Ikke mer energi, takk!

I forbindelse med Norseman og Wings for Life har jeg hatt behov for litt ekstra energi ut over kilokalorier underveis. Koffein gjør underverker, spesielt under lange, tøffe konkurranser. Jeg drikker ikke kaffe, så når jeg først får i meg koffein tar det helt av. Problemet er bare at dette har utviklet seg til en form for avhengighet.

De siste 2 ukene har jeg vært på kjøret. Koffeinkjøret! I garasjen har det over langer tid stått to brett med Red Bull – urørt. Fungerte svært godt under oppkjøringen til Norseman for å trene spesifikt på ernæringsbiten, samt under selve løpet. Men så var det en dag her nylig hvor jeg var så fryktelig trøtt og skulle i et viktig møte – BOOM, effekten var enorm. Så da begynte jeg å helle innpå en liten slik før alle møter. Etterhvert også når jeg skulle skrive en viktig mail og til slutt var det like greit å få i seg litt koffein før den minste innsats.

Jeg har en del energi fra før, og det var Caroline som først reagerte. Noe var feil – jeg var alt for hyper, høy og krevende å ha i huset. Badevekta har også gitt tydelig beskjed. For med rikelige mengder sukker og lite aktivitet i forbindelse med overtråkket er det ikke all energi jeg har klart å få utløp for, samme hvor crazy jeg har vært hjemme.

Nå må jeg altså bli kvitt disse greiene og komme meg på rett kjøl igjen! Kjøre en skikkelig koffeinavrusning… Kan du eller noen du kjenner hjelpe meg? Skriv en kommentar på Facebook så finner jeg noen å å gi det til i løpet av morgendagen.

 

Regn, regn, regn…

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. 
Jeg har hørt det siden jeg var liten. Omtrent daglig, ekstra hyppig og tydelig i helgene. Og dersom du lurer så er det også slik at; Ut på tur, aldri sur.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg trodde på dette selv, men i dag har jeg altså fått det bekreftet én gang for alle: Det finnes dårlig vær! Og det er fullt mulig å være sure på tur. Skikkelig sure, faktisk. For makan til drittvær skal du lete lenge etter. Jeg vet ikke hvem i familien på fem som gråt mest eller høyest i dag, men antar at begge voksne var plassert i tetsjiktet.

Jeg husker enda smaken av snue, blandet med tårer og regn. En barnecocktail til terningkast 6. Denne læskedrikken har vært dagens favoritt. Jeg kjenner ikke til næringsinnholdet, men vet at den er seigere enn saft og lager flekker på klærne. Mon tro om det ikke er fortidens svar på Red Bull eller andre energidrikker? Det hadde seg i det minste slik at stemningen til slutt nådde et bunnpunkt, barnecocktailens krefter trådte i kraft og humøret steg.

Ikke bare litt! Vi måtte rett og slett bare le, for det var helt komisk. Familien Zachariassen hulkende i drittværet. Krokkedilletårer til latterbrøl – hele gjengen lo seg skakk. Derfra og inn var det bare gøy! Kanskje den fineste utedagen vi har hatt sammen bare oss fem.

Det fines dårlig vær.
Det finnes sure turer.
Og akkurat det er faktisk helt greit.

 

Vi bygger noe sammen!

Dagen derpå. Amsterdam Maraton kjennes godt på kroppen. Jeg var hjemme 01.00 i natt, tankene surret, sovnet 02.00. Mine tre favorittvekkeklokker tok oppgaven sin på alvor noen timer senere – gjensynsgleden var stor!

Jeg hadde egentlig ingen planer om å skrive i dag. Det er godt med en dag uten i ny og ne. Men så fikk jeg en telefon og ble fortalt noe fint. Noe som også angår deg og som jeg derfor gjerne vil dele.
Bloggen vokser! Den begynner rett å slett å bli ganske stor i følge de som virkelig har peiling.

Det betyr at vi vokser – sammen. Våre felles verdier og vårt felles engasjement – det vokser. For jeg opplever at vi på flere vis er en motvekt til mye annet som eksisterer i bloggsfæren, og verden forøvrig. At vi sammen kjemper en kamp for å normalisere hverdagen, ufarliggjøre, opplyse og rette søkelyset mot fysisk aktivitet og psykisk helse.

Hver gang jeg setter meg foran tastaturet tror jeg helt oppriktig at jeg kan være med å utgjøre en forskjell. Endre noe. Bety noe for noen. Og akkurat det er en utømmelig kilde til motivasjon. Det er rett og slett drita gøy!

Tusen, hjertelig takk!
For at du leser, liker, deler og kommenterer.
For at du engasjerer deg.

Sammen utgjør vi en forskjell!

– Lars

 

Amsterdam Maraton – min reise!

/Inneholder reklame/

Jeg hadde ingen planer om å løpe. Pulsbelte, favorittskoene – alt lå igjen hjemme. Men det er vanskelig å stå i mot når været, folka og stemningen er helt elektrisk. Jeg bestemte meg først i går kveld; det går ikke an å være i Amsterdam uten å løpe! Om det så bare skulle bli med 500 meter ville jeg være en del av festen.

Klar!

Jeg lovet meg selv å ikke ty til smertestillende! Jeg lovet meg selv å ikke pushe det for langt. At jeg ikke skulle gå over smertegrensa.

Sol, mye folk – nervøs gjeng. Starten går; det er stort å være en del av dette. Ankelen gir noen pip de første kilometerne, jeg opplever det mer som heiarop enn advarsler. For slik er det med kroppen i situasjoner som denne, den er føre var. Jeg kjenner meg lett og fin, pulsen er lav og farten god. Jeg bruker mellom 4.45 og 4.50 per kilometer. Selvtilliten stiger, jeg smiler til folkehavet som heier oss frem, takker og bukker når folk roper navnet mitt. Shit, dette er gøy!!

Det har gått 10 kilometer nå, jeg er ikke lenger pissetrengt og mageromlingen har stilnet. Best av alt; jeg klarer å styre tankene til min fordel. Borte er katastrofetanker om dårlig form etter 3 uker uten trening, borte er tanker om vond ankel, annerledes sportsernæring og manglende pulsbelte. Jeg er i kontroll! Det er jeg som styrer showet – kroppen adlyder på hver minste ordre.

Jeg ser stilig arkitektur, flotte elver og barnefamilier. Tankene går hjem; jeg er verdens mest heldige mann!

NEI!! Slutt… Hold kjeft! Hysj!
Det er ankelen – den begynner å bjeffe. Høyt. Og tydelig. Jeg setter i imaginære ørepropper, prøver å snu tankene, endre fokus. Reduserer farten litt, fortsetter å smile og showe til publikum. Men fuck it, det var jo akkurat dette jeg ikke skulle gjøre. Det er ikke vits å leke tøff viking når det er bare meg selv jeg lurer. Etterhvert er det helt tydelig at jeg må stoppe opp. Au!

Jeg går fra kilometer 25 til 32. Skuffa, selv om jeg allerede har kommet mange kilometer lenger enn forventet. Jeg er forbanna, tenker jeg er svak. Er helt på nippet til å trekke meg flere ganger. Ser etter noen som kan sykle meg tilbake til stadion eller en taxi. Etter 10 minutter med dysterhet leser jeg et skilt til en blant publikum: Smile if you don’t have any underwears on! Jeg smiler. Bredt, og så begynner å le. Høylytt! Haha =) Det smitter, og plutselig er vi en hel gjeng som ler oss skakk mitt i løypa. Alle uten truser…

Og kan jeg smile og le av at jeg ikke har på meg truse, er det garantert mye annet jeg kan smile av også! Som de hyppige heiaropene og klappene på skuldrene. Det er utrolig fint hvordan det hele fungerer; Jo saktere du løper, jo flere heiarop! Smertene reduseres gradvis når jeg går. Prøver å løpe litt, men nei. Koser meg heller med halvannen banan og hjelper de frivillige å dele ut energidrikke.

Etter en stund gjør jeg et nytt forsøk på rolig jogg. Det fungerer sånn halvveis, og nå det er jo faktisk bare 10 kilometer til mål. Jeg vet jeg har tilgang til en VIP lounge med alt jeg måtte ønske etter når medaljen henger rundt halsen. Det er god motivasjon. Etterhvert trekker jeg også sammenhenger mellom livet og maraton. Tenker at det er viktig å holde hodet over vann, kjempe og ikke gi opp. Det bygger karakter med motstand. Ikke press deg for langt, Lars – men hold deg i bevegelse.

Etterhvert går det greit å holde et tempo som tilsvarer helt rolig jogg. Jeg holder meg her, vil ikke risikere noe. Og vips så er det bare 1 kilometer igjen. Det koker rundt meg! Inn på stadion, speakeren roper for full halls: You are a superhero!! Og det er akkurat slik jeg kjenner meg, som en ekte superhelt!

Jeg er ikke alene om å være superhelt! Svein Kjetil og Eivind med maratondebut og kjempetider – sykt bra. Grattis!

For en enorm opplevelse! På et vis herlig å kjenne på kontrastene når utfallet til slutt er superhelt! Kjenner jeg blir stolt. Rett til VIP loungen: massasje, smoothie, øl, mat og hygge! Helrått! Ankelen merkes, men det er ikke krise. Med ølen kommer de smilende tankende. Mestringsopplevelsen er stor.

  • Jeg har løpt mitt andre maraton i livet.
  • Jeg har deltatt på et av de største løpsarrangementene i verden.
  • Jeg lyttet til kroppen og smertene som planlagt.
  • Jeg er en superhelt.

Tusen takk til Mizuno for en utrolig hyggelig helg, de beste klærne og raskeste skoene! Spør du meg burde dette bli en tradisjon 🙂

Nå på flyplassen og på vei hjem!
Borte bra, hjemme best <3

– Lars

 

Hvem løper maraton?

Go to gate stod det på skjermen. Vi rakk å kjøpe en sjokolade hver før vi ruslet gjennom TaxFree’en og til gaten. Norwegian rute DY1258 til Amsterdam. Vi var ikke alene om å ha den Nederlandske hovedstaden som reisemål denne helga, for her var det stinn brakke. Jeg spurte reisefølget: Klarer dere identifisere 10 andre som skal løpe maraton i helgen?

De begynte å studere medpassasjerene  sine. Hvilke sko de hadde på seg. Hva slags klær de brukte og hvordan håret var. De så på formen, alderen, utseendet og holdningen. Analyserte alle detaljer…

Hvordan ser egentlig en maratonløper ut?
Dersom 100 personer hadde stått på en rekke, 5 av dem løp maraton – hadde du klart å identifisere disse 5 individene?

Kanskje hadde du truffet med noen. Spesielt om du så en pulsklokke gjemt under jakkeermet kombinert med komfortable joggesko, men jeg garanterer at du ikke hadde klart 5 av 5. For maratonløpere ser ser svært forskjellige ut. Og ikke bare det, men de ér forskjellige!

De har forskjellige form, forskjellig vekt, forskjellig utdannelse og ulik lønn. De har forskjellig klesstil, forskjellige musikksmak, ulikt familieliv – alt er ulikt. Det finnes ingen fellesnevner for alle. Det er like mange historier som de er mennesker som løper maraton. Det betyr også at maraton, i det minste løping, kan være for alle. Dette gjelder selv om du opplever at du ikke ser ut som en løper. Om så ligger problemet hos deg, for det handler ikke om å se ut som en løper, men å kjenne seg som en løper! Være en løper!

En løper får ikke tittelen sin basert på distanse eller fart, men grunnet valg av aktivitet. Løper du, ja – så er du en løper. Uansett fart!

Slutt å tro at det kun er normalvektige eller tynne som løper.
Slutt å tro at det kun er de med fancy utstyr og riktige sko som løper.
Slutt å tro at det kun er de under 60 år som løper.
Slutt å tro at det kun er de som er i god form som løper.
Slutt!

Møt Kristian Waalen, en god venn, løper og triatlet. Han løper maraton, også etter å ha svømt 3800 meter og syklet 180 kilometer.

Vil du være en løper? Løp!

– Lars

 

Skal – skal ikke?

/Inneholder reklame/

Jeg tok et valg torsdags kveld om å ikke løpe. Bestemte meg sammen med en LegeVenn og FysioMeg om at det ikke var en god idé. Men Caroline kjenner meg godt og vet hvilke mekanismer som kicker inn når jeg får utdelt et startnummer og kjenner stemninga i løpsbyen. Nettopp derfor lot hun meg ikke pakke med favorittskoene mine, den beste løpeshortsen, gels og kompresjonsstrømpene som bringer lykke. Jeg dro altså til Amsterdam i går som turist på oppdagelsesferd, med tanker om å smake god mat, god øl, se byen og gjøre et godt stykke arbeid for Mizuno.

Nevnte jeg at Caroline kjenner meg? I dag våknet jeg 06.44 – trettitre minutter før vekkerklokka. Tro om ikke ankelen er litt bedre? Opp å stå, ta noen steg på hotellromsgulvet. Jo, er den ikke det? Kjennes ganske fin ut, egentlig! Fytti katta, tenk å løpe sammen med 35 000 andre mennesker i et av de mest tradisjonsrike maratonløpene i verden. Jeg sender en melding til legen og hører hva hun tenker. 

Sånn vil det altså gå om jeg løper, mente hun! Nevner med det samme at jeg har enorm respekt av alle som løper med proteser. Faktisk jobbet en del med flere – store prestasjoner, flotte folk!

Reisefølget på totalt 7 legger ut på en rolig løpetur, 4 kilometer. Det kjennes forholdsvis bra ut. Ubehagelig første 2 kilometerne, men blir ikke verre. Det er helt magisk å løpe igjen etter 3 uker uten. Det bobler over innvendig! Og plutselig ser jeg en smilende kvinne. Forteller at hun ser så glad ut, sprek ut og ønsker henne lykke til. Én setninger blir til to, to til fem og vips har vi en lang samtale. Viser seg at det er morgendagens vinner! I det minste en potensiell vinner. Kult, for makan til mer jordnær vinner skal du lete lenger etter.

Rask dame!! Om hun er fornøyd med selfievinkelen min er jeg mer i tvil om…

Kjapp dusj, så avgårde til expoen! Stemningen der er elektrisk. Henter startnummer, ser på folka, standene med utstyr og sko. Mizuno er over alt, de er hovedsponserer til arrangementet. Da lønner det seg å være Mizunoambssadør her; får utlevert den originale Amsterdam Maratonskoen og blir attpåtil godt kjent med kunsteren som har designet den. Han kommer forøvrig på besøk til vinteren, Caroline. Kommer tilbake til eksakt dato på et senere tidspunkt.

Startnummeret og skoene – for ille å ikke bruke dem i morgen, er det ikke?
Reisefølget! Vinnere av konkurransen, selgere og kunder.

Akkurat nå har jeg mer lyst, er mer gira og mer motivert enn noen gang. Skal jeg virkelig stå på sidelinja og se på de andre kose seg? Hva blir konsekvensene om jeg løper? Kan jo bare gi meg om smertene tiltar! Hva formidler jeg om jeg gjennomfører til tross smerter? Shit, det var jo akkurat det jeg skrev om her om dagen: Holde fast eller slippe taket?

Hva gjør jeg?
Hva hadde du gjort?

Amsterdam hilser!
– Lars

 

Vakker og våt – til Amsterdam

I dag har jeg satt en verdensrekord! Aldri har noe menneske i historien reist strekningen Stavanger – Amsterdam i våtere tilstand enn meg. Det skyldes to faktorer:

  1. Det regner på Jæren i dag. REGNER, altså!
  2. Jeg var ute i melkesyreproduserende dårlig tid; hjem – barnehagen – hjem – flybussen. Alt spurtende med vogn eller bagasje.

Men kanskje var det en mening med det hele, for alltid godt å ha et samtaletema på lur når du møter nye mennesker for første gang. En icebreaker, spesielt om de nye menneskene har bedre kondis og personlige rekorder enn deg. Jeg var egentlig ganske spent på å treffe de to vinnerne av konkurransen jeg hadde sammen med Mizuno, om å vinne reise og deltakelse i Amsterdam Maraton.

Jeg møtte dem, Svein Kjetil og Eivind, på flyplassen. Dryppende og med makspuls, med rennende hårvoks i øynene og våte sko som knirka på gulvet. I det minste var jeg lett å kjenne igjen for to stolte herremenn, pent antrukket og med billetten klar i hånda. Håndtrykket ga et solid førsteinntrykk fra dem begge, min første vits slo an – puh, dette kunne gå bra… Tomme mager ble fullt opp, hver vårs halvliter gjorde sitt til ytterligere humørøkning.

Boxershortsen Caroline mener er moden for søppelet gjør fortsatt en mer enn god nok jobb. Men akkurat nå er den frykten ubehagelig. Våt, kald og klistrer seg til innsiden av lårene. Jeg har ikke faktasjekket dette, men opplever det som ekstra ubehagelig å være boxervåt på 30 000 fots høyde.

Jeg sitter på sete 5E, skulder til skulder med en sykepleierstudent fra Trondheim. Hun er hyggelig, men på kanten til overinteressert. Hun titter støtt og stadig på hva jeg skriver. Akkurat i dette øyeblikk leser hun om seg selv og bryter ut i latter. Haha! Der fikk du =P Nå skal jeg insistere på å få se hennes siste meldingsutveksling på Messenger. Hun nekter. Etter en kort diskusjon tar jeg tar til takke med å lære henne opp i humorsystemet og hypofysen – det nærmer seg nemlig eksamen. Takk for turen, Mari!

Alt ligger til rette for en opplevelsesrik tur til Amsterdam. Jeg skal bare finne et toalett med kraftig håndtørker på Gardemoen og få tørket den boxeren, så blir resten en eneste stor opptur!

Vært i Amsterdam og har gode turisttips? Mottas med takk!

Reisebrev kommer!
God helg 🙂

 

Holde fast eller slippe taket?

På mange vis handler livet om å holde fast. Andre ganger kun om å slippe taket.

Begge deler er vanskelig. For å holde fast er å holde ut. Stå i mot, være sterk og ha troen.  Motbøren kan vokse og selvfølelsen synke – da er det forbanna vanskelig. Da er det tungt å holde fast! For fire måneder siden var jeg utslitt, trist og lei. Helt på randen… En onsdags kveld etter barna var i seng strigråt jeg, hulket og var overbevist om at det beste var å slippe taket. Jeg var tre etasjer under kjelleren – utslitt, hadde gått på veggen. Det var tydelig for meg at alt ville bli bedre med et A4-liv. At det var best å gi opp.

Når er det riktig å holde fast? Når er det riktig å slippe taket?

Jeg slapp ikke. Holdt faktisk fast som faen! Noe dypt inne i meg og noen nært rundt meg; det holdt meg gående. Sa at det var riktig. Og det har det vist seg å være. De siste tre ukene har ting virkelig falt på plass, det kan feires og nytes – slike ville det ikke vært om jeg slapp taket den onsdagen for fire måneder siden.

Men det er skummelt å tegne et bilde om at det lønner seg å holde fast. At vi skal være tøffe, staute og stå i mot. At det er de som tåler mest og holder fast lengst som lykkes. For akkurat det er bull shit! Pisspreik!
Jeg er nemlig overbevist om at nettopp det å holde fast for lenge er et stort hinder for folks lykke og selvfølelse. Jeg tror alt for mange står for lenge i en jobb de ikke trives i, er for lenge i et forhold som ikke gjør dem godt og ikke bryter ut av vennegjenger og studier som er feil.

På den andre siden tror jeg flere skulle jobbet hardere for å finne løsninger på arbeidsplassen, få ekteskapet til å fungere og gjennomføre studiet til tross for vanskelige lekser og motgang.

Utfordringen og løsningen ligger i oss selv. For enten må du bli flinkere på å holde fast, eller flinkere på å slippe taket. For min del holder jeg for hardt fast i ting. Hvordan er det med deg… Hva holder du fast i? Og hva burde du slippe?

Tankene og teksten i dette innlegget ble til etter å ha fått en svært oppløftende mail om et spennende samarbeid for 2018 i dag morges, i kombinasjon med å se denne talen og motivasjonsfilmen av Rick Rigsby. Bruk 9 minutter av livet ditt på filmen og gjør deg opp noen tanker i etterkant.

Ikke gå gjennom livet – voks gjennom det.

 

Motivasjonens vesen, indre og ytre

Du vet at vi har to former for motivasjons; indre og ytre.
Der indre motivasjon kjennetegnes ved at en driver aktiviteten for aktivitetens egendel. Altså fordi det er gøy; Jeg trives med å male, derfor maler jeg. Ytre motivasjon derimot, kjennetegnes ved at en driver en aktivitet etter press utenfra. Vi ønsker å oppnå en form for belønning eller unngå en form for straff.

Mange omtaler ytre motivasjon som noe skummelt. Farlige greie. Det er feil! Ytre motivasjon er helt gull, så lenge du vet hva det er og hvordan det brukes.

Hva skjer når vi kjøper nye joggesko? Jo, vi får en boost og går eller løper mer! Motivasjonseffekten joggeskoene gir, og varigheten på denne, varierer fra person til person. Jeg tror mange kjenner seg igjen i en effekt på 2-3 uker. Deretter er du tilbake til normalen. Går eller løper like mange/få turer som du alltid har gjort. For å holde aktivitetsnivået på et ønskelig nivå må du derfor kjøpe deg nye joggesko. Denne gang må du til og med kjøpe dyrere/finere joggesko for å oppnå samme effekten. Og verst av alt, boosten har kortere varighet enn sist!

Med andre ord: For å holde motivasjonen på et gitt nivå som fører til ønsket aktivitetsnivå, må du kjøpe dyrere og dyrere sko, oftere og oftere. I løpet av relativt kort tid må du kjøpe sko annenhver dag. Pris per dag; 2500 kroner.

Slik vil det også være med sykler, treningsklær, vekt og tilbakemeldinger.

Du har begynt å trene og liker å fortelle om det på Facebook eller Strava. Det er gøy med tilbakemeldinger. Kjenner deg flink og stolt, det blir lagt merke til. Etter hver treningsøkt er det knyttet en hvis spenning til antall likes og kommentarer, i det minste i underbevisstheten. For å sikre flere tilbakemeldinger må treningsøktene være lenger, hardere og komme oftere – det funker en stund. Men så stagnerer likertrykkene. Det blir færre. Også på tilbakemeldinger i det virkelige livet. Hva skjer da med aktivitetsnivået?

Ytre motivasjon er en igangsetter! Det gjør at du starter, kommer i gang med en aktivitet. Deretter må målet alltid være å gjøre den ytre motivasjonen om til indre. De nye skoene får deg opp av sofaen slik at du kommer deg ut på tur, deretter må du lære å like turen. Det går nødvendigvis ikke av seg selv…

Av alle ting har jeg lært mye om motivasjon av pokerspilleren Jeff Gross. Han var en svært dyktig fotballspiller med stort konkurranseinnstinkt som etterhvert hadde spillekort oftere i hendene enn fotballsko på føttene. Selv om han kjemper om å vinne store pengesummer forteller han at så fort motivasjonen handler om premien, ikke utvikling og lærdom, så mister han både motivasjonen og evnene til å prestere godt i turneringer. Men kanskje enda bedre, han forteller at det er mulig å gjennomføre aktiviteter uten at den indre motivasjonen renner over. At vi må ta oss selv i nakken og forstå at ting må gjennomføres også uten brede smile og latterkramper. Dersom vi kun skulle gjort det morsomme i livet ville verden stoppet opp. I et helseperspektiv vil det si at helsen, formen og kroppen ville vært taperen, om kun det enkle og morsomme skulle blitt utført. Nøyaktig som jeg har nevnt i teksten med overskriften; Ikke all bæsj stinker!

Fortsatt fin dag!

– Lars

 

Nye eventyr, sammen!

For 20 minutter siden gikk en god kamerat av meg og familien hans hjem etter å ha vært her i ettermiddag. Lek, latter, gråt og kveldsmat. Det ble snakk om Norseman, i kveld klokka 20.00 er det nemlig verdenspremiere på filmen frå årets løp. En film som vil gå verden rundt, være motivasjonskilde nummer én for mange hundre triatleter og topic for mang en diskusjon, mang et veddemål. Filmen ser du her.

Kompisen min fikk ikke muligheten til å delta på Norseman i år, valget hans ble ThorXtri – et annet, lignende ekstremtriatlon. Siden den gang har lite skjedd. Minimalt med trening, minimalt med adrenalin og hverdagsrush. Det er fint at ting går i perioder, men når trening er en del av personligheten blir inaktivitet forringende på livskvaliteten. Jeg for min del, var virkelig i svevet. Jeg har aldri løpt så mye som i oppkjøringen mot Amsterdam Maraton. Nå kan det se ut som det går i vasken, for ankelen er fortsatt vond, hoven og blå. Endelig avgjørelse blir tatt førstkommende søndag, løpsdagen.

Uansett hvordan det blir har vi et ønske om å finne et felles mål. Vi har et ønske om å trene sammen! Ja, egentlig være sammen. For sammen er det enklere å presse seg ekstra, sammen øker sjansene for at treningsøkten faktisk blir gjennomført og sammen blir gledene og opplevelsene større. Vi er på jakt et løp, et triatlon – noe fysisk utfordrende å strekke seg etter. I prinsippet trenger det ikke være så ekstremt, så lenge det er noe.

Hva er ditt neste mål? Skriv det som en kommentar, så blir det med ett en realitet!
Alle tips til løp eller konkurranser å delta på mottas med stor takk. Det er på tide å lage en plan for 2018 🙂