheten uoppnåelig – kan det virkelige livet fremstå mindre greit. Andres øyeblikk som strømmer mot oss på Facebook og Instagram viser ikke helheten, men vi påvirkes i større grad enn vi tror. Lista for livet øker gradvis uten at vi merker det. Plutselig har vi kommet til et punkt hvor lite overskudd og selvrealisering er synonymt sykdom og diagnoser.

Vi har tre barn i barnehagealder. Selv om Instagram forteller noe annet, sier livet og all erfaring av at vi ikke bare kan ha lite overskudd, men at vi skal ha lite overskudd. Det er ikke unormalt, ikke farlig. Det er en realitet. Og et tydelig tegn på at kreftene brukes der det er viktigst.

Vi har tre centimeter snø på Jæren. De siste dagene har mine små hatt et ønske om å lære å gå på ski. Tre dager med intense forsøk, utallige fall, irritasjon, frustrasjon og sinne. Kombinert med mestringsopplevelser, kalde fingre og kakao. I går, med ski og staver i alle retninger, sa femåringen: Jeg tror det er de som faller flest ganger som blir best å gå på ski!, før han ga monsterbakken enda et forsøk.

Ingen må lære seg å gå på ski, men alle bør lære seg livet. Det innebærer fall, frustrasjon og sinne. Men også mestringsfølelser og kakao. Perspektivet og innstillingen til fallene avgjør turens videre retning. Lærdommen blir kompassnåla, åpenheten og dialogen turens innhold. Bare den som reiser seg får se hele horisonten.

Jeg falt.
Slo meg.
Reiste meg igjen.

Slikt skjer…

Nå vil jeg ut på nye turer! Og jeg gleder meg. Sånn skikkelig 🙂

– Lars Z

Vi bor i verdens beste nabolag.
I verdens tryggeste gate.
Trodde jeg.

Vi har snart bodd to år i det nye huset. Virkelig funnet oss godt tilrette. Naboene har med tiden akseptert oss med alt som følger med av rariteter og pågående oppførsel. Barna løper mellom husene, til middag er det vanskelig å vite om vi blir 3 eller 13 og alle er behjelpelige bidragsytere til fellesskapet. Jeg kan hente melk i kjøleskapet til naboen kl. 06.15 kun iført boxershorts, verktøy hentes i nr. 16, sukker i nr. 7, vin i nr. 10 og alt annet i nr. 3.

De få bilene som kjører gjennom gaten holder 15 kilometer i timen, nabohunden ble trolig født uten stemmebånd og kattene vet mer om toalettskikk enn mitt eget avkom. Det er så trygt å bo i Torvald Tus veg at jeg sjeldent låser bilen og boden. Garasjen står til stadighet på vidt gap og syklene står tilgjengelig for enhver nabo til fri distribusjon.

Det er så fredelig og trygt her, at dørselgere av innbruddsalarmer blir ledd av. Dog invitert inn på kaffe og god drøs, selvsagt!

Men når vi våknet i dag brast illusjonen. Det trygge nabolaget vårt hadde fått besøk av politiet. Naboen sin bil var stjålet over natta! Innbrudd i to andre biler og en husnøkkel var sporløst borte. WHAT!? Det gikk kaldt nedover ryggen… Rett og slett skikkelig ekkelt!

Bilen er en Hyundai i40, nøyaktig lik som på bildet under, med registreringsnummer DN69314. Nå står gata på hodet og leter iherdig! Nabohunden uten stemmebånd er oppgradert til vaktbikkje og naboungen med oransje belte i karate øver på ballespark med millimeterpresisjon.

Jeg mener å ha lest en gang at «man sparer en del tid på å bare hate forbrytere i gjerningsøyeblikket». Det er nok sant, men bileieren og gata vil ha bilen tilbake! Del gjerne om du bor i området og hold øynene åpne 🙂

Lars Z

PS. Er det du som er tyven? Jeg holder foredrag på Bryne/åstedet om «Nytt år – Nye muligheter. Men i å skal du ta dem! Og holde på dem. Lever tilbake bilen, og kom! Mer info HER.

Jeg elsker jula!
Og jeg elsker hva den har gjort med meg.

Om ikke alt er tilbake til normalen, så er det ikke langt fra. Jeg har begynt å glede meg til alt som venter i 2019, de kreative tankene har virkelig begynt å melde seg og overskuddet nærmer seg gamle høyder. 2018 – mitt første år med egen bedrift. Det har vært innholdsrikt, lærerikt, utfordrende og fint. Men aller mest kjekt!

Romjula gir tid til ettertanke. Alt jeg har opplevd, alt jeg har gjort og alt jeg vil få til i tiden som kommer. Det fine med bloggen er at det blir en form for dagbok. Mine 10 mest leste innlegg gir derfor et lite inntrykk av alt som har skjedd.

1. Døden – alt for mange gode mennesker, for unge mennesker, unike mennesker – har gått fra meg og oss i 2018. Det er vondt. Skremmende. Trist. Og ufattelig. Mine tanker rundt temaet skrevet i sommer HER.

2. #Psykt Fokus – et tøft møte med meg selv i døra gjennom min egen sønn. Et ønske om å skape mer åpenhet rundt psykiske sykdom. Det ble stor oppslutning og mediedekning, mange personlige mailer. Kampen er bare så vidt i gang. Les saken HER.

3. Tips til livsstilsendring – et innlegg med 14 av mine beste tips til å starte og gjennomføre en livsstilsendring. Delt av Helsedirektoratet og Frisklivssentraler. Kanskje passende dersom du har satt deg nyttårsforsetter? Kan leses HER.

4. Kone til salgs – en hyllest til kona, som etterhvert var utro. Måtte rett og slett kvitte meg med hun! Leses HER.

5. Nedlatende treningsdrittsekker – det mest leste innlegget. Om da jeg ga beskjed til to yngre menn på et fly som pratet nedlatende om medmennesker på treningssenteret sitt. Resultert i store endringer i treningsbransjen 🙂 Les innlegget HER.

6. Jeg ansetter – vil du ha drømmejobben? En annerledes jobbannonse på et tidspunkt hvor jeg hadde store planer. En prosess som innebar nærmere 300 søknader, 13 jobbintervju og en plan som ble endret i siste sekund. Glad jeg landet på sistnevnte, lei meg for de 13 jeg ga falske forhåpninger til. Les jobbannonser HER.

7. 12 ukers løpeprogram, nivå 1 og 2 – gratis treningsprogram i to nivåer. Brukt av betydelig flere en jeg våget å drømme om! Sjekk ut HER om du skulle være interessert.

8. Mobbing – Etter å ha vært på et foredrag om mobbing og utestenging gikk jeg helt i dørken. Det må vel være noe vi som voksne kan gjøre? Les HER.

9. Hånden på låret – om flyskrekk og et følelsesladet, non-verbalt møte med en medpassasjer. Kan leses HER.

10. Burde skjønt det for lenge siden… Det siste halve året har jeg tatt på meg for mye. Gradvis mistet gleden, overskuddet – før jul var det helt på grensa. Jeg følte meg utbrent. Tung i kroppen, tung i hodet. Les alt HER.

Rett utenfor topp 10: #1MILLIONSKRITT – det ble til slutt hundretalls millioner, og DOBBEL DOBBELSENG – livet med 3 kids og lite søvn resulterte i tidenes største seng.

Tusen takk for året som har vært! Tusen takk for all tilbakemeldinger, tomler opp, kommentarer og delinger. For meg og min lille bedrift utgjør det den store forskjellen – det er slik budskapet når ut 🙂

– Lars Z

Det har gått to uker siden sist. Jeg skrev jeg var sliten, nesten utbrent. Kurven er stigende. Men det tar tid. I et større perspektiv oppleves det som redningen, ikke undergangen.

I mellomtiden kom julen. Med gradvis hvilepuls til toner fra Maria Mena. Med familietid, hjemvendte venner og bekjentskap.  Men til Bryne kom også terrorismen. Med all verdens ubegripelighet, sinne, sorg og samhold. Alle tanker går til de pårørende <3

I lys av den siste månedens erfaringer og opplevelser går jeg inn i et nytt år med en ny prioriteringsliste:

1. Meg selv – om ikke går jeg glipp av alt nedenfor, og de av meg.
2. Familien, med barna og Caroline i spissen.
3. Venner
4. Alle andre – fysisk og psykisk folkehelse.

Optimisten i meg forteller at punkt 1 gjør sitt til at kvaliteten i punkt 2, 3 og 4 blir høyere. Som igjen gjør totalen betydelig større! Pessimisten i meg finnes ikke…

I morgen får jeg færre pakker enn jeg har fått noe år tidligere. Fire eller fem stykker. Men nå betyr hver og én så mye mer. Livet betyr mer!

Hadde jeg visst hvor du bor, ville jeg gitt deg en klem!
Riktig god jul, kjære deg!

HoHo,
Lars Z

PS. Vi så The Greatest Showman i går. Det var en eneste lang terapitime. Anbefales!

Jeg burde skjønt det for lenge siden.
At noe var galt.

Varsellampene lyste.
Jeg lukket øynene.

Kroppens alarmer ulte.
Jeg lukket ørene.

Gradvis sluttet å glede meg over ting jeg alltid har gledet meg over. Gradvis forsvant overskuddet, initiativet og driven. Jeg havnet bakpå – i livet. Matlysten forsvant, vekten svingte. Mindre sosial, begynte å isolere meg.

Sliten, men anspent.
Trøtt, men umulig å sove.
Tid nok, men ingen effektivitet.
Og jeg sluttet å trene.

Tidsfrister som alltid har vært motiverende ble stressende. Skumle. Uoppnåelige.

Og plutselig kan jeg begynne å gråte. Ut av det blå.

På torsdag gjestet jeg flere radioprogram. Verten til Norgesglasset på P1, Pål Plassen, fortalte at han var fast leser av bloggen. Han bemerket at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe og lurte på hvordan jeg hadde det. Rett etter sendingen Googlet jeg symptomer på utbrenthet. Først da skjønte jeg at jeg er farlig nær å falle over på feil side av knivseggen jeg balanserer på.

Den siste måneden har jeg nådd nye, store mål. Realisert flere drømmer. Jobbet med store, nasjonale organ og aktører, som direkte vil påvirke samfunnets folkehelse. Den gode følelsen har likevel uteblitt. Og jeg har verken hatt kapasitet, ork eller lyst til å dele på blogg, Facebook eller Instagram.

I går holdt jeg 4 foredrag. Ett i Rogaland, tre i Lillestrøm. For SATS som arrangerte convention for sine ansatte. Mest av alt hadde jeg gledet meg til å bli ferdig. Komme i mål og vite at kalenderen inneholder mye luft frem til jul. Men så ble det en sterk, fin og givende dag – på alle vis. På grunn av tilbakemeldingene og det vi skapte sammen.

Aller mest på grunn av en dame. Iris het hun. Som ventet igjen til all smalltalk var over, kom bort og ga meg en klem. En varm, fast og god klem. Den varte i minst ett minutt. Ingenting ble sagt. Akkurat den klemmen kommer jeg aldri til å glemme!

Livet kan være tøft.
Utfordrende.
Å balansere er en kunst.

Det viktigste er mange ganger bare å overleve.
Holde hodet over vann.
Og stå i det!

For det går over…

Jeg er glad for at dette ble oppdaget i tide. Glad for de rundt meg. Tiltak er i verksatt!
Ro ned – nyt førjulstiden 🙂

– Lars Z

De siste to ukene har jeg holdt 8 foredrag. Store, morsomme og betydningsfulle foredrag. Ett av temaene jeg har pratet om er frykt. Ikke ren bevegelsesfrykt, men frykt for å trene sammen med andre. Enten det er på treningssenter, i kommunale gruppetilbud eller annet.

Min erfaring i møte med mennesker, samt tilbakemelding fra dere lesere, viser tydelig at mange er redde, bekymret eller negative til å bli observert under aktivitet. Spesielt gjelder dette om det skal trenes i et miljø som oppleves som en arena for vellykkede, flinke og suksessrike mennesker. Vi har en tendens til å sette andre i godt lys og oss selv i skyggen, mens vissheten om at alle kjemper en kamp vi ikke kjenner til glemmes.

Frykten viser seg ofte på flere vis. Det som går oftes igjen er frykten for å: