Finn løpegleden – 12 ukers program

Husker du at jeg gikk på veggen?
Ble utbrent?

Min elskede Caroline hadde det verre.
Mye verre.

Hun ble langtidssykemeldt, mistet identiteten og seg selv. Alle tanker mørke, fremtidshåpet dystert og en kropp som protesterte mot kun minimal aktivitet. Hun orket ikke være, eller gjøre mer enn det mest tiltrengte. Det tok 9 måneder å komme seg fra liggende til knestående. Da tok hun et valg; Trening skulle være ett av tiltakene for å finne tilbake til seg selv. Løping, som hun tidligere aldri har likt – til og med hatet, ble valgt som aktivitetsform. Var det mulig å finne løpegleden på 12 uker?

Vi utformet et program. Rolig start, korte økter og fornuftig intensitet. Distanse og fart var uvesentlig, det eneste som betydde noe var å gjennomføre. Selv hadde hun liten tro på at det var mulig å bli glad i løping, men hun var fast bestemt på å fullføre de 12 ukene. Vilje og gjennomføringskraft, deretter en konklusjon.

Det gikk greit å komme i gang. Fra uke tre varierte opplevelsen og motivasjonen mye. Dørstokkmila tidvis lang, men hun holdt seg slavisk til programmet selv når lysten var liten og nedbørsmengden stor. Fra uke fem har det ikke vært annet enn smil å spore. Stadig bedre form, stadig større mestringsopplevelser, stadig lenger løpeøkter. Etter 12 uker med løping har Caroline definitivt funnet løpegleden – nå drømmer hun om halvmaraton! Målet ble nådd, selv om løpegledemålet i seg selv var sekundær. Den virkelige medaljen er overskuddet som er tilbake, trivselen som er tilbake, selvfølelsen og selvbilde som er tilbake.

Hun smiler igjen. Ler, lekesloss og danser igjen. Mens sykemeldingsgraden nærmer seg 0, går løpinga i 110. Oppskriften har vært kompleks, men her finner du det fulle programmet hun har fulgt for å finne løpegleden!

Gi det en sjans du også, for det er absolutt mulig å gå fra et hat- til elsk-forhold hva gjelder jogging/løping. Gjør du en skikkelig innsats løper du 10 kilometer om 12 uker! Følg gjerne Caroline på Instagram, for inspirasjon og motivasjon mens du jakter din egen løpeglede. Legg igjen en kommentar på Facebook om du ønsker programmet tilsendt som PDF.

Så glad blir man etter å ha løpt sine første 10 kilometer, ha fullført et 12 ukers program og funnet løpegleden!

12 ukers treningsprogram – Løpeglede

Uke 1
Dag 1: Gå 10 min. 5×1 min rolig jogg. 1 min pause, gå i pausene. Gå 10 min.
Dag 2: Gå raskt 20 min. 3×10 tåhev i trapp.
Dag 3: Gå 10 min. Pyramideinterval: 1 min, 2 min, 3 min, 2 min, 1 min. 1 min pause, gå i pausene. Gå 5 min.

Uke 2
Dag 1: Gå 10 min. 2 min jogg x5. 1 min pause, gå i pausene. Gå 5 min.
Dag 2: Gå raskt 30 min.
Dag 3: Gå 5 min, jogg rolig 5 min. Pyramideintervall: 1, min, 2 min, 3 min, 4 min, 3 min, 2 min, 1 min. 1 min pause, gå i pausene. Gå 5 min.

Uke 3
Dag 1: Gå 5 min, jogg 5 min. 4×3 min, 1,5 min pause. Gå i pausene. Jogg 5 min, gå 5 min.
Dag 2: Gå raskt 10 min. 3×6 min rolig jogg, 2 min pause. Gå i pausene. Gå raskt 5 min.
Dag 3: Gå 5 min, jogg 5 min. Intervall: 1, 4, 1, 4, 1, 4 min. 1,5 min pause. Gå i pausene. Jogg 5 min, gå 5 min.

Uke 4
Dag 1: Rolig jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 5 min
Dag 2: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 4, 3, 4, 3 min. 1,5 min pause. Gå i pausene. Jogg 10 min.
Dag 3: Rolig jogg 10 min. 45 sek hardt, 15 sek rolig x6. 2 min pause – gå. Gjenta totalt 3 ganger. Jogg 10 min.

Uke 5
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Gå 5 min. Rolig jogg 15 min. 3×15 tåhev.
Dag 2: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 4×4 min, pause 1,5 min. Gå i pausene. Rolig jobb 10 min.
Dag 3: Rolige intervaller: 4×10 min rolig jogg, pause 2 min. Gå i pausene.

Uke 6
Denne uken er uten progresjon, en løpeøkt er byttet ut med styrke. For overskudd før neste uke – som blir hard.
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Gå 3 min. Rolig jogg 13 min.
Dag 2: 3×15 tåhev. 3×10 knebøy. 3×8 spentshopp. 3×10 utfall (begge bein). 3×10 seteløft.
Dag 3: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 4×4 min, pause 1,5 min. Gå i pausene. Rolig jogg 10 min.

Uke 7
Denne uken vil det være en betydelig økning etter en rolig uke sist – Det fikser du! Heia heia.
Dag 1: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 5×4 min, 2 min pause. Gå i pausene. Rolig jogg 5 min.
Dag 2: Rekordlangt! Rolig jogg 25 min. Gå 10 min. Rolig jogg 25 min.
Dag 3: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 8×2, 2 min pause. Rolig jogg i pausene. Rolig jogg 5 min.

Uke 8
Dag 1: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 3×6, 2 min pause. Gå i pausene. Rolig jogg 10 min.
Dag 2: Langkjøring! Rolig jogg 25 min. Gå 5 min. Rolig jogg 25 min.
Dag 3: Rolig jogg 15 min. Intervaller: (45/15 x5) x4, pause 3 min. Gå i pausene. Rolig jogg 10 min.

Uke 9
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Intervaller: 4×4 min, 1,5 min pause. Gå i pausene. Rolig jogg 15 min.
Dag 2: Første uavbrutte langkjøring! Rolig jogg 40 min.
Dag 3: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 2, 4, 6, 8, 6, 4, 2. Pause 2 min mellom intervallene. Tilpass tempo til intervallenes varighet. Rolig jogg 10 min.

Uke 10
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Intervaller: 4×6 min, pause 2 min. Gå i pausene. Rolig jogg 15 min.
Dag 2: Rolig jogg 10 min. Intervaller: 5×1 min, pause 1 min. Gå i pausene. Rolig jogg 10 min.
Dag 3: Rolig sammenhengende jogg 50 min.

Uke 11
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Intervaller: 5×5 min, pause 1,5 min. Gå i pausene. Rolig jogg 15 min.
Dag 2: Rolig jogg, 9 kilometer!
Dag 3: Rolig jogg 25 min.

Uke 12
Dag 1: Rolig jogg 15 min. Intervaller: 4×4, pause 2 min. Gå i pausene. Rolig jogg 10 min.
Dag 2: 10 kilometer! Du er helt rå!!
Dag 3: Gå tur, 30 min. Tenk på de siste 12 ukene – smil 🙂

Tilpass programmet ved behov, ta hensyn til sykdom og andre livsbelastninger. Har du spørsmål om programmet, trening eller annet? Meld deg inn i gruppa for Treningsprat på Facebook ved å trykke HER! 

 

Dyr barnehage – stor takk

7302 kroner.
Barnehageutgifter.
Hver eneste måned.

Tre små apekatter.
Tre barnehageavdelinger.
Syv timer borte fra mamma og pappa.

Vi skulle legge oss tidlig i går. Snakke litt, så sove.
– Hvilken barnehageansatt har betydd mest for vår familie, om du måtte velge én?

Vi tok for oss hver og én av de ansatte som daglig er i kontakt med barna våre. Gamle historier og situasjoner dukket opp. Vi lo. Husker du den gangen med bleia? Når han hadde bitt? Turen til legevakten? Fellessamlingen etter ferien? Frokosten med pannekaker? Vi la oss tidlig i går, men vi sovnet farlig sent.

Litt over midnatt.
– Så fortell da, hvis du måtte velge én ansatt i barnehagen som har betydd mest for familien. Hvem?

– Det går ikke!

Jeg har alltid sagt at jeg gjerne kunne jobbet i barnehage. Men vet du hva? Jeg tror ikke jeg hadde gjort en like bra jobb som de ansatte vi og våre barn møter hver eneste dag! Apekattene gleder seg til å treffe de voksne på avdelingen sin om morgenen. Og de andre barna, vennene sine, selvsagt. Men tenk å bli tatt i mot med et smil, med interesse, med et åpent fang – hver dag. Tenk hvor heldige de er! Som hver eneste dag kommer til et trygt, stimulerende og utforskende miljø. Med voksne som oppriktig bryr seg. Interesserer seg i, undrer seg over og prøver å forstå. Som legger tilrette for samhold, inkludering og gleding. Som bruker lek som læring, kreativitet som læring, motorikk som læring. Som setter grenser med vennlighet, tolerer utagering og forstår forskjelligheter. Voksne som genuint er opptatt av å gi mine barn gode, forutsigbare og fine dager.

Kunnskaps- og bevissthetsnivået er så mye høyere i barnehagen enn det jeg drømte om da jeg sendte min første apekatt inn dørene. Min viktigst. At det finnes en overflod av kjærlighet som rettes mot og blir gitt til mine barn, fra dem. Jeg blir varm i hele kroppen, og skjønner ikke hvordan vi kan takke nok! Ros, smil, kort og hjemmelaget sjokolade to ganger i året oppleves ikke som nok.

7302 kroner.
Det er verdt langt mer.

I dag var aller siste dagen i barnehagen for vår største apekatt. En epoke er over. Trist og fint på samme tid. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at vi aldri får takket nok.

Et lite takkeforsøk med personlige kort, ingredienser og oppskrift. Skal ikke alltid så mye til for å glede… Og stooor stas å dele ut på morgenen.
En lapp på alle skapene til de ansatte kan også gjøre susen. Men aller viktigst: De daglige smilene, tilbakemeldingene og klappet på skulderen.
 

Første skoledag – mobbingen begynner!

Det er bare snakk om dager nå. Få dager. Før jeg som pappa til et skolebarn.
Han som nettopp ble født, nettopp ble bysset i søvn, lærte seg å gå og fikk personlighet. Han som beveget hele meg, endret alle perspektiv og hele tilværelsen. Han, den lille apekatten min, skal begynne på skolen. Stor spenning, stor glede. Men ikke alle gleder seg. Det finnes kommende førsteklassinger, andre skolebarn og foreldre som gjør alt annet enn å glede seg. Som har en stor klump i magen. Usikkerhet, frykt, vemmelse og angst. Jeg pratet nylig med en mor som var bekymret for hvordan det ville bli for hennes barn i forbindelse med første skoledag. De hadde ikke økonomi til noen ferie å skryte av, eller sekk fra Beckmann slik de andre barna hadde.

Jeg har vært på et foredrag som vekket noe i meg.
Om mobbing.

Mobbing.

Silje Marie begynte å bli mobbet i 7. klasse. Utestengt. Kjenner seg verdiløs. Hun blir ikke sett. Hun blir ikke hørt. Ikke lyttet til. Tankene blir etterhvert tydelige stemmer i hodet; Du er stygg! Du er ikke verdt noen ting! Hun roper om hjelp. Men ingen lytter. Ikke på skolen. Ikke hjemme. Silje Marie finner noe å kontrollere, får makt over matinntaket og kaloriene. Løper i timesvis hver dag. Kutter seg. Tankene og stemmene utvikler seg. Så kollapser hun. Blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Hallusinasjoner og vrangforestillinger. Hun gir opp. Avviser alle som forsøker å hjelpe.

Silje Marie Strandberg gir opp livet.
Prøver gjentatte ganger å ta selvmord.
Må skjermes. Ligger fastspent i belteseng.
Fordi hun ble mobbet.
Utestengt.

Publikum klapper, jeg går rett ned til Silje Marie og gir hun en klem. Noen velvalgte, rosende ord. Deretter hjem. Så begynner jeg å gråte. Hva om skolegutten vår blir mobbet? Hva om han selv blir en mobber?

Og hvordan kunne det gå så satans langt? Uten at noen reagerte?
Hvorfor mobbes det, i det hele tatt?

Jeg har mange tanker. Mange følelser. Sterke, sterke følelser. Det er første gang jeg kjenner en reell engstelse for mine egne barns fremtid. Jeg har så lyst å slippe barna fri, men et snikende ønske om å styre og kontrollere.

Det gjøres mye for å forhindre mobbing. Mye for å møte mobbing på riktig måte. Men det blir aldri nok? Og hva kan egentlig jeg gjøre, som pappa? Ikke bare for mine egne barn, men for klassen, lokalmiljøet og menneskene rundt meg? Jeg tror svaret er mennesket! Meg. Deg. Og enkle virkemiddel.

Åpenhet. Dialog. Medmenneskelighet. Blikkontakt. Kroppskontakt. Smil.

Vi må tørre å bry oss!

Tørre å se!
Selv om vi ikke liker det som er foran oss.

Tørre å lytte!
Selv om vi ikke liker det vi hører.

Tørre å stille spørsmål!
Selv om vi ikke liker de svarene vi får.

Og vi må faktisk tørre å handle, selv om det innebærer at vi involverer oss i noe som påvirker oss. Som gjør vår egen hverdag litt mer komplisert.

– Lars Z

 

Hope Challenge – rusa på annet enn narkotika

1,8 kilometer
122 høydemeter
21 ganger
40 ganger
73 ganger
82 ganger

Opp og ned
På sykkelen
I hodet
Og i livet

Rusproblematikk – rehabilitering – ettervern. Trening som behandling og metode. Jeg har blitt kjent med, venn med, tretten unike mennesker fra No Limitation. Alle med forskjellig historie, alle med forskjellig treningsgrunnlag. Men med samme mål: Havne i kjeller, og mestre å komme seg ut av den. Fullføre – koste hva det koste ville.

Det kostet. Mye!
Men denne helga har jeg bare fått.

For noen var den største prestasjonen å stille til start. Diagnosebeskrivelsen «sosial angst» forteller hvorfor. Og tro meg, mentale utfordringer kan være vel så vanskelige å overkomme som fysiske. En god prat, tydelige delmål og ufarliggjøring – jeg håpet det var nok…

12.00 – Pang
Startskuddet gikk. Alle 13 var i gang. Første tåre ble felt.

13.00 – Sol
Solskinn, ingen vind, 30 grader. Kun smil! Heiarop, motivasjonsbrøl og dans på sidelinja. Sørge for at alle fikk i seg nok væske.

14.00 – Au
Første rytter vil gi seg. Gråter av smerte. Hun har syklet 3 runder, mangler 18 for å nå målet. Hun sier at det ikke går. At det er umulig. Gir opp. Det er en helt ny dimensjon av skuffelse, frustrasjon og oppgitthet. For dette er så mye mer en et sykkelritt!

Men hun får ikke lov å gi seg. Ikke nå! Vennlighet og godord gjør godt, men hjelper hun ikke tilbake på sykkelen. 10 minutters pause, tøff kjærlighet og et fysisk løft er det som skal til. Omsorg er sjelden bare en skulder å gråte på.

15.00 – Smil
For noen går det relativt lett. Lettere enn antatt! Føler seg som supermann, spiser høydemeter etter høydemeter. Blir mer og mer selvsikker, mer og mer energisk, mer og mer hyper.

Jeg ruset meg på alt jeg kom over, men aldri vært så rusa som nå!!

16.00 – Spy
Det viktigste på forhånd: Spis nok, drikk nok. Enkel teori, vanskelig å gjennomføre. Når kroppen jobber intenst over lang tid blir magen ganske i ulage. Noen hadde startet å sykle så tidlig som 09.30. Etter 6,5 time sa magen stopp og ville kvitte seg med alt innhold. Og slik ble det etter 3-4 runder knestående i veikanten. Magekramper, for lite næring og stort ubehag. Hun besvimte. Hyperventilerte.

Det vil alltid svinge under lange ritt. Tankene, følelsene, prestasjonene – alt svinger. Den neste timen ble vond, deretter gikk det bedre. Og slik er det vel ellers også. Enten går det godt, eller så går det over.

17.00 – Salve
Kroppen begynner å bli øm og sår. Skrittet verker. Noen blør. Det hjelpe med god salve i skrittet, ikke minst når du får beskjed om at den gjør underverk og brukes av proffsyklister. Påføres av rytteren selv, vel og merke.

18.00 – Nedturen
Nå har de fleste syklet lenger enn de har gjort noen gang før. Låra skriker, synet blir tåkete og hjernen grøtete. Flere får en skikkelig knekk. Rytteren som tidligere vil gi seg etter tre runder har nå syklet 9, fortsatt er det 12 runder igjen til målet er nådd. Denne gang er hun helt sikker i sin sak.

Hun gir opp.
Det er det flere som vil.
Ingen får lov.
Ikke uten å ha vært helt, helt i kjelleren.

Det er nå jeg begynner å undre meg over hvor dyp kjelleren egentlig er. Hvor langt ned det er det mulig å komme, for så å finne veien ut.

Du har hatt det værre før!
Nei!
JO! Én runde til…

 

Det er ikke meg, men en god venn som prater. Dessuten er det godt med lapskaus nå. Det ble flere runder. På alle!

19.00 – Omsorg
De andre som deltar er stort sett supermosjonister. I det minste godt trente mennesker med mål om å sykle X antall høydemeter på en gitt tid. Hyggelige alle sammen, men mest opptatt av seg selv. Av å få riktig mat og drikke av arrangøren, sykle på riktig watt og med riktig puls. Alle rytterne fra No Limitation, uten unntak, spurte alltid hvordan det gikk med de andre. Lurte på om Sara hadde kommet i mål, om Truls hadde husket solkrem og om barna til Sissel hadde fått oppdatering fra hvordan det gikk – FØR de spurte om å få en seigmann eller sportsdrikke. FØR de fortalte om egne kramper eller blødende sår.

Det kommer jeg aldri til å glemme!

20.00 – 23.00 Dype daler og høye topper
Flere nådde målet sitt. Pur eufori, stor mestringsfølelse, tårer og klemmer. Sånne skikkelig klemmer. Harde, lange, svette, snørrete. Råe klemmer, som du kjenner betyr mer enn andre klemmer. Etterfulgt av gledeshyl, flere tårer og enda råere klemmer.

Dette er 11 timer etter start. Hun som ga seg etter runde 3, og igjen på runde 9, har nå 5 runder igjen. Skriker av smerte, faller sammen i en haug. Datteren har kommet. Det skjer noe dem imellom. Jeg vet ikke hva det er, men jeg ser at det betyr alt i hele denne verden. Troen kommer tilbake. 5 runder igjen, 13 timer å gjøre det på. Kanskje, kanskje kan det gå.

oo.00 – 02.00 Plask
Ut av det blå synker temperaturen 10 grader, det blåser opp og himmelen åpner seg. Regnet øser ned, Oslo blir oversvømt og Grefsenkollen ligner mer elv enn vei. Lyn og torden jeg aldri har sett maken til. Men verre, vi har gjort en bommert; stolt på værmelding og ikke tatt med nok klær. Det blir kaldt! Veldig kaldt i nedoverbakkene. Og flere er livredde lynet, tordenet, og en såpeglatt veibane. Tidligere har en blitt hentet av ambulanse.

De fleste trekker inn i campingvogna. Under dyne mens tennene hakker. Der blir det etterhvert varmt, klamt og trangt. Og mange blir trøtte, holder på å sovne. Det er uaktuelt! De fleste er nå utrolig nærme å nå målet sitt. Peptalk. En runde på hvorfor hver enkelt gjør dette. Hvorfor det er viktig. Hvor en kommer fra, hva en har vært gjennom og hvor en vil. Det gjorde nytten!

04.00 – Kjærlighet
Etter å ha gitt opp etter runde 3, resignert etter runde 9, boikottet og gjemt seg etter runde 16 – så skjer det. Sammen med kjæresten sykler hun i mål. Begge to fullstendig utslitt. Utmattet. Fysisk og psykisk. De omfavner hverandre, strigråter, kysser, hikster. Jeg også, utenom kyssingen. Gråter når jeg fortalte Caroline om det. Gråter når jeg skriver det. Gråter når jeg tenker tilbake på det. For det er som jeg sa den natten; Dette definerer deg som menneske. Dette skal du hente frem når verden går i mot deg. Når alt er drit. Du klarte å stå i marerittet nå – da skal du klare å stå i mot alt annet som kommer også. Uten flykt eller enkle løsninger. 

05.00 – Klikk
En har gått ned for telling. Sånn skikkelig! Angst, får ikke puste, kroppen er tom. Han nekter å fortsette. Vi vil han skal klare bare én runde til, for virkelig å overkomme vanskelighetene han står i. Men han nekter. Vi klemmer i 3 lange minutter. Pusten normaliserer seg, angsten avtar. Men han er svart i øynene og roper av sinne. Han vil få ut aggresjonen. Slår gjentatte ganger i en vanndunk jeg holder. Det er en kraft jeg aldri har kjent maken til. Mens han hyler og slår, har jeg problemer med å stå på bena. Holde i mot. Etter 30 sekunder tar jeg på han hjelmen, setter han på sykkelen og sier: En siste runde! Så går jeg og gjemmer meg bak campingvogna og strigråter. To runder senere er han i mål.

Den episoden, klokken 05.00 i Grefsenkollen, forandret meg for livet.

09.30 – Siste seier
Siste av våre går i mål. Som den aller siste i løypa. Etter 83 runder, 10 000 høydemeter, 10 sigaretter, opp og nedturer. Ellevill jubel, men få decibel. Stemmen har sviktet for lengst!

Tusen takk til alle rytterne og til alle på sidelinjen med sine helt avgjørende roller. Tusen takk for et fantastisk arrangement og pågangsmot fra arrangøren sin side. Her burde alle som har en sykkel eller joggesko stille opp! At det er samlet inn over 500 000 kroner til Hope for Justice og kampen mot moderne slaveri er den store prikken over i-en. Jeg kunne skrevet en bok om dette. Alle hadde fortjent å bli nevnt, for hver og en av dere skapte en egen historie som har gjort sterkt inntrykk! Denne helga kommer til å påvirke meg personlig på veien videre, og vil aldri bli glemt. Ikke minst ser jeg frem til neste år 🙂

– Lars Z

 

Han rakk aldri å takke…

En god venn av meg har vært innlagt på sykehus flere ganger den siste tiden. Han rakk aldri å si dette, men kanskje er det ikke for sent?

Du som jobber på klinisk immunologisk avdeling på SUS. Du som jobber på et legesenter, sykehus, eller ambulansesentral. Du som jobber i helsevesenet.

Jeg er 78 år ung. Har kreft, men er frisk som en fisk. Kanskje er det fordi jeg liker å løpe at vi ikke møttes før? Det skjedde først i april, stevnemøte nummer to kom i mai. Du gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg aldri rakk å takke. Dette er et forsøk.

Jeg visste ikke hva det var, men det gjorde du. Ambulansen var på døra før telefonsamtalen ble brutt, veien inn av det komfortable slaget. Mottakelsen på sykehuset som en A-kjendis verdig. Det er nye tider nå, jeg ble værende over uten å vite hvem du var. I flere dager.

Akutt urinsyregikt, sa du. Vi ble kjent. Jens og Klaus – leger jeg aldri vil glemme. Siri og Kari – sykepleiere av rang. Men det var flere. Hjelpepleiere, helsefagarbeidere og lærlinger. Vel kunne du din medisin, vel utførte du alle dine oppgaver. Men omsorgen, tilstedeværelsen, smilet, berøringen, interessen og den ektefølte, genuine relasjonen som ble skapt. Jeg trives best hjemme, men døgnene vi hadde sammen på SUS var finere enn jeg noen sinne hadde drømt om.

Vi var flere på rommet, men jeg følte jeg hadde hele sykehuset for meg selv. At du var på jobb kun for meg. Selv om du hadde mye å gjøre, selv om du løp i gangene.

Du har samfunnets viktigste jobb, og du er ikke bare dyktig i den. Du er helt fantastisk. Tusen, tusen takk!

Nå gleder jeg meg til å kunne løpe igjen.

L.O.L – Bryne

Min venn. Så positiv. Så full av liv, engasjement og humør. For meg, dugnadsåndens ansikt.
 

Testing av formen + treningsopplegg

Torsdag var en dag jeg hadde sett frem til og vært spent på lenge. Full testing av den fysiske formen hos Forus testlab. Jeg har trent, for meg, svært lite over en lenger periode. Likevel lever jeg et aktivt liv, løper etter barna og er mye på tur i naturen. Med overskuddet og motivasjonen tilbake, samt mer struktur og stabilitet i arbeidslivet, har jeg vært fast bestemt på å prioritere mer trening fremover. Som fysioterapeut og trener er jeg vant med å bruke testing som kilde til å utforme tilpassede treningsopplegg og måle fremgang. I hvor dårlig form var jeg, egentlig?

Først screening av høyde, vekt og kroppssammensetning. Viste seg at jeg ikke har vokst en eneste centimeter det siste året. Skuffende, da jeg bare rager 174 centimeter over bakken. Vekten noe opp, men langt fra krise: 73,8 kg. Det er 3 kilo mer enn da jeg deltok på Norseman, hvor jeg trolig også hadde mer muskelmasse og mindre kroppsfett. Den biten bryr jeg meg lite om, men det er selvsagt slik at det vil være lettere for kroppen å løpe både langt og fort dersom t-skjortene ikke sitter så stramt som for øyeblikket. Totalt sett var kroppsanalysen til å smile av! Slik jeg tyder utskriften er det jevnt over mye muskler 😉

Så til det jeg hadde vært en smule nervøs for. Laktattestingen! Formålet med testen var å finne min personlige anaerobe terskel; Hvor kroppen ikke klarer å eliminere like mye melkesyre som den produserer (muskulaturen stivner). Ut fra dette er det enklere å legge opp treningsøkter som gir stor effekt, uten at intensiteten bikker over og restitusjonstiden blir lang. For meg har det ofte vært et problem å trene for mye og for hardt, da motivasjonen og viljen tar overhånd.

Resultatet var ikke mye å skryte av. Det eneste som ikke hadde brutal nedgang var som antatt makspulsen; 209. Ellers var resten svært skuffende, om jeg skal være helt ærlig. Men tankegangen endret seg raskt. Dette er et utgangspunkt; slik er formen når jeg nå starter opp. Nedenfor ser du min laktatkurve og treningssoner.

Var litt spent før det første stikket i fingeren. Fire dråper blod og ingenting å rynke på nesen for!
Tydelig at det skjer noe når pulsen bikker 182. Kurven skyter til værs!
Her er mine intensitetssoner! Det aller meste av treningen fremover vil skje i sone 1 (rolig langkjøring) og sone 3 (langintervaller). Kommer tilbake til mer om intensitetsstyring og trening.

Går vi tilbake ett års tid, ville jeg holdt samme hastighet under en rolig langtur som de kommende ukers intervaller. Det viser at trening er ferskvare og at kroppen tilpasser seg de kravene den blir stilt overfor. I et helseperspektiv er jeg både aktiv nok og i god nok form. Jeg har simpelthen bare lyst å være i bedre form, fordi det gir meg mer glede. Fordi jeg elsker å kjenne at motoren fungerer optimalt, følelsen etterpå og overskuddet det medfører i hverdagen. Da er det gøy å følge med på utviklingen. Nå har jeg planer om å trene jevning og godt, 3-4 ganger per uke i henhold til programmet jeg fikk, i 12 uker. Deretter blir det en ny test!

Om alle trenger å kjenne til egen makspuls, laktatprofil og intensitetssoner? Absolutt ikke! Men for noen kan det være gøy, motiverende og et kjekt verktøy. Et godt treningsprogram, oppfølging, alt som skjer i hodet og eventuelt noen tanker rundt løpsteknikk er også viktige aspekter Forus testlab og Stian har god peiling på. En funfact om Stian er at jeg var veilederen hans under siste praksisperiode som fysioterapeut. Han har også vært i Norgestoppen i skiskyting og vunnet mang et triatlon. Hyggeligere type skal du lete lenge etter! Det samme gjelder forøvrig Cato, som også er å finne på Forus testlab.

Stian Gilje. Fysioterapeuten med det store ekstra!
Hardt, men kjekt!
Fra kroppsanalysen. Apparat brukt; InBody 770.
Hadde med meg naboen som er i betydelig bedre form! Det er vel også en ærlig sak at jeg har et mål om å bli gatas best trente igjen 😛 Men etter testen kan det vise seg å ta betydelig lenger tid enn først antatt. Han er i knallform!
Sa jeg knallform!? Ble i overkant, nærmest irriterende, imponert 😉
Uke 1 og 2 av treningsprogrammet jeg skal følge. Rolige turer legger jeg eventuelt på toppen om lysten kommer.
 

Full dag med Ski- og Kombinertlandslaget!

Jeg vet ikke hvor mange NM-, VM-, og OL-gullmedaljører jeg har pratet med i dag, men jeg vet det er mange! Og jeg vet at det har vært både morsomt, inspirerende og lærerikt 🙂

Opp tidlig. Dro til Holmenkollen sammen med Mizuno for å bli enda bedre kjent med, skape innhold og legge fremtidsplaner med alle ambassadørene for vinteridrett. Det har gått slag i slag! Bilder, film, prat og latter. Ekstra gøy at det mest kjennes som en vennegjeng på camp, mer enn intervjuer og markedsføringsarbeid.

Spennende er det også å diskutere treningsarbeid, periodisering, effekt av høydetrening, produktenes innvirkning, samhold og lagarbeid, livet som 24-timersutøver og mål for den kommende sesongen. Disse utøverne er gjennomsyret profesjonelle! Fascinasjonen av arbeidet som legges ned og menneskene bak har om mulig vokst til nye høyder.

Samtidig er det rått og brutalt. Toppidrett ligger helt på grensen hva gjelder god helse. Hvorfor har noen stang ut og andre stang inn, når innsatsen er lik? Hvorfor tåler selv de beste svært ulik belastning og mengde? Tenk om hele livet bestod av idrettssatsingen, du trente 900 timer i året og ofret tilnærmet all sosial omgang – så ender du opp med å bli vraket til mesterskapet du har drømt om siden du var guttunge…

Rent fysiologisk finner jeg kombinertløperne kanskje aller mest interessante. De skal bygge opp størst mulig spenst og eksplosivitet, men på samme tid utholdenhet. Balansegangen er nesten umulig å finne. Hvor for mye av det ene går direkte ut over det andre. Kun ørsmå endringer i treningsopplegget fra sesong til sesong kan gi store utfall!

Det er stor stas å jobbe med en så kjent merkevare som Mizuno. Flere enn de som er ambassadører viste interesse for å ikle seg testvinnende løpesko. Og tilbakemeldingene fra utøverne viser igjen i kommende modeller for maksimal ytelse og komfort. Men selv på en dag som denne er det aller mest stas at Mizuno i hovedsak fokuserer på den vanlige kvinnen og mannen i gata – på folkehelsa!

Når jeg er borte fra mine tre små er det også et stort pluss å få en dose baby av Marit Bjørgen sin nyfødte prins 🙂 Vi pratet om å lage et treningsprogram for løping med vogn og/eller komme i gang etter graviditet. Er det av interesse?

– Lars Z

Opp kl. 05.10, fremme 08.30. Da var det allerede stor aktivitet i Holmenkollen.
Hun her! Kari Øyre Slind, har hatt mye stang inn. Denne sesongen må du holde øynene åpne, for hun kommer til å stå øverst på pallen flere ganger. God tur til høyden på torsdag, Kari!
Jeg hadde regien på fotoshootene til Mizuno. Det ble tidvis utradisjonelt =P
…men morsomt!
Therese trenger neppe en lang introduksjon! Sleit med å henge med opp trappa.
Jeg gråt da Martin tok VM-gull i vinter! Klarte heldigvis å holde tårene borte i dag 😉
Den nye kongen mente jeg hadde spist for mye mat i påsken. Sa meg bare delvis enig!
Simen Hegstad Krüger – OL gull på 30 km, nasjonal mester i modell-look, men ikke kretsmester i bevegelighet.
Kombinertgutta! Disse to preget hele sesongen som var, og alt tyder på at det blir mye rødt, hvit og blått i tiden som kommer.
 

Kjærestetur til Barcelona

Det beste med Barcelona har vært Caroline! Men byen hadde også mye godt å by på 🙂

De største opplevelsene for meg, har vært de minst turistpregede. Slik er det alltid på tur. Mange av stedene alle vil se er spektakulære, men det er først når vi ser den ekte kulturen, de ekte innbyggerne og er alene på oppdagelsesferd at magien oppstår. En hel dag på sykkelsetet, med og uten mål og mening. Gutta på slakkline i parken, cavaen på stranda, den lille restauranten hvor bestillingen ble gjort med tegnspråk og grimaser, den lokale baren med snodige drinker og den smale gata med den smilende bestemora på balkongen. Flott arkitektur og mye kunst å hvile øynene på!

Aldri før har vi spist bedre mat! Sunn, nytenkende og annerledes mat. Om jeg ikke går fullt inn som veganer, kan jeg i det minste skrive under på at mat uten kjøtt kan være spennende og uendelig godt. Er du noen gang i Barcelona må du ikke forlate byen før du har vært innom Flax & Kale. Og på vei hjem, gå innom den åpne plassen to kvartal nedenfor. Her samler lokal ungdom seg i hopetall, for å danse, breake, skate, beatboxe og drive parkour. Gøy å se på, enda morsommere å ta del i. Litt hasjlukt møter luktesansen, men shit au.

Så har det først og fremst handlet om hverandre. Etter et utfordrende år har det blitt tydelig at vi må være flinkere til å høste fruktene av hardt arbeid, finne hvilepuls og ta vare på både oss selv og hverandre. Jeg tror ikke det trengs en tur til Barcelona eller andre verdenshjørner for å holde kjærligheten ved like. Uansett hvor i verden, vil den ikke fortsette å blomstre av seg selv. Det trengs gjødsling og hyppig stell. Og akkurat nå spirer og gror det godt hos oss (må ikke mistolkes 😛 )!

På stranda i går, liggende på et teppe med Caroline i armkroken, gikk det opp for meg. Jeg lever livet litt som et vorspiel. Bygger ofte opp mot den virkelig store festen som skal komme en ukjent gang i fremtiden. Når det finnes mer penger, større barn og enda flere muligheter. Men det er egentlig ganske teit. Festen burde være her og nå!

Vi lander på Sola i kveld klokka 20.30. Da fortsetter hverdagsfesten!

– Lars Z

Reisefølget er nesten for fint!
Byen oppleves etter min mening aller best på sykkel. I det minste om du ikke har mer enn en langhelg til rådighet. Det er godt tilrettelagt og setter du av en hel dag får du virkelig sett og opplevd mye. Oppsøk gjerne et utleiested som også har hjelmer, det hadde de ikke hvor vi var.
Er du av det taktiske slaget legger du deg på hjul. Det gir strålende utsikt og mindre vindmotstand!
Gode muligheter for en treningsøkt med inkluderende folk på stranda!
Jeg hadde lite å stille opp med mot de lokale heltene, men lærte noen triks og endte med å kjøpe inn ny slakkline 🙂
MYE flott arkitektur og kunst, også utenfor de store turistatraksjonene.
NAM på Flax & Kale! Liten brunch før hjemreise. Middagsrettene er også himmelske.
HAPPY!
 

Nok kropp!

Påsken er over, samvittigheten gnager og sommeren står for tur. Kanskje hentes badevekta frem – magen studeres. Det snakkes om sommerkropp i media; Slik går du ned 10 kilo før sommerferien, og Bli kvitt magefettet på 12 uker. Enkelte gir beskjed og heier frem helårskroppen. Men helårskroppen er også kropp!

Kan vi stoppe opp og drite i kropp, om så for bare noen dager!? Kan mat være mat og trening være trening, uten at det skal handle om å forme utseende? Kosthold og bevegelse er ytterst viktig, men først og fremst for helsa, humøret og funksjonen. 

Med kort tidshorisonten og drastiske tiltak for å oppnå trivselsvekt og drømmekroppen er sjansene store for å mislykkes. Små steg – stor endring! Ikke ha for dårlig tid, gjør endringer du kan trives med og som du vet at vil fungere over lang tid. I 10 år. 20 år. Resten av livet!

Jeg ville bare titte innom og si at livet er mer enn kropp! At det kommer en tid etter sommerferien. Og at de aller fleste, om ikke alle, rundt deg er mest opptatt av hvem du er, hva du gjør og hvordan du bruker kroppen din – ikke hvordan den ser ut. Kanskje ville det gjort godt å tenke på samme viset selv 🙂

Mine beste tips for å komme i gang eller fortsette å trene har jeg samlet HER.

En pekefinger verdig, dette! Lite kropp i fokus her, men trening, helse og livskvalitet står i høysetet. Selv etter fylte 90.
 

Påsken 2019

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… Men la oss ta det fra start!

Vi fikk tilbudet om å være med til en hytte i Sirdal. Normalt resulterer det i et umiddelbart JA, men slik var det ikke denne gang. Vi hadde andre hytteplaner, var usikre på om snøen ville holde og erfaringen tilsier at en ukes hyttetur med andre kan by på frustrasjon og «gnagsår».

Det ble Sirdalstur. Selvsagt ble det det. Fire voksne og fem barn. Fylte opp en tilhenger med turutstyr og kjørte avgårde til nok en runde med Kaptein Sabeltann over høyttaleranlegget. Værmeldingen var for god til å være sann, og forventningene om påskeegg gastronomiske.

Vi reiste med nærmeste nabo. Kenneth, Lillian og barna. De er av det hyggelige slaget. Det engasjerte, spreke og initiativrike slaget. God match! De utfyller hverandre også. Ytterste A- og B-menneske. Kenneth fikk andre grads forbrenning i vikene, Lillian ble en solbrun gudinne før dag to var unnagjort.

Syv måltid ble spist innendørs (frokost), samtlige andre utendørs. Bålpanne, stormkjøkken, nistepakke og pølser i termos. Mest langrenn, litt slalom, mye lek. Bar overkropp og undertøy på terrassen. Fra 09.00 og frem til leggetid.  Spill, historier og latter på kveldstid.

Jeg slutter aldri å bli imponert over barnas aktivitetsnivå, kreativitet, fryktløshet og styrke. Dersom vi voksne ikke legger begrensninger kan de klatre opp de bratteste fjell og i et relativt perspektiv krysse Grønland før middag. Nå skal det sies at jeg tidvis dro ett barn i pulk, pluss to på etterhengende akebrett – men jammen tilbakela de mange kilometer med ski på beina.

For ikke å nevne Caroline… Byjenta som har bodd hele oppveksten i en turnhall; nå jakter hun både Johaug og nye friluftslivopplevelser. Det er så gøy!

Selv har jeg koblet fullstendig av. I 7 dager. En digital detox, om du vil! Det har vært deilig 🙂

Frustrasjon og «gnagsår»? Det ble det ingenting av! Når alle forstår at det ikke finnes mine og dine barn på tur, men våre barn – og den samme oppskriften gjelder for rot, mat og initiativ, da blir det BRA! For en familie å dra på hyttetur med. For et påskevær, og for en uke!

Når jeg blir voksen skal jeg ha meg hytte i Sirdal 🙂

fbthdr