Burde skjønt det for lenge siden…

Jeg burde skjønt det for lenge siden.
At noe var galt.

Varsellampene lyste.
Jeg lukket øynene.

Kroppens alarmer ulte.
Jeg lukket ørene.

Gradvis sluttet å glede meg over ting jeg alltid har gledet meg over. Gradvis forsvant overskuddet, initiativet og driven. Jeg havnet bakpå – i livet. Matlysten forsvant, vekten svingte. Mindre sosial, begynte å isolere meg.

Sliten, men anspent.
Trøtt, men umulig å sove.
Tid nok, men ingen effektivitet.
Og jeg sluttet å trene.

Tidsfrister som alltid har vært motiverende ble stressende. Skumle. Uoppnåelige.

Og plutselig kan jeg begynne å gråte. Ut av det blå.

På torsdag gjestet jeg flere radioprogram. Verten til Norgesglasset på P1, Pål Plassen, fortalte at han var fast leser av bloggen. Han bemerket at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe og lurte på hvordan jeg hadde det. Rett etter sendingen Googlet jeg symptomer på utbrenthet. Først da skjønte jeg at jeg er farlig nær å falle over på feil side av knivseggen jeg balanserer på.

Den siste måneden har jeg nådd nye, store mål. Realisert flere drømmer. Jobbet med store, nasjonale organ og aktører, som direkte vil påvirke samfunnets folkehelse. Den gode følelsen har likevel uteblitt. Og jeg har verken hatt kapasitet, ork eller lyst til å dele på blogg, Facebook eller Instagram.

I går holdt jeg 4 foredrag. Ett i Rogaland, tre i Lillestrøm. For SATS som arrangerte convention for sine ansatte. Mest av alt hadde jeg gledet meg til å bli ferdig. Komme i mål og vite at kalenderen inneholder mye luft frem til jul. Men så ble det en sterk, fin og givende dag – på alle vis. På grunn av tilbakemeldingene og det vi skapte sammen.

Aller mest på grunn av en dame. Iris het hun. Som ventet igjen til all smalltalk var over, kom bort og ga meg en klem. En varm, fast og god klem. Den varte i minst ett minutt. Ingenting ble sagt. Akkurat den klemmen kommer jeg aldri til å glemme!

Livet kan være tøft.
Utfordrende.
Å balansere er en kunst.

Det viktigste er mange ganger bare å overleve.
Holde hodet over vann.
Og stå i det!

For det går over…

Jeg er glad for at dette ble oppdaget i tide. Glad for de rundt meg. Tiltak er i verksatt!
Ro ned – nyt førjulstiden 🙂

– Lars Z

 

Frykt for å trene blant andre

De siste to ukene har jeg holdt 8 foredrag. Store, morsomme og betydningsfulle foredrag. Ett av temaene jeg har pratet om er frykt. Ikke ren bevegelsesfrykt, men frykt for å trene sammen med andre. Enten det er på treningssenter, i kommunale gruppetilbud eller annet.

Min erfaring i møte med mennesker, samt tilbakemelding fra dere lesere, viser tydelig at mange er redde, bekymret eller negative til å bli observert under aktivitet. Spesielt gjelder dette om det skal trenes i et miljø som oppleves som en arena for vellykkede, flinke og suksessrike mennesker. Vi har en tendens til å sette andre i godt lys og oss selv i skyggen, mens vissheten om at alle kjemper en kamp vi ikke kjenner til glemmes.

Frykten viser seg ofte på flere vis. Det som går oftes igjen er frykten for å:

– bli latterliggjort
– få stygge blikk
– ikke passe inn
– føle seg stygg
– føle seg tykk
– ikke ha riktig utstyr (klær/sko)
– dumme seg ut
– bli baksnakket
– garderoben
– bli gjenkjent
– ikke er i god nok form
– skiller seg ut
– ikke mestre teknikkene / apparatene
– mislykkes i forsøket

Ansvaret for å gjøre noe med dette er todelt. Egne tanker må utfordres, for flertallet av andre mennesker og treningstilbud er av det gode slaget. Men aktørene som tilbyr trening må også møte dette på en bedre måte. Først og fremst er det behov for å vite om og anerkjenne frykten mange kjenner på. Deretter er min opplevelse at markedsføringen har mye av skylden. For markedsmaterialet som brukes består stort sett av superslanke, supersterke, superbrune, superbarmfagre damer med superhvite smil. Og mennene så muskuløse og kjekke at samtlige superhelter skjelver i buksene. Da er det ikke rart at mange går med tanker om å ikke passe inn. At dette ikke er noe for meg.

All mat som selges skal være godt merket. Forbrukeren skal vite hva det inneholder. Mens i min bransje kan vi markedsføre noe ganske annet enn produktet som faktisk blir solgt. Det finnes ikke et aktivitetstilbud i verden som kun har supermodeller i aksjon. Dersom reklamen hadde bestått av reelle kunder og brukere er jeg overbevist om at terskelen ville blitt lavere og flere hadde våget seg i gang med treningen.

Og det trengs med vissheten om at 70% av befolkningen er i for lite aktivitet. Det fine er at mange lytter. Mange tar dette på alvor og begynner å tenke annerledes. Jeg gleder meg til å se ord bli til handling!

– Lars Z

 

Lureste / dummeste (?) vi har gjort!

Kort oppsummert:

Tre små barn i barnehagealder.
Enorme mengder sykdom.
Bleieavvenning.
Trangt i senga.
Ingen søvn.

Dobbelsenga vår er 2 meter lang, 180 centimeter bred. Ganske stor, egentlig. Men altså alt for liten! På sett og vis er det fascinerende hvor tilpasningsdyktige vi er som art. Etter fem år med apekatter i senga har vi funnet det mulig å sove i alle verdens stillinger. Om det så er relativt ubehagelig. Fordelingen er slik: 15 centimeter eller mindre til rådighet for voksne, resterende 150 centimeterne tilhører ett, to eller tre små mennesker. Posisjoneringen og det søvnlige akrobatikknivået er av det imponerende slaget: Sjøstjerna og bestemte karatespark er hyppig brukt om dagen. Det samme er madrassen og sofaen, for pappas del.

Helsesøster ble kontaktet. Tips ble mottatt, råd ble fulgt og tiltak iverksatt. Alle skal sove på rommet sitt, punktum!

Men så var det det faktum at barna ikke har lært seg alfabetet, enda mindre hva et punktum er. I virkeligheten har de voksnes punktum blitt omgjort til et komma:

Alle skal skal sove på rommet sitt, helt til vi kommer inn på deres!
Hver gang du legger meg inn på rommet igjen gjør jeg et nytt forsøk etter 15 minutter.
Etter 5 repetisjoner reduserer jeg tiden i egen seng til 10 minutter.
Når du har lagt meg inn i senga 15 ganger bestemmer jeg at det er morgen.
Selv om klokka er 03.30!

Det går etter hvert opp for den voksne, selv med stahet i hver eneste celle, at søvn er viktig. Faktisk viktigere enn vi ante. Det meste kollapset etterhvert. Kommunikasjonen, overskuddet, engasjementet… På fredag ble søvn prioritert over sex for hundrende gang. Drømmen ble om til virkelighet neste dag!

Vi kjøpte en ny dobbelseng. 150 centimeter bred. Nå står den side ved side med den andre dobbeltsengen! Altså måler sengen vår 320 centimeter i bredden. Nok til at hele familien kan ligge som sjøstjerner! Sovende sjøstjerner! DET ER SÅ DEILIG!!

Alltid plass til trygghet, kos og soving.
Alltid plass til salto, lekeslåssing og flørting.
Alltid plass til alt!

Med fare for å gå mot alle eksperters ekspertise og råd skal jeg være forsiktig med å oppfordre til etterlevelse av helgas søvntiltak. Men at det har fungert for oss, det er helt sikker 🙂

Selv med noen av bamsene er det god plass 😉
 

Så rik blir jeg på bloggingen!

Det er mulig jeg er annerledes. Kanskje til og med rar. Men jeg skjønner ikke fascinasjonen med skattelistene, andres inntjening og formue. Dog er det tydelig at andre fascineres og er interessert i dette. I det minste har medie-Norge det siste døgnet handlet om KRF-etterdønning, litt Amerikansk mellomvalg og abortloven, men først og fremst overskrifter som Han er Norges rikeste, Disse har størst formue i din kommune, Se hva kjendisene tjener, osv.

Jeg kjenner fenomenet på kroppen selv. Relativt ofte lurer folk hvor godt businessen går, og hva jeg egentlig tjener. Kan du leve av bloggingen? Blir du rik? Først og fremst handler nok dette om at folk interesserer seg, bryr seg og undrer seg. Det setter jeg pris på!

Men vet du hva? Nå tenker jeg at det ikke er så ille å meddele. Jeg blir faktisk rik på det jeg driver med, selv om det involverer langt mer enn bare blogging. Sannheten er at jeg blir mye rikere enn jeg drømte om da jeg startet opp!

Jeg blir rik på nye utfordringer og ny lærdom.
På nye relasjoner og nytt bekjentskap.

Jeg blir rik på å se betydningen arbeidet har for andre.
På oppturer og nedturer.

Jeg blir rik på opplevelser og selvinnsikt.
På prøving, feiling og betydningsfull frustrasjon.

Jeg blir rik på spontane avgjørelser og samarbeid.
Rik på mulighetene friheten gir.

Jeg blir rik på arbeidstimer og nattesjobb.
Men først og fremst har jeg et rikt liv fordi jeg hver eneste dag jobber for og mot det som ligger hjertet mitt nærmest: Fysisk og psykisk folkehelse!

Når privatlivet mitt i tillegg er beriket med kone og tre barn, tak over hodet, mat på bordet og godt samspill – da kan jeg ikke fatte hva jeg skulle brukt enda mer rikdom på. Hadde nok alltids klart å funnet noe, men jeg er rett og slett mer enn rik nok. Det er jeg takknemlig for!

Så takk!

– Lars Z

 

Hånden på låret…

Jeg satt i min egen verden. Sete 23C. Flyet skulle snart lette. Duskregn på vinduet – jeg hadde hele raden for meg selv. 19 eposter å besvare. Snart helg. Deilig!

Så kom hun gående mot meg i midtgangen. Siste passasjer ombord. Ung. Pen. Blikket ned. Svart designerveske. En slik Caroline har ønsket seg til jul de siste 10 årene. Fra Mulberry. Hun var blek. Skalv på hendene.

Jeg satt ytterst. Gjør alltid det. Det er best å jobbe på dataen her. Alltid sete C eller D. Hun satt seg ned. Jeg så billetten hennes; 23A. Men hun satt seg ikke ved vinduet. Valgte midtplassen ved siden av meg.

Hun luktet parfyme. Ikke for sterkt. Vårlig. Vesken ble plassert på fanget. Hun rotet febrilsk rundt i den. Fant etterhvert en vannflaske. Så en sobril. Pusten gikk raskt og overfladisk. Skvatt til da kapteinen informerte om dagens overfart til Stavanger. Hun måtte ha angst. Panikkangst eller fobi.

Jeg tok av meg brillene. La bort dataen. En flyvert ba hun legge den svarte designervesken under setet foran henne. Hun ville ikke. Tviholdt på den. Men måtte.

Flyet økte farten på rullebanen. Hun tviholdt på armlenene. Knokene ble vite. Holdt pusten. Jeg ville hjelpe, men det var tydelig at hun ikke var mottakelig for prat…

La hånden med tungt trykk på låret hennes. Hun så på meg for første gang. Skrekkslagent, slørete blikk . Jeg nikket kort og sa denne turen tar vi sammen. Fin veske, forresten!

Hun grep hånda mi med begge hender. Holdt den helt til vi stod ved gaten på Sola. Ingen sa et ord. Da vi kom ut av flyet sa hun takk. Jeg skal besøke familie. Søsteren min fødte i går.

Så gikk hun.

Nå skal jeg besvare 19 eposter. Snart helg.
Deilig!

 

Gjør det… NÅ!

Den beste treningen er den som blir gjennomført!

Ergo er det bedre å trene litt enn ingenting. Bedre å gjennomføre en liten løpe- eller gåtur, enn å droppe den mer omfattende, planlagte aktiviteten. Bedre å gi seg etter oppvarmingen enn å ikke gjennomføre hele økta. Bedre å gå tre runder i trappa hjemme enn å sitte i sofaen hele kvelden. Bedre å ta 8 knebøy mens du tar ut av oppvaskmaskinen enn å bare ta ut av oppvaskmaskinen.

Aktivitet og trening er den billigste og beste medisinen vi har. Alle har den tilgjengelig og alle oppnår effekt. Også om du selvmedisinerer deg i mindre grad enn naboen, han spreke på jobben eller søstera di.

Ta medisinen din. Gjør noe, om bare litt. Akkurat NÅ!

10 knebøy eller 5 spentshopp!
KOM IGJEN!
NÅ!

Kommenter et smilefjes på Facebook når det er gjort. Enten det ble knebøy, spensthopp, en planlagt treningsøkt eller annet. Så ser vi hvor smilende en skummel dag som Halloween faktisk kan bli 🙂


 

Fantastisk overnattingstur uten telt

Annonse

Nettbutikken Hekta på tur utfordret familien vår til å dra på overnattingstur i naturen uten telt. Selvsagt sa vi ja! Men med tre barnehagebarn og krypende temperatur på nattestid var vi spente på hvordan det skulle gå. Kom vi til å holde varmen under tarpen? Ville barna få en god turopplevelse? Og hva med forventningene om voksentid rundt bålet på kvelden?

Planene ble endret like før avreise. For å sikre oss mot eventuell vind ble skogen valgt som destinasjon. 15 minutter i bil, 2 kilometer trasking. Overkommelig for de små, enkelt å frakte utstyret for oss voksne.

Under en vanlig løpeøkt tilbakelegger jeg 2 kilometer på cirka 8 minutter. Vi brukte omtrent to timer. Alt på barnas premisser. Lekte bukkene bruse ved en liten elv, kastet pinner i en annen og fant omtrent ti tusen kongler og småsteiner som måtte fraktes med til leirplassen. Klatre i trær, snakke om dyrespor og dinosaurspor. Tre innlagte tissepauser, et «bensinstopp» med en sjokoladebit og avklaringer rundt turens totale kakaomengder. Plutselig var vi fremme!

Å tenne opp bål er nesten som nyttårsaften! Vi hadde med litt tørr ved og tennbriketter for å sikre at mestringsfølelsen for de små ble stor. Og jammen fikk de det til, nesten uten hjelp. Stroppet opp tarpen, deretter var resten av dagen var bare kos! Pannekaker på primus, snacks, gjemmeleken, hinderløype og trening på bruk av speiderkniv.

Mørket kom. Hodelyktene og lanterna ble funnet frem, og spenningsnivået kom snikende. Frem til nå hadde ting vært som før – vi kan tur. Men etter tannpussen og omkledning går ferden normalt videre inn i teltet. Nå skulle vi holde oss utendørs hele natta! Kun under en enkel tarp, som for meg fremstår som en turpresenning med gode festepunkt.

Barna inn i soveposene med ullklær og lua på. To eventyr senere så sov de jammen meg! Nøyaktig som hjemme, om så leggetidspunktet var noe forskjøvet. Men kunne de sove natten gjennom uten å bli kalde?

Tidenes mest romantiske voksenkveld. Bålkos, noen slurker vin og god prat. Men så kom plutselig regnet og vi måtte komme oss under tak. I tillegg våknet minstemann som alltid i titiden… Men vet du hva, voksenkvelden ble en suksess, likevel. Med liggeunderlag omgjort til stresslesser satt vi hele kvelden under tarpen og snakket. Uten avbrytelser av telefon, TV eller plikter i heimen. En mus løp forbi, musikken av vanndråper og løv som danser i vinden, lukten av høst og kun hvilepuls. Balsam for sjela!

Minsten var småsyk og fikk dele sovepose med mammaen, men det var lite stress på et ekstra bredt liggeunderlag. Sjokket var stort da førstemann våknet klokken 07.00, én time senere enn vanlig. Samsoverne våknet først da varm kakao, egg og bacon var ferdig preppet 😉

Fytti katta så fint vi har hatt det! Gutta er superstolte, maten smakte ekstra godt og hele gjengen er gira på mer. Tarp er tidenes oppfinnelse! Billig, enkelt å frakte med seg og i de fleste sammenhenger et vel så godt alternativ som telt. Jeg tipper 8 av 10 overnattinger ute blir i tarp fremover 🙂

Tusen takk til hekta på tur for utfordringen, opplæring og tips i forkant! Liggeunderlagene og soveposene gjorde at vi aldri var kalde, det samme med påkledningen. En ekstra takk bør legges til på vegne av Caroline. Det er hennes første tur uten antydning til frosne tær – endelig er byjenta blitt fullblods turmenneske!

Jeg har samlet opp alt utstyret vi hadde med oss på en egen nettside. Ta en titt her 🙂
Utenom sovepose og liggeunderlag er dette favorittene:

Chair kit, deilig med gode stoler uten å drasse på ekstra
Turbuksene, Caroline sin gjør også underverk for rumpa
Boblejakken
Ulloverdelen til gutta, varme og klør ikke
Termoflaskene

Kakao gir nye krefter.
Fornøyd pappa når alle tre kidsa er i seng 🙂
Bålkos. I det minste til det begynte å regne. Da trakk vi under tarpen.
Og under tarpen fikk vi selskap. Av det rolige, sovende slaget, vel og merke.
Fortsatt mørkt når vi våknet. Kalde fingre etter vedsanking varmes på bålet. Kanskje den mest magiske morgenen vi noen sinne har hatt!
Frokost. Egg og bacon smaker best ute!
Noen slapp en fis! Med Chair Kit til Expedunderlagene = stol.
Pakker for hjemreise.
Slokkejobben de hadde sett frem til siden turen startet. Alle steinene måtte bli helt kalde før vi kunne dra…
Forresten! Enda en fordel med tarp – veldig enkel å pakke sammen og tørke i etterkant.
 

Prioriter deg selv!

Dersom du er ombord på et fly og trykket faller i kabinen er det en grunn til at du skal ta på egen oksygenmaske først, for så å hjelpe barn eller andre rundt deg. Prioriterer deg selv! Først da blir du god for andre.

I det siste har Caroline vært spesielt flink. Til å møte venninner, drikke vin og kose seg. Samtaler om annet enn mann og barn. Det er jeg glad for! Caroline er nemlig mer enn mamma og ektefelle. I det daglige er hun vårt alt i alle situasjoner, limet som får familien til å fungere. Med tre tette barn, bleier, amming og våkennetter er det lett å miste seg selv. Det gjelder forøvrig også meg. Eller mannen, om vi ser stort på det.

Jeg opplever et samfunn som på mange måter polariseres. Der vi skal være ekstreme i alt vi gjør. Foreldre blir ekstremt foreldrete og de uten avkom ekstremt u-foreldrete. Det har seg altså slik, at har du fått en liten prins eller prinsesse så er det altoppslukende. Lukten, mimikken, bevegelsene – alt. Du har blitt mammaen eller pappaen til et lite barn. Ansvaret, den nye rollen – dere har blitt en familie. Det blir ikke større. Andre ting blir lite viktig, dere lever i den nye tilværelsen som en boble helt uavhengig av resten av verden. Vær der, bli der, nyt det.

Men så må du se til å komme deg ut av bobla! Se til at du har flere hatter i skapet enn den det står mamma/pappa på. Se til at du får næring til å være den kjæresten og den mammaen du ønsker å være. For alle trenger næring, variert næring. Dersom du over en lang periode kun suger opp energi fra nærmeste familie blir du ikke den vakre blomsten du ønsker å være. Blir du ikke den vakre blomsten som har det best med seg selv. Eller for noen enda viktigere; du blir ikke den vakre blomsten som gir næring til familien din. Og det er jo det du ønsker; å gi til til dem som står deg nærmest.

Jeg, som ektemann og pappa trenger at min Caroline er mer enn kone og mamma. Jeg trenger å se engasjementet hennes ut over den private sfæren. Jeg trenger å se at hun trives med seg selv. At hun gjøre Caroline-ting. Trener, kler seg opp, finner på sprell med venner og er litt vill. For det var villskapen som først fanget meg. Ikke hvordan hun ter seg i hjemmet eller oppfører seg med barna.

På med oksygenmaska, folkens!
Trekk godt inn.
Og prioriter deg selv.

Rolig og deilig helg i vente. Hele gjengen på tur i vakker natur 🙂
God fredagskveld!

– Lars Z

Ja, det er du!
 

Ukultur i HelseNorge

Jeg skjønner det ikke!

Det finnes utrolig mange gode helse- og treningstilbud der ute. Alt fra sykehus, Frisklivssentraler, fysioterapiklinikker, treningssenter og enkeltstående, personlige trenere. De kan hjelpe deg – uansett situasjon og utfordring. Bli frisk, kvitt smertene, livsstilsendring, bedre form… Kunnskapen og antall tilbydere øker drastisk. Men når utviklingen bare går én vei, nærmere 7 av 10 voksne er overvektige og Norge har verdens høyeste sykefravær, da må noen stille spørsmålet: Hvorfor funker det ikke?

Når noe ikke gir ønsket effekt må ting endres. For fortsetter vi som nå vil utviklingen gå i samme retning. Det betyr ikke at alt i HelseNorge ikke fungerer, eller at alle landets helsearbeidere ikke gjør en god jobb – for det gjør de virkelig. Det viser bare at det totalt sett ikke er godt nok!

For meg fremstår det tydelig hva som må gjøres!

Faktisk er det så enkelt å få øye på, at jeg ikke begriper at flere tar tak. At det ikke finnes føringer og styringsdokumenter, at det ikke finnes pasientforløp og strategier som roper: SAMARBEID! 

Tenk om stat og kommune kunne samarbeidet med treningssenterkjeder. Tenk om Frisklivssentralene kunne øke sitt tilbud med ekstern hjelp fra personlige trenere. Tenk om alle fastlegekontor hadde gågrupper for alle sine pasienter. Om kunnskap ble overført, flere ble sett, hørt og hjulpet.

Tenk om treningssenterne ikke lenger var skumle å oppsøke, selv uten en flott kropp, sminket ansikt og høy selvtillit. For slik kunne det vært, både fordi treningssenterne selv tar grep – men også fordi stat og kommune brukte deres tilbud og kompetanse som en del av sitt. Flere kunne vært i aktivitet, ventelistene kortere eller ikke-eksisterende. Folk hadde blitt friskere, gladere og hatt det bedre.

Problemet?
Anerkjennesle, lite raushet og egosentrisme!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett muligheter, spilt inn forslag og presentert ideer til ulike helseforetak – men blitt avfeid fordi jeg er en «konkurrerende virksomhet». Om tankene rundt konkurrerende virksomheter skal gå direkte ut over tilbudet og hjelpen pasientene mottar, er det veldig synd!

For mange vil vise hvor flinke de selv er. Bygge opp sitt tilbud. Holde på, og verne om sine pasienter. Mange små konger/dronninger på hver sin tue! Mens de hjelpetrengende ofte befinner seg i de mørke dalene mellom disse tuene. Vi må bygge et flatere HelseNorge med færre daler og større samarbeid! Spille på hverandres kunnskap og tilbud – nettopp for å nå målet om bedret folkehelse.

Får vi til det, vil det ikke bare gagne innbyggerne. Alle vinner! Samarbeidspartnere gjør nemlig hverandre gode…

I tiden som kommer skal jeg i møter med Helsedirektoratet, Virke Trening og SATS. Om omdømmebygging, samarbeid og folkehelse. Jeg gleder meg! Og det beste av alt; det gjør de også 🙂

– Lars Z

 

Busted!

Lars holder et foredrag i kveld, så da så jeg mitt snitt til å gjesteblogge litt. Uten tillatelse, hehe!

Jeg synes det er ganske morsomt. Ikke å skrive et gjesteinnlegg på bloggen, men at han kjemper for ærlighet og åpenhet uten selv vise dere hele bildet. Etter å ha jobbet i Lars Zachariassen AS i 4-5 uker begynner jeg å se et mønster. Stort sett er han ganske effektiv, og jeg blir både stolt og rørt av å se alt han gjør for andre. Egentlig tror jeg han gjør mer for de rundt han enn han viser til deg som leser på bloggen og følger Instagrammen. Men om det var et sjakktrekk å investere i sofa på kontoret har jeg mine tvil om 😛

Bildene er tatt på kontoret sist uke.

Og ja, han snorker!
Her mente han at han ikke sov, men bildet taler vel for seg selv? Haha 😛
«Bare en liten hvil etter økta, så er jeg klar».

I frykt for å ødelegge husfreden legger jeg ved at det kun er korte powernaps på 5 til 10 minutter.

Sov godt! Hilsen Caroline 🙂