Ikke gjør det!

En liten erkjennelse og et tydelig tips!

IKKE løp maraton om du har feber. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om trening og sykdom: Når er det greit å gjennomføre en treningsøkt, når bør intensiteten reduseres og når bør du holde deg borte fra aktivitet som gir kroppen økt påkjenning. Jeg valgte altså å ikke lytte til egne erfaringer og råd, men løpe 42,2 kilometer i dårlig vær. Det er 9 dager siden, og kroppen er fortsatt nedkjørt. Antibiotika, feber og drit…

I lunsjen i dag ble jeg spurt om jeg var sadomasochist eller hva som egentlig var greia. Så ille er det vel ikke, men jeg trives godt på knivseggen og liker å få kjørt meg. Men altså, rent treningsmessig ser jeg lysere på livet enn på lenge! For endelig har jakten begynt på nye løp og utfordringer. Jeg har lyst å sykle igjen, svømme ute igjen, se pulsutvikling og komme et hakk videre. Omtrent som jeg har sett lyset!

Faktisk ante jeg ikke hva som skulle til for å knekke gåta etter Norseman, men nå gikk det altså av seg selv. Og jammen var det på tide! 10 måneder har gått… Så nå må jeg bare bli frisk igjen, slik jeg kan komme meg ut på eventyr 🙂 Har lest om disse mirakelpredikantene på VG. Kanskje det er veien å gå? For om de kan helbrede kreft og AIDS over telefon, er det vel bare en quickfix som skal til på dette legemet.

Hva smerte angår; På tide å ta ut av oppvaskmaskinen og brette undertøy og sokker… Kan mirakelpredikantene hjelpe meg med det begynner til og med jeg å tro på dem, og betaler gladelig 14 kroner i minuttet.

God mandagskveld!

– Lars Z

Gleder meg ellevilt til mer av dette! Må bare fikse meg en ny sykkel…
 

Individualistene knekker oss!

Den siste uka har jeg vært syk, sett fotball-VM, vært i tett dialog med en Tippeliga-klubb og deltatt i en ansettelsesprosess for en spennende bedrift. Jeg vet ikke om det er feberen, men plutselig ser jeg tydelige likhetstrekk mellom sykdom hos familiefedre, fotball og ansettelsesprosesser.

Det startet da jeg satt i «brakka» hos denne fotballklubben og diskuterte et kommende prosjekt. Selv er det 14 år siden jeg avsluttet min fotballkarriere. I ettertid har det blitt med en sjelden løkkekamp med gutta og tidvis ballunderholdning på TV. Nå begynner interessen altså å ta seg opp, om det så nødvendigvis ikke handler om resultatene. Kan det medføre riktighet at fotballen og samfunnet som sådan, har endret seg de siste 20 årene? At individualistene er i ferd med å ta over?

Jeg undrer meg rett og slett over om mange setter seg selv og egne interesser over fellesskapet? Tidligere var i det minste min opplevelse at det viktigste i fotballen var å vinne med laget og sammen kjempe om gode resultater og fremgang. Alle dro i samme retning, alle ressurser til de 11 på banen ble utnyttet i størst mulig grad for å sørge for at helheten ble så god som mulig. I dag kan det virke som at det eksisterer flere personlige enn felles mål innad i en spillergruppe. Hvor det kanskje er viktigere for Sondre å komme seg til Premier League enn at han vil gjøre resten av gruppa gode. At Sigve vil bli den yngste profilen i klubben med personlige sponsorer og at Ragnhild skal komme på landslaget overskygger interessen for lagets beste.

Media fokuserer oftere og oftere på enkeltspillere og enkeltprestasjoner, mens laget i stadig mindre grad omtales som en enhet. Med sosiale medier ligger også forholdene tilrette for å bygge opp under egosentrismen… Christiano Ronaldo har mer enn dobbelt så mange følgere på Instagram som Real Madrid, klubben hans. Betyr det at han er dobbel så viktig? Det er ingen tvil om at mannen er dyktig, men ingen vinner fotballkamper alene.

På fotballbanen er det 11 spillere. Omtrent like mange som de fleste mellomstore bedrifter i landet. Og som overgangsmarkedet i fotball forekommer det også utskiftninger og nyansettelser i bedriftsmarkedet. Hva er egentlig det viktigste når nye personer skal ansettes? Utdannelse, erfaring, sosiale ferdigheter? Helt klart en kombinasjon, og trolig er variasjonen som følge av stillingen som skal tilsettes.

Jeg vet i det minste, at dersom jeg skulle ansatt flere i min bedrift, skulle det vært noen som gjorde meg bedre. Som hadde mer kunnskap enn meg, utfylte meg og bidro. En som kjente eierskap og hadde en genuint ønske om videre fremgang, flere mål, flere seiere, cupgull og VM-deltakelse. For oss, for hen og for meg. Jeg ville ikke ansatt en person med eneste ønske om personlig vekst, CV-fyll og anerkjennelse fra andre. Selvsagt er ikke dette svart hvitt, og det ene trenger ikke utelukker det andre.

Men ingen stjerner skinner lysere enn dem som også kastes glans på av andre.

Og sist men ikke minst, mens snuen renner og antibiotikaen gjør jobben. En familie fungerer ikke om den enes behov alltid er større enn, og skal tilfredsstilles i større grad, enn den andres.

Falle sammen, reise seg sammen, vinne sammen! I denne heimen går vi for VM-gull. I 2058.

– Lars Z

For den observante leser vil jeg avkrefte at blå negler ikke er et symptom, men skyldes en ivrig sønn og neglelakk.
 

Tynn og sexy på 1 2 3!

Udokumenterte snarveier til tynn midje, god form og et liv uten smerter.
Store lovnader – få eller ingen forskningsartikler.
Det er over alt!

Usikkerhet og negative tanker om eget vesen og utseende utnyttes. Med det som kan gi betydelige konsekvenser for enkeltindivid. Det provoserer meg!

Jeg skjønner at mange som har opplevd suksess og opplevd endring kan ønske dette for andre. Men det er ikke greit, heller ikke lov, å selge gråstein som gull. Det er en betydelig og viktig forskjell på egne erfaringer og evidensbasert forskning. Toppet med fullt kroppsfokus, skremselspropaganda og uetiske, urealistiske lovnader blir totalen ikke oppbyggende, men direkte ødeleggende for dem som velger å ta i mot. Eller kjøper, mener jeg.

Være seg å få sommerkroppen på 6 uker, bli strandklar på enkel diett, spise deg slank på 28 dager eller gå ned 15 kilo på 2 måneder som Lillian fra Hønefoss. Det loves ofte raske resultater og minimalt med egeninnsats. Det har jo funket for meg, så da fungerer det for deg også!

Realiteten er en helt annen. Endring krever betydelig egeninnsats og vil innebære en eller annen form for ubehag. Dersom det gikk av seg selv og var like enkelt som formidlet  i eksemplene over, ville samtlige sett like ut og verden ikke opplevd utfordringene forbundet med sykelig overvekt og inaktivitet. Mye som markedsføres, spesielt på Facebook og i andre sosiale medier, har ikke forskning å lene seg på. Det er ofte da individuelle eksempler presenteres gjennom før- og etterbilder eller solskinnshistorier om stor effekt.

Fra mitt perspektiv handler det om fysisk og psykisk helse. Hele mennesket. Over tid. Raske positive endringer vil ofte føre med seg like store, eller større, nedturer. Både fysisk og psykisk. Det er gøy å gå ned 15 kilo, men kjedelig å gå opp 17 i etterkant. Ikke bare er det kjedelig, men kan gå på motivasjonen løs for senere tiltak i samme gate. Å søke mange snarveier kan på sikt medføre stor oppgitthet og umulighetsfølelser, lav selvtillit og selvbilde.

Kropp er for mange blitt en måleenhet, som enkelt kan kobles mot prestasjon, vellykkethet og livskvalitet. Ikke minst kan det enkelt sammenlignes med andre, brukes for kategorisering og som samtaletema. Glorifisering og forherligelse av overvekt er en uting. Men det skal være mulig, og bør legges tilrette for, å kunne trives i egen kropp selv om den er stor. Med det som utgangspunkt vil det være betydelige lettere å ta tak i egen livsførsel og gjøre de endringene som oppleves viktige og riktige.

Kanskje er det mulig å flytte fokus og endre måleenhet? Bort fra kropp, vekt og centimetere. Ikke så mye hvordan den ser ut, men hva den er i stand til å gjøre. Hvordan vi faktisk har det i livet.

For det handler om deg.
Ditt liv.

Du må finne din vei. Det som fungerer i din livsituasjon. Sørg bare for å være kritisk til fristelser og snarveier – bruk tid. Legg stein på sein og anerkjenn de små endringene. De utgjør en langt større forskjell enn du skulle tro. På sikt danner de livet du ønsker i dag.

Søk mestringsopplevelser, ikke anerkjennelse.
Søk livet, ikke skyggesiden.

Sommeren er like om hjørnet. Selv med strandliv og lite klær – det er viktigere å ha det fint i livet, enn å lide seg til drømmekropp i juli og puste lettet ut i september. Helårskropp nevnes av noen som ideal, men fortsatt står kroppen i fokus. For meg klinger det bedre å være hverdagsmenneske.

Det er tross alt resultatet av drakreftene i hverdagen som fører deg dit du vil!

– Lars Z

 

Maraton på ødelagt maskineri

Reklame – Mizuno

Det var vondt, hardt og utmattende. Jeg skalv, hadde kramper og gråt flere ganger. Og jeg var helt nøtt til å gå, flere ganger. Midnight Sun Marathon ble min største nedtur og min største opptur. Det er jeg glad for!

Jeg forsøker, i idretten som ellers i livet, og ikke tilrettelegge med dårlige unnskyldninger for å skape lettvinte utveier. Realiteten i forkant av løpet var rett og slett verre enn tidligere formidlet. Lett feber og en vondt kropp, venstre lilletå fortsatt et åpent sår. Jeg ville nok frarådet andre fra å løpe, slik mange frarådet meg. Mizuno satte delvis ned foten, og valget om deltakelse falt først minutter før start.

En prat med en legekompis, telefonkontakt med de hjemme og heftig monolog. For jeg vil ikke fremme et syn eller verdier som sier at alt skal gjennomføres til enhver pris. Det er forskjell på tøft, kult og dumskap. Er de negative konsekvensene større enn den totale gevinsten, da er dumskap eneste merkelapp tilgjengelig.

Konsekvensene rent fysisk er relativt betydelige her jeg sitter med en begredelig allmentilstand. Men gevinsten, den psykiske gevinsten, er helt enorm! Opplevelsen, mestringaspektet og betydningen i et livsperspektiv vil være med meg i all fremtid.

Det var vondt fra start. Fra 15 kilometer var det som om kroppen skrudde seg av. Farten minimal, pulsen høy og ingen muligheter eller ønsker om pushe. Det var rett og slett ikke mulig å gjøre noe annerledes, kroppen hadde nok med å bekjempe sykdom og smerter. Beina tunge som bly, men naturen fin som fy! Helt magisk!

Det ble snakket om vind over 20 meter i sekundet, tidvis regn og trolsk stemning. Vilt, vakkert og vått. Men høye, snødekkede fjelltopper som badet i et lys jeg aldri før har sett maken til. Mitt på natten!

Når kroppen prioriterte blodomløpet bort fra føttene krampet det seg til. Lår, legger, tær. Av en eller annen grunn liker jeg litt motstand. Og smerte. Det kjennes godt og vondt på samme tid. Og det oppleves ekstra stas og være ute der, sammen med 6000 andre fra 74 nasjoner, i det som oppleves som en kamp om å være eller ikke være.

Publikum heier, medløpere heier, jeg heier. På meg selv og andre. Jeg blir kjent med Martin fra Nederland, som også har 3 små barn, som også nylig har startet sitt eget selskap, som også har det vondt. Vi deler det beste og det verste fra alle arenaer – neste år skal vi møtes igjen. Om ikke i Tromsø, så et annet sted i verden med et strekke på 42,2 kilometer.

De siste 11 kilometerne er i brutal motvind. Sånn skikkelig motvind, altså. Jeg er så nummen at det egentlig ikke gjør vondt lenger, smiler og hakker tenner om hverandre. 31 kilometer er tilbakelagt, hvordan kan jeg ikke smile. Kun 7 kilometer til øl og fine folk. 4 nå! Therese og Mette som jeg har hatt med meg på reisen er allerede ferdig dusjet, fått heder som medaljører og trolig funnet seg tilrette på en varm bar. Det er fascinerende hvordan det går an å løpe så fort og være så ekte, flotte og fine på samme tid.

2 kilometer igjen. Jeg bestemmer meg for at dette startnummeret skal henges opp på veggen på kontoret, slik jeg kan se litt ekstra på det hver gang jeg møter motgang. For motgangen kommer, på jobb, på hjemmebane og i livet. Men da skal jeg søren meg også sørge for å holde meg på beina. Bruke de få resursene jeg har til å holde meg oppreist, med blikket vendt fremover. Ett skritt om gangen.

Kramper går over. Vonde tær leges. Formen blir god igjen. Det handler ikke om å unngå å falle, men om å alltid reise seg opp igjen. Når jeg krysser mållinjen langt over midnatt er det dette jeg sitter igjen med. At jeg falt og falt og falt, men reiste meg tilsvarende mange ganger opp igjen.

Jeg aner ikke tiden, men opplevelsen kjenner jeg inderlig!

Tusen takk for en fantastisk helg, kjære Therese og Mette! For samtalene, lærdommen og latterkulene. For motivasjonen og ærligheten. Det blir ikke siste gang vi møtes. Takk til Mizuno for muligheten, oppriktigheten og de alltid gode stundene. For ikke å nevne produktene! Midnight Sun Maraton har sjarm, sjel og rammene til å skape minner for livet. Mitt favorittmaraton så langt – uten tvil! Vi kommer tilbake hele familien, for hytte-til-hyttetur og villmarksopplevelser. For nordlys eller midnattssol.

Klokken 03.30 gikk jeg i dusjen. Når jeg våknet klokka 07.53 var jeg varm igjen.

– Lars Z

Mitt livs beste dusj!
Mette må ha med seg kyss fra alle løp. Så da fikk hun flest av dem, Therese en pallplass og jeg beholdt imaget som junior.
Damene i førersetet, altså…
 

Håper å fullføre!

Reklame – Mizuno

Jeg kom til Tromsø med forkjølelse, en vond lilletå og mange negative tanker. Åtte grader og regn – enda et maraton ødelagt av uhell kun dager i forkant…

Det var liksom nå jeg skulle reise kjerringa. Endelig grave skikkelig dypt i kjelleren igjen og ta ut mitt ytterste. Det luktet ny pers og motivasjonsboost lang vei. Jeg måtte ut og gå en tur. Klarne hodet.

Været skiftet etterhvert om. Regn ble til sol. Og Tromsø, det er mektige saker. Fjelltopper, sjø og båthus. Vandret langs seilbåter og tenkte at jeg kunne trivdes på en slik. Det enkle liv på sjøen. Kom i snakk med en svenske som satt i en seilbåt. Han trodde åpenbart jeg var utenlandsk, for det gikk på engelsk. Han tippet jeg var spanjol eller italiener. Jeg sa; You got it right! I’m from Italy. Aner ikke hvorfor, men plutselig het jeg Riccardo.

Svensken utpekte seg ikke som noen lokkemann. Dermed takket jeg umiddelbart ja til omvisning på båten, men hoppet over tilbudet om sterke drikkevarer. Han hadde brukt 69 dager på reisen til Tromsø. Viste ivrig frem bilder og forkynte hele tiden; Young people stress when they instead should live! Han kunne nemlig tilbakelagt distansen fra Sverige til Tromsø på halvparten av tiden, men mente at han hadde da også gått glipp av 50% av opplevelsen.

Riccardo kom seg etterhvert av båten med en tanke om at det kanskje går an å gjennomføre verdens nordligste maraton, om bare farten er lav nok. Lenger tid – flere opplevelser. Jeg kan i det minste gi det et realt forsøk, uten fokus på tidsbruk. Blir smertene for store, får jeg prøve å være fornuftig nok til å bryte. Kjenner jeg meg selv rett er det nok her den største utfordringen ligger!

Motivasjonsboosten er likevel på vei! Det er noe spesielt med å hente ut startnummer, sjekke løypetraseen og prate med andre deltakere. Og når jeg ser nye steder tenker jeg hver gang at jeg burde reist mer. Kombinert det med et maraton og slå to fluer i én smekk! Selvsagt med hele flokken med på reisen. Kanskje er Caroline også klar for en maratonutfordring? 🙂

I morgen tidlig skal jeg snøre på meg løpeskoene og se hvor vondt det egentlig er å løpe/gå! Om så løsningen er å starte i sandaler skal jeg med, for hvem takker nei til løpsfest med over 70 nasjonaliteter representert, midnattsol og en kald pils etter 42,2 kilometer?

God fredagskveld!

– Lars Z

Forhåpentligvis fungerer disse føttene, spesielt den venstre, bedre enn forventet i morgen…
Lysten er i det minste utrolig stor. Og følelsen av å gjennomføre, den er helt magisk!
 

Ferieparadisets skjulte sider…

Reklame – TufteWear

Siste kveld på Bali.
Det har vært tre fantastiske uker.
Men alt på Bali er ikke så fint som bildene vil ha det til…

Vi er en relativt miljøbevisst familie. Ikke ekstreme, for vi har tross alt valgt å fly til Bali fremfor en 3 uker lang sykkelferie i Norge. Men vi er bevisste på eget avtrykk og arven vi fører videre. Som barn av miljøforkjempere og aksjonister som har ropt «La elva leve!», har jeg fått mye inn med morsmelken. Tog fremfor fly, årer fremfor motor, ikke kaste mat, kildesortering med stor K, slukke lyset, fylle oppvaskmaskinen til randen…lista er lang. Jeg provoseres av utsagn som det nytter ikke for enkelmennesker å redde kloden – det handler om å være sitt ansvar bevisst! Og vilje.

Det første barna påpekte da vi kom til Bali var ikke varmen, alle scooterne eller behovet for iskrem, men at noen hadde kastet søppel i veikanten. Jo mer vi fikk se av øya, jo flere spørsmål kom. For elvene er overfylte av søppelposer og annet avfall, noen av de mest turistsentrerte strendene ligner nærmest søppelfyllinger og sjøen likeså. Det er tidligere blitt erklært søppelkrise på Bali, med opprydningsarbeid i stor stil fra myndighetenes side. Dog er problemet fortsatt stort, og mye skylles opp fra havet.

Det er utfordrende å forklare ord som søppelhåndtering, internasjonal samhandling, kunnskap og bevissthet. Enklere er det for små skapninger å forstå at det vil være mer plast enn fisk i havet innen 2050. Spesielt ved bildebruk av sjødyr med magen full av plast.

For det handler ikke om at strender, veikanter og havet skal være innbydende for turister. Det handler om livet i sjøen, om enorme næringskjeder, miljøet og kloden i sin helhet. På eget initiativ har gutta boys derfor hatt et ønske om plukke søppel. Og slik har det blitt, flere dager…

I dag brukte vi 20 minutter. Plukket søppel i veikanten like ved villaen hvor vi bor over en strekning på cirka 50 meter. Her er resultatet!

Jeg skriver dette blogginnlegget på eget initiativ, men sammen med TufteWear. De har vist seg å være mer miljøbevisste enn jeg våget å håpe på, hvor ikke bare produksjon og materiale i produktene er så grønne som mulig, men også hele organisasjonen og utøvelsen er seriøst i sitt standpunkt. Kult at de faktisk er med på å gjøre en forskjell, foran og bak salg og markedsføring.  For de som ønsker seg et Tufteplagg får du 25% ved bruk av koden LarsZwww.tuftewear.no

Bruk hodet, vi har bare en klode!

– Lars Z, og Blekkulf

 

To superdamer og en lilleputt til Tromsø

Reklame – Mizuno

For en tid tilbake hadde jeg en konkurranse i samarbeid med Mizuno, hvor to vinnere fikk reise, opphold og deltakelse under Midnight Sun Marathon i Tromsø. Vinnerne kunne selv velge distanse, mellom 10 kilometer, halvmaraton og maraton. Selv hadde jeg planer om halvmaraton og så frem til nytt bekjentskap og nye opplevelser. Nord-Norge har lenge vært et ønsket reisemål…

Vinnerne ble trukket; Therese Falck og Mette Synnerström. Jeg kontaktet dem og gratulerte! Så glemte jeg det hele, i et mylder av foredrag og andre aktiviteter. Etterhvert tok jeg derimot opp kontakten, for å legge tilrette for en helrå Tromsø-weekend. Det var først etter lange meldingsutvekslinger at jeg forhørte meg om ønsket distanse. Det hadde jo vært kult om alle tre skulle løpe halvmaraton med samme starttid.

Det viste seg at begge ønsket å løpe maratondistansen!
– Har dere løpt maraton tidligere?
Det hadde de… Og ikke rent få ganger!

Sykt kult tenkte, jeg! Men det var først dagen etter at de nevnte forventet sluttid, i forbindelse med påmeldingen, at jeg fikk sjokk!

Therese: 3.05!!
Mette: 3.50! Jeg er ikke så flink å trene intervaller, og er egentlig ganske lat

Jeg skjønte fort at mine planer om halvmaraton måtte skrotes. Nå har jeg et ørlite håp om å henge med Mette helt inn. Men det spørs med formen jeg innehar. Fytti katta for noen fantastiske og spreke damer jeg skal ha med meg på tur. Morsrollene har de allerede inntatt, med et tydelig ønske om kaffe på sengen. Jeg kan altså bare pakke bagen, så går resten av seg selv. For mer rutinerte løpere skal du lete lenge etter!

Therese liker altså å løpe. Langt! Hun er på Ultralandslaget og blitt kåret til årets ultraløper de siste to årene – WOW! Når hun ikke løper er hun lærer på Fagerborg ungdomsskole, leser, spiser eller koser med katter.

Mette liker også å løpe. Langt! Hun mener selv å være verdens mest useriøse løper, alltid uten plan. Mette tror hun aldri har blitt kåret til noen ting, men det er feil. For herved kåres hun til årets løgnhals! Ingen som løper maraton på 3 timer og 50 minutter er late, ei heller helt useriøse 🙂 Forøvrig er Mette svensk, liker kultur og jobben tilsier at jeg går tapende ut av enhver IQ-duell.

Så er det meg, da. Lilleputt, som gleder seg til å lære en hel bråte i Tromsø! Har fått unnagjort noen helt få økter på stranden i varmen…

Avreise er førstkommende fredag! Så får vi håpe at to døgn i hjemlandet er nok tid til akklimatisering før det som vil bli en sjokkdistanse for denne kroppen. Ryktene sier at vi kan få alt fra strålende midnattsol til snø og kuling. Samme hva værgudene bestemmer seg for, jeg gleder meg helt vilt!

Takk til Mizuno som satt meg i denne situasjonen til virkelig å bli satt på plass av Therese og Mette! Og Tromsø, show me your best!

– Lars Z

Natt til førstkommende søndag skal jeg sørge for at du får kyss på begge kinnene, Mette!
 

Et forhold med hull i…

/Annonse – FuelBox/

Jeg er hodestups forelska! Sånn helt vilt forelska, altså… I kona mi! Og det er ikke fordi hun ser ut som en solbrun gudinne i bikini. Den bonusen tar jeg gjerne, men 3 uker på ferie med tid og fokus på hverandre – det gjør underverker.

Jeg skal ikke klage over hverdagen heller, men vi har vært gjennom mye denne vinteren og våren. Det har vist seg tydelig at mye i livet ligger utenfor egen kontroll, at jeg ikke kan påvirke alt som inntreffer meg selv og de jeg er glad i. Det kan treffe som kraftige, uforutsette bølger for en som allerede higer etter luft. Og om jeg så får oksygen nok selv, kan jeg ikke puste for andre.

Overlevelsesmekanismer slår inn. Parforholdet utarter seg som et kollegaskap for å få jobben gjort. Punktum. Verken mer eller mindre. Ingen overskudd til hverdagsromantikk og hverandre. Og det er faktisk helt greit. For jobben blir gjort.

Den viktigste jobben i verden.

Ingenting fungerer uten vedlikehold over tid. I dag produseres det aller, aller meste, for å gå i stykker. For å sørge for at vi kjøper nye produkter. En sko har en viss holdbarhet før den blir utslitt, så må du ha ny. Slik er det med parforhold også – det kan bli utslitt…

Da jeg var liten og fikk nok et hull i buksa, tok mor meg med til den lokale stoffbutikken for å velge et valgfritt symerke. Det var noe av det kjekkeste jeg visste å få velge symerker, for buksa ble ikke bare lappet og reparert, men den ble betraktelig kulere. Vårt parforhold er lappet igjen mange ganger. Som med buksa er det sjelden at et symerke må dekke et annet, for en godt lappet hull gjør forholdet sterkere.

Finere. Og mer spesielt.

Lappesakene må erstattes.
Med ord. Ærlige samtaler. Oppmerksomhet. Tid. Og fokus.

Felles fokus.

Vi har de siste årene brukt FuelBox for å få gang på samtalene. Ikke bare ved behov, men fordi det er gøy. Fordi det er fint! Å bytte fra kollegafokus til kjærestefokus. Vi har etterhvert blitt så bevisste at den daglige dialogen har endret seg. At vi lapper hullene før de rekker å utarte seg. Men viktigst for oss; Det gir en trygghet, i det minste en følelse av, at vi alltid har flere lapper å tette med enn hull som kan oppstå.

Du får 100 kroner rabatt ved bruk av rabattkoden LarsZ på www.FuelBox.no innen 30. juni.

Hodestups forelska på Bali, altså.
Snart hodestups forelska i Norge.

– Lars Z

FuelBoxen er med til Bali og har blitt brukt flere kvelder. I går hadde vi en skikkelig kjærestedag…
Når to av tre små sov, og den tredje fikk en filmpause midt på dagen utnyttet vi anledningen til voksentid i bassenget…
Frukt er godt, Caroline er digg og alenetid med innhold ubetalelig.
Smask!
Når de små var i seng kom to massasjeterapeuter på døra med bestilling om 60 minutter nytelse. Deretter ble det rolig musikk og ren sofakos, men kun prat som ingrediens. Når føler du deg mest verdsatt? Akkurat nå, egentlig! Når du ser meg, er tilstede, anerkjenner meg og viser med blikk og nærhet at du elsker meg.
Fra kategorien Minefelt: Hva tror du er min største bekymring i vårt forhold? At prevensjonsmiddelet ikke fungerer. Tre er nok!
 

Bali, tips og en betydelig krise!

Reklame samarbeid med MiniMeis og Bugaboo.

Det er vår første skikkelige ferie utenfor Europa som familie på fem. Og altså, det er liten tvil om at denne ferien er annerledes enn sist gang vi var på Bali. Da backpacket vi gjennom SørØst-Asia, var nyforlovet, takket sjeldent nei til en fest og sjekket ut ALT av severdigheter. Scooter var fremkomstmiddel, antall timer søvn doblet og solkremmengden halvert.

Noen mener livet slutter når barn kommer til verden, andre mener det er da det begynner. Sannheten er vel at livet er både før og etter, men ofte med ulikt innhold og med forskjellig perspektiv. Det eneste jeg vet er at jeg trivdes på Bali sist gang, og jeg trives på Bali nå. Trolig aller mest nå, det gjør seg selv når reisefølget er som det er 🙂

Og med barn eller ei, jeg har jaggu fått surfa en del, vi har fått oss deilig massasje, hatt de mest fantastiske parkveldene og sett mye av det Bali vi kom for å se. Noen dagsturer og utflukter til, så er vi mer enn fornøyde. Strandlivet og korte oppdagelsesreiser i lokalmiljøet, med imøtekommende Balinesere og annen kultur er stort i seg selv. De små setter egentlig få begrensninger, og selv lever de livets glade dager. Vi har riktig nok hatt besøk av lege ved to anledninger, men den sorten hadde vært enda kjedeligere hjemme.

Kontrastene er store. Størst for meg er det hvordan praten med lokale innbyggere går. Til stor forskjell fra Norge hvor tema ved et førstemøte ofte dreier seg om utdannelse og jobb, er fokuset her rettet mot familie og livskvalitet. Det er fint, for folk er folk.

Nettopp livskvaliteten til undertegnede nærmer seg gastronomiske høyder for øyeblikket! Til dere som har spurt om tips til reiser med små barn; finn din egen vei. Alle barn og familier er forskjellige, men innstilling og forventninger er trolig nevneverdige stikkord. Legg inn tid i starten til akklimatisering og sørg for småpauser med rolige aktiviteter når det trengs. Lego, bok og eventyr er gull. En annen ting, i det minste for oss, er å finne en gyllen middelvei: For det er verken bare barna som er med oss på ferie, eller vi som er med dem. Alle parter må få fullt opp sin opplevelseseske, basert på ønsker og egne premisser.

Jo! Sånn egentlig, så er det meste viktigere enn at brunfargen blir helt perfekt. Og de beste øyeblikkene må nødvendigvis ikke fanges av kamera eller formidles på Snapchat, Instagram eller Facebook. I mine øyne er dette ofte øyeblikkstyver – alt med måte 🙂

Rent praktisk er MiniMeis det absolutte ferievektøyet! Ingen over, ingen ved siden. Barna elsker å få overblikk, kan ta del i samtalen og vi har hendene fri til andre ting. En enkel, liten og sammenleggbar vogn/trille er også et must. Helst med muligheter for å få barnet i liggende posisjon. Vi skaffet oss Bugaboo Bee5 før avreise – den dekker alle våre behov. Om mor i familien i tillegg er tilfredsstilt til enhver tid, blir ferien garantert stor suksess.

Den eneste krisen vi har hatt, som er betydelig og fortsatt pågående, er hunderelatert. Det er langt verre enn bitt eller rabies; vi har møtt på cirka 1000 valper, og nå vil både mor og kidsa ha valp i hus! I tillegg har minstemann lært sitt sjette ord.
VOFF!

From Bali with love…

– Lars Z

 

Bali – ikke så ille som du tror

Det gikk 34 timer fra vi låste døra hjemme og dro mot flyplassen til vi var fremme ved villaen på Bali. Det stemmer, som mange sa før reisen: 20 timer på fly med tre småtasser er krevende saker. Men krevende er også gøy! På mange vis som et ultraløp ser jeg for meg, med noen utfordringer her og der, men mye læring og store mestringsopplevelser. Når medaljen til slutt henger rundt halsen, er det kontrastene som gjør at opplevelsen vil bli husket – og mestringsfølelsen som gjør at du er gira på flere «løp».

De små kan bli syke, få diare, falle i bassenget, bli skadet i trafikken eller bli solbrente. Men vet du hva? De kan også ha det gøy, skape tette bånd seg i mellom, lære om en annen kultur, smake ny mat og skape minner for livet.

Den første dagen har i det minste gitt oss mest av sistnevnte, til tross for jetlag 🙂 Nå er det sene kvelden her, med tid for skikkelig voksenkos og en kald øl. Best av alt, godt kameratskap med min aller beste kompis jeg bare ser få ganger i året, og kona hans selvsagt. De drar tilbake til Praha i morgen, så får vi utforske Bali på egenhånd.

Steike banan! Det skal bli fine dager her…

Forresten; Tusen takk! Jeg er på mange vis blitt veldig glad i deg som leser. Rart og fint, om en litt merkelig, hvor tette bånd som kan skapes over internett. Om vi ikke treffes like ofte de neste tre ukene, skyldes det ikke deg. Det er bare jeg som er opptatt med mating av apekatter, bading og få sand ut av rumpa 😉

Varm hilsen fra Bali!

– Lars Z