Hun ble inspirert…

Jeg gråt! Tårene trillet nedover kinnet mens jeg leste meldingen. Det er derfor jeg gjør dette…

Jeg gråt ikke fordi hun fikk meg til å føle meg spesiell, men fordi det var av stor betydning for henne. Fordi hun valgte å ha det bra! At jeg kan være en del av hennes reise, hennes valg – det oppleves mektig. Stort!

Og stor, det var Per Fuggeli. Hans ord, tanker og verdisett. Hans undrende vesen, klare tale og hans forhold til medmennesker, døden og det normale. Hans ord kverner gjennom hodet mitt hver eneste dag. Det er ord som må brukes, vises og resirkuleres – for de kan aldri bli brukt opp. Ord som må bli en del av våre barns holdninger og verdier. Ord som aldri må dø ut.

Mennesket er menneskets helsekilde.
Det er onsdagslivet som fortjener begeistring og onsdagsmennesket som fortjener hyllest.
Tillit er det stoffet nysgjerrighet blir til av. Tillit gir mot og lyst til å gå på oppdagelsesreise i den andres verden.

Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.
Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens.
En fin resept for livet er å ikke hele tida legge målene for kropp, livsstil, samliv, karrière så langt borte at du aldri når dem.

Jeg vil være et onsdagsmenneske! Og jeg vil omgi meg andre onsdagsmennesker, leve et tirsdagsliv og spise tirsdagsmat. Jeg vil være en torsdagspappa, en ukesarbeider og motta mandagslønn. Jeg trener ikke mer – for det er alt jeg vil ha, om jeg bare åpner øynene. Jeg hadde neppe bare vært LørdagsLars uten Per Fuggeli, men jammen gjør han meg bevisst på at det er nettopp HverdagsLars jeg er og  HverdagsLars jeg vil være. Han har rett i at Det olympiske mottoet: Høyere, raskere, sterkere har kommet inn i folkesjelen. Han har rett i at vi må vite når det er nok, og når det er godt nok!

Vi trakter etter helse, kjærlighet og trygghet. Vi trakter etter mening, god samvittighet, lek og nytelse – Fuggeli sier at alt dette opptrer i fellesskap, ikke i strålende ensomhet. Det stemmer! Så da må vi bygge fellesskap og dyrke samhold. Jeg har gått gode runder med meg selv i dag. Ting blir tydeligere, jeg vil mer.

Takk til deg som sendte meg meldingen i dag. Takk til deg som gir meg muligheten. Og tusen, hjertelig takk til Per Fuggeli!

Vi lever i det tryggeste sekundet i historien, på det tryggeste stedet på kloden. Nyt det!

 

Det nye livet…

Hei du!

Interessert i hvordan den nye hverdagen min ser ut? Heng med, isåfall!

Hypotetisk sett våkner jeg i min egen seng av alarmen kl. 06.23. Sjonglerer kids, matbokser og bleier mens jeg finner frem smørende Vitaminbjørner for å lette på stemningen. Sjekker været – forventer regn – det regner – tar på meg sykkelklær tilpasset regn. Møter en blid dame som betaler meg for mine tjenester, vi sykler sammen til jobben hennes med innlagte stopp. Bakkeintervaller, svette og motivasjonsbrøl. Blir helt gira selv – innsatsen er upåklagelig.

Litt over åtte låser jeg meg inn i lagerbygningen, kremt, jeg mener kontoret mitt. Setter sykkelen i den oppvarmede sykkelboden, rusler plystrende opp trappa og inn på kontoret. På tavlen står det at jeg skal være effektiv, så jeg adlyder. Begynner å tenke på den gang passordet mitt på dataen var VærEffektivOgKjørPå – et utrolig lite effektivt passord egentlig, for det tar en halv arbeidsdag å skrive inn og sannsynligheten for feilstavelser er enorm. Men effektiv, ja! Henger opp gjennomvåt bekledning til tørk på enten tørkestativ 1 eller 2. Blir sykt happy og stolt – tenk det, mitt eget tørkestativ!

Oppvarmet sykkelbod
Tørkestativ 1
Tørkestativ 2

Jeg hopper i dusjen. Tar på litt varmere vann enn jeg ellers bruker, det ble kjølig på slutten av sykkelturen. Tre minutter burde holde, det er tross alt ingen her som kan klage på svettelukt. Tørker meg, og dersom jeg opptrådde pent i dusjen er det nå på tide å tisse en skvett. På med klær før en tur til kjøkkenet venter. Nå skal jeg kose meg! Frokost nummer 2 står for tur mens agenda for dagen settes.

Arbeidsdagen er trolig like kjedelig for deg som det er spennende for meg! Klokka 15.00 løp jeg hjem – superdigg å være ferdigtrent før kvelden kommer 🙂 Da kan kveldene brukes til andre andre morsomme ting. Kortspill for eksempel!

 

Du bestemmer!

Allerede nå begynner jeg å se virkningen av å ha tre hele dager i uken til å jobbe med bloggen og konseptet rundt. Muligheten til å drive møtevirksomhet og ta på meg oppdrag på dagtid utgjør en vesentlig forskjell, og resulterer i at det vil skje mye spennende i tiden som kommer.

Blant annet skal jeg prate til 400 feststemte kvinner under en kundekveld for et kjøpesenter. De samles altså ikke i utgangspunktet fordi de har en felles interesse som trening eller endringsarbeid slik jeg er vant med. Med få føringer og et ønske fra arrangøren om at jeg selv velger tema og innhold selv står jeg helt fritt. Jeg kan i prinsippet snakke om akkurat hva jeg vil!

Og det er her du kommer inn. For jeg vil nemlig ha litt hjelp til å forme dette foredraget av deg! Hva ville du ha formidlet til 400 helt normale kvinner en torsdags kveld?

Selvsagt må det krydres med litt humor og diverse, men grunnstammen må være seriøs. Meningsfull og bevisstgjørende, gjøre lytteren undrende og engasjert. Selv har jeg noen tanker om hva det kunne vært, men jammen er det lett å gå seg vill i sitt eget hode. Lett å hele tiden prate om de samme tingene, slutte å være nyskapende.

Om du kunne gå på bare ett foredrag i løpet av livet ditt, hva skulle det handlet om?

  • Motivasjon?
  • Kropp og selvfølelse?
  • Sang- og strippeshow?
  • Godt nok?
  • Hvordan tankene fucker med deg, og hvordan du kan bruke dem til din fordel?
  • Norge i etterkrigstiden?
  • Viktigheten av fysisk aktivitet?
  • Kognitiv terapi?
  • Treningoptimalisering?

Går ting etter planen etter enkeltes ønske og timingen er riktig, så kan flere av disse punktene ende opp i noe som presenteres for et betalende publikum der du bor! Men først altså, Damenes Aften!

Og damenes aften blir det her i huset også! Undertegnede har treningsfri og skal brette 11 maskiner med klær 🙂

 

Livsstilsendringer er ikke bare bare…

Det er de som mener at det kun handler om viljestyrke.
At om en ikke får til å gå ned i vekt, begynne å trene, spise sunt eller gjøre en endring – ja, så skyldes det utelukkende at du er lat!

Det er isåfall svært deprimerende å tenke på, at nesten alle mine medmennesker er både viljeløse og late. At alt du ikke får til, alt du ikke mestrer, utelukkende skyldes en overvekt av tapergenet i DNA’et ditt. For ikke å nevne mitt! Det er komplekse saker det er snakk om. Endring er ikke enkelt, og ved å fremstille det på et vis som dette oppleves det både urettferdig, provoserende og nedlatende overfor brorparten av mottakerne.

Vi er alle forskjellige, og noen vil selvsagt bli motiverte av utsagn som dette. Dog øker fallhøyden betraktelig, og ved den minste motgang vil det bli svært tydelig at dette kun er din egen skyld. At du ikke har sterk nok vilje, at du ikke er flink nok. Slik er det faktisk, at du rett og slett er for lat til å få dette til! Ikke særlig oppløftende, altså.

Selvsagt finnes det late mennesker. Selvsagt har vi godt av å ta oss sammen. Men dette handler primært om hvor vi ender til slutt og hvordan vi har hatt det på reisen. Jeg akter ikke å ha en livsreise preget av dårlig samvittighet og dårlig selvfølelsen, spesielt ikke om jeg kan komme desto lenger ved å ha det godt. På samme vis akter jeg ikke å gi deg eller andre jeg er i kontakt med dårlig samvittighet. For det hjelper ikke!

Vaner er vanskelige å komme seg ut av, enten de er gode er dårlige. Det skyldes at de er trygge. At de er enkle å befinne seg i. I dag starter jeg et nytt og bedre liv igjen, med tanntråd hver kveld før jeg legger meg. Et tappert forsøk for sjette gang. Nå seks ganger klokere enn ved første forsøk. Og når det butter i mot skal jeg oppsøke andre motivasjonskilder enn dårlig selvfølelsene og negative tanker og jeg’et.

Puss puss,
– Lars

 

Mitt første maraton

Jeg sier ofte at det ikke handler om fart eller distanse, men om du er gjør eller ei. Om du er aktiv eller ikke. Deltar eller ikke.
Likevel har jeg nok en tendens til selv å være opptatt av dette; ja – både fart og distanse, egentlig. I helga deltok jeg på mitt første maraton, men også min første konkurranse uten noen mål om å presse kroppen til det ytterste. Det ble en gedigen opptur!

Jeg har møtt nye mennesker og stiftet bekjentskap for livet. Jeg har hatt tid og muligheten til å fokusere på andre løpere, på omgivelsene og i sin helhet reflektere over deltakelsen.

Selve maratonet gikk over all forventning. Kroppen spilte på lag, var lett og gjorde nøyaktig det jeg ba den om. Ikke helt overraskende etter en uke med kortere økter i forkant, dog deilig å få en bekreftelse på at både kropp og program fungerer i forkant av Amsterdam Marathon, hvor det etter planen skal gå betraktelig raskere.

Løypa var tøff med mange høydemeter, men været fint og stemningen god. Pulsen var generelt lav og det muliggjorde flere gode samtaler med likesinnede underveis. Øystein for eksempel; han var en trivelig fyr med mye på hjertet. Sammen ble vi enige om at jeg skulle hjelpe han til ny pers og at vi senere skal møtes under Midnight Sun Maraton i 2018. Han perset med 15 minutter, jeg fikk lekt motivator og klemmen etter målgang var særdeles god.

Med nye ting kommer også ny lærdom:

  • Du blir upopulær om du fiser i maratonfelt. Det gjør deg heller ikke raskere.
  • Liker du ikke kaffe til vanlig, liker du det heller ikke under et maraton. ÆSJ!!
  • Det er sinnssykt gøy å løpe uten ambisjoner om tidsmål.
  • Et maraton er ikke lenger enn tankene bestemmer at det er.

Det siste punktet er ikke sant. For et maraton vil alltid være 42,2 kilometer – men opplevelsen av distansen vil være svært avhengig av fargen på tankene dine.

Så gøy har det vært i Oslo i helga, at jeg nesten frykter å være hektet! I det minste er jeg supermotivert til Amsterdam Marathon og gleder meg som et lite barn til å se hvem jeg skal ha med meg på reisen. Trekningen blir foretatt i kveld, så du har fortsatt muligheten til å delta 🙂

Sist må jeg få takke Karen Skålvoll og Alpha Warriors. Flotte folk og viktigere sak skal du lete lenge etter. Og kanskje blir det flere sprell oss imellom i tiden som kommer.

God søndagskveld!

30 minutters rolig jogg til frokost for å få maratonet ut av kroppen.
 

Må komme meg til Oslo – maraton i morgen!

Fredag!
Med tanke på morgendagens maraton burde jeg kanskje droppa fredagsølen og tilbehørende chips, men tradisjon er tradisjon. Nå får vi en felles time i sofaen før jeg etterhvert må pakke de få tingene jeg trenger og rusle avgårde til toget. Sovekupé mellom Bryne og Oslo er fortsatt det beste i verden.

Av en eller annen grunn er jeg særdeles lite spent på hvordan det blir å løpe mitt første maraton. Kanskje skyldes det at jeg skal holde lavt tempo og bare nyte folkefesten. Været blir også fint og stemninga forhåpentligvis god! Det eneste prestasjonsmålet jeg har er å bli kjent med minimum 5 nye mennesker og være med å bidra til smil, latter og den gode saken jeg løper for. Allerede i kveld går og jogger mange av lungepasientene 3-kilometeren, de fleste med oksygentilførsel – da snakker vi stå-på-vilje og store idrettsøyeblikk.

Jo, forresten! Jeg har et annet mål. Et pakkemål! For første gang på lang tid skal jeg huske tannkosten! Får jeg i tillegg med meg asmta- og allergimedisinene, klærne jeg reiser i samt det jeg skal ha på meg når jeg løper, så så kan dette fort bli helmaks. Hverdagsklærne har jeg få tanker om, men løpskostyme tror jeg er i boks.

Raske briller må selvsagt på, hvilke det blir er jeg mer usikker på! Håpet er å se både snill og rask ut på samme tid, selv om bare den ene er en realitet. Om brillene i tillegg sier; Jeg blir til i morgen formiddag. Skulle vi tatt en restitusjonsøl og skapt merkelige minner sammen, er det helt perfekt! Hvilke er din favoritt?

Alternativ 1
Alternativ 2
Alternativ 3
Alternativ 4

Så må det vel være lov å si etter en nydelig ettermiddag i flott høstvær at; selv om jeg er så heldig å få være med på mange sprell, så kommer jeg til å savne de hjemme!

 

Være med meg til Amsterdam?

/Annonse/

Etter at jeg fant et nytt mål for høsten har motivasjonen normalisert seg på et høyt nivå jeg trives med. Det løpes stadig fortere og føttene ser så langt ut til å overleve hardkjøret. Jeg har alltid trivdes godt i løpesko! Det er så enkelt, tidseffektivt og gir god treningseffekt. I tillegg kommer du tett på naturen og får et skikkelig friminutt i hverdagen. Et pusterom, egentid og en real tankeboost. I det minste fungerer mine tanker aller best når jeg løper. Det var blant annet mens jeg løp jeg fikk den ville ideen jeg skal fortelle deg om nå.

For jeg trives best med mennesker rundt meg, og jeg liker å treffe nye folk. Også når jeg trener og konkurrerer. Jeg gleder meg som et lite barn til å oppleve Amsterdam; se byen, spise maten og oppleve den elektriske atmosfæren under Amsterdam Marathon. Men tenk så kult om jeg kunne dele opplevelsen med noen! At vi to reiste sammen, for eksempel. Eller at du tok med deg kjæresten eller en god venn slik at vi ble en skikkelig trio.

La meg si det slik; Mizuno kan mer enn å lage gode sko og løpeklær – de kan også opplevelser. For de er nemlig helt enige med meg, selvsagt bør Amsterdam Marathon være en opplevelse som deles av flere. Derfor gir de bort en helgetur for to, inkludert flybilletter, hotell og startavgift. Du/dere velger selv hvilken distanse som er mest aktuell, for det finnes mer å velge i enn maraton. Både halvmaraton og 8 kilometer er alternativer distanser. Det betyr at reisen blir aktuell for de fleste 🙂

Og skulle du oppfører deg fint er sjansene store for at jeg spanderer middag.
Konkurransen annonseres i morgen og vil vare frem til søndags kveld. Da vil vinnerne trekkes og planleggingen kan begynne. Spent på hvem jeg skal reise med!

Noe du kunne tenkt deg å være med på?
Stay tuned!

Foto: Helen Coffey
Foto: Helen Coffey
 

Oslo Marathon – mer enn et langt løp!

Jeg skal til Amsterdam med Mizuno for å løpe maraton, men allerede neste helg skal jeg gjennomføre samme distansen! 42,2 kilomter i Oslo! En helg med helt annet fokus enn fart, distanse og snittpuls. Jeg er så heldig å få være med å støtte opp under et fantastisk prosjekt og en nydelig sak.

Langt tilbake i tid kom jeg i kontakt med en dame med navnet Karen Skålvoll. Det fremstod som en normal forespørsel fra en person som ville være med på sitt første triatlon. Men denne dama viste seg fort å være alt annet enn normal. Hun har en dødelig lungesykdom, har en oksygenbeholder på ryggen og verdensrekorder i fleng. Hun har et tankesett og en påståvilje som ikke ligner grisen! Og aller mest fascinerende; hun er altoppofrende, bruker all tid og alle krefter på å hjelpe andre. Med tiden har vi på mange vis utviklet et godt vennskap over nett.

Under Oslo Marathon har hun fått med seg mange med like utfordringer som seg selv. Lungesyke, men også andre.  Hun kjemper en kamp for bedre og mer rettferdige rettigheter, både i medisinens verden, men også idrettens. Les gjerne mer her.  I tillegg er typer som Bjørn Tore Taranger med for å skape blest rundt det hele – tror ikke jeg prøver  henge meg på han.

Med 2 maraton på én måned er jeg spent på hvordan kroppen reagerer. Første skikkelige test blir i kveld. 32 kilometer på ca. 4.50-fart per kilometer. Tipper jeg sovner i natt.

God søndagskveld!

Her ser du Karen som spiser verdensrekorder til frokost og forandrer verden til middag og kvelds!

 

Fredag, og ungdom som ruler

At det er fredag i dag kjennes spesielt godt!
Alle fredager er gode, men denne litt ekstra… På et vis som jeg har nådd et mål, ferdigstilt noe. Og det har jeg jo mange vis også. Bare en kort og hard økt på mølla over 55 minutter, deretter skikkelig sofakos. Telefonen skal legges bort, ingen mailer skal besvares eller foredrag lages. Kun jeg, Caroline og hjernedød TV. Samt en god øl, chips og litt sjokolade.

I går fant vi fjernkontrollen til GET-boksen som har vært savnet de siste 4 månedene. Jeg vet ikke hva som sendes på TV fredager, men regner med Nytt på Nytt fortsatt går sin seiersgang. På mølla er det også en gammel kjenning, 6×3 min i sone 4.

Forresten! Jeg holdt jo foredrag for ungdomsskoleelever i dag – det var utrolig artig, spennende og lærerikt. For jeg har pratet mye til mange, men aldri folk 15 år yngre enn meg. Andre får avgjøre hvor bra det var, men at vi allerede har avtalt nye foredragsrunder de kommende årene gir meg en pekepinn. Nå håper jeg flere skoler slenger seg på banen, og da tenker jeg ikke på å leie meg inn som foredragsholder, men hva gjelder å fokusere på psykisk helse.

Det er mektig å høre om folk som kommer ut av skapet. Som, på grunn av skolens tiltak, finner trygghet til å være seg selv. Ikke minst når det så tydelig anerkjennes, støttes og hylles av alle rundt. Jeg tror vi undervurderer ungdommen. I det minste har jeg gjort det. For de kan mer, vil mer og er mer enn jeg forestilte meg. Med spillerom og veiledning er jeg overbevist om at de gjør det bra.

Men viktigst; at de har det bra!

Skål! Og god helg!

Utdrag fra presentasjonen. Foto: John Miles
 

Når trenings- og kostholdsråd blir ekstreme

Vektreduksjon og utmattelse er et faktum etter en dag med omgangssyken. Ligger i fosterstilling og tenker på dagens minimale næringsinntak, noe som fikk meg til å tenke på et tidligere innlegg…
Det finnes nemlig statlige råd hva gjelder trening og kosthold. Likevel anbefaler jeg ofte overvektige pasienter å spise frossenpizza, drikke cola og trene lite. Spesielt om de er veldig motiverte.
Det er fordi jeg tidvis opplever de fleste trenings- og kostholdsråd alt for ekstreme. Og fordi jeg ønsker at folk skal lykkes.

Det høres nødvendigvis ikke ut som et konsept å bli rik av; lav puls og høyt kaloriinntak – din vei til et sunnere liv! Men det er det altså, gitt at pulsen tidligere var enda lavere og kaloriinntaket høyere. Alt handler om ståsted. Utgangspunkt. Dersom du går fra fullstendig inaktivitet til én treningsøkt eller tur per uke – ja, så er det en endring til det bedre. Det er alle enige om.

Slik må vi også tørre å forholde oss til kosthold. Har du spist to poser chips og drukket 3 liter cola daglig, så er det en kjempeprestasjon å endre til én pose chips og 2 liter cola. I praksis opplever jeg at kosthold er sort/hvitt. Enten/eller. Bare sunt, eller bare usunt – hvor førstnevnte er bra og sistnevnte dårlig. Hos oss er det i det minste en salig blanding.

Den mest begåtte feilen i oppstartsfasen, er å gå ut for hardt. Uten tvil! Varige endringer bygges av mange små endringer over tid. For å utføre disse mindre endringene trengs motivasjon, og motivasjonen kan drepes av de klassiske trenings- og kostholdsrådene. For ikke å nevne de «perfekte» «forbildene» i magasiner og sosiale medier. Avstanden mellom der du er og rådene/»forbildene» blir for stor. Det igjen, kjennes demotiverende. Det blir vanskelig å anerkjenne egen innsats – vanskelig å se egen fremgang, når du er milevis unna det som «egentlig er bra«.

Det er enkelt å si at du ikke skal sammenligne deg med andre. Dog kan jeg ikke la være. Nøkkelen kan for mange ligge i å se fremgang. Tydeliggjøre det gjennom enkle målinger – notere det ned. Hele tiden sørge for progresjon på de områdene en ønsker bedring. Stoppe opp, heve hodet, se tilbake på hvor du var i starten og peile ut ny kurs.

Mange små delmål = mange små mestringsopplevelser. Gradvis, gradvis, gradvis. Og vær forbanna stolt av den minste endring! Vi snakker store prestasjoner, selv om det ikke alltid kjennes slik. På et eller annet tidspunkt må du også bli/være fornøyd, helst litt tidligere enn du ser for deg.

Oppfordring: Slett alle profiler du følger på sosiale medier som du stadig har et håp om skal motivere deg, men som du i praksis vet at gjør det stikk motsatte. Inkluderer det min, synd for meg – dette handler tross alt om deg!