Kort ønskelister…

Jeg skrev tidligere i år et flåsete innlegg om julegaveønsker. Sannheten er at ønskelista mi er kort. Veldig kort! Noen mener den er irriterende kort og vanskelig å forholde seg til…

Som liten hadde jeg tilsvarende lange ønskelister. Mange og store ønsker. Brukte dagevis på å se gjennom katalogen fra leketøysbutikken og krysset ut alt som fenget meg. For hvert år som har gått har lista blitt kortere. Nå, i voksen alder, er lista kortere enn noen gang.

Nøyaktig det samme sporer jeg hos andre voksne. Ønskelista til vennene mine, kollegaene mine og foreldrene mine; de er korte! Noen mener det er fordi vi har alt. Fordi mange har penger nok til å kjøpe seg det de ønsker. Og når de trenger noe, ja – så kjøper de det. Derfor er det ingenting igjen når jula kommer; alle behovene er dekket. Det er nok en hvis sannhet i dette, men jeg tror det handler om andre ting.

Jeg tror at jo eldre vi blir, jo tydeligere blir det at det vi virkelig ønsker oss ikke kan kjøpes for penger!
Relasjoner, samhold og gode samtaler. Opplevelser, nærhet. Trygghet og tilhørighet.

I år ønsker jeg meg en telttur med barna og en alenehelg med kona.

Foto: Pixabay
 

Avhengig

/Inneholder reklame/

Det begynte som det ofte gjør. Jeg hadde flyttet til et nytt sted, alle de kule gutta i bygda gjorde det. Jeg ble nysgjerrig på hva dette var, de viste meg hvor enkelt det var å få tak i. Kun noen tastetrykk på internett for å få det hjem i postkassa. Ingen risiko.

Jeg sto lenge mot presset. Men en dag etter å ha vært ute med gutta var det gjort. Jeg ga etter. Bestilte på nett og ventet i spenning.

Samme kveld det hadde kommet med posten gikk jeg i garasjen etter at barna var i seng. Åpnet den lille zip-posen med stor møysommelighet og nøt innholdet. Effekten var stor! Se bare hvor rå sykkelen ble med navnet mitt på!

Endelig! Nå var også min sykkel merka på skikkelig vis.

 

Så gikk det som det måtte gå. Jeg ble avhengig. Fullstendig avhengig! Begynte å merke alt. Først temposykkelen før Norseman – det fikk stor betydning for prestasjonen, hvor tankene til enhver tid ble styrt av initialene til de jeg setter høyest. Deretter hjelmene og alt annet utstyr. Godt fornøyd! Men en dag viste det seg at jeg ikke var den eneste som merket i familien. Jeg skulle bare snike til meg litt snop i godteskapet, men det viste seg at…

– I alle dager, vi er da voksne mennesker!
– Hahahaha… Den snopeposen er MIN!
– Slutt å tull, vi er gift – vi skal dele alt…

 

Og tro meg, Caroline hadde merket mer enn snopet sitt. Plutselig var alle eiendelene jeg har oppfattet som felles blitt hennes.

Hadde jeg bare hatt kjennskap til Merka.no i studietiden…
Ting tyder på at jeg har lånt tannkosten hennes for siste gang.
Men altså, det blir jo bare enda mer spennende å bruke deoen og barberhøvelen hennes nå!

Det verste av alt? Barna har blitt smittet! Nå skal de også merke alt. Klær, sko, leker, vegger og kroppsdeler. Om ikke annet er barnehagen strålende fornøyd! Og pappa har sluttet å ta på feil klær på feil barn.

Vi har brukt merkelapper, sportslapper og egendesignede merker fra Merka.no de siste 2 årene. Norges billigste, god kvalitet og en mengde selvvalgte design. Lag dine merker på www.merka.no du også 🙂
Refleks- og sjørøvermerkene er favorittene for øyeblikket!

– Lars

 

Hold hviledagen hellig!

I går kveld skulle jeg skrive et innlegg om restitusjon, prestasjon og overtrening basert på søndagens 15 kilometer hvor de Norske herrene ikke var på ønsket nivå. Finn-Hågen Krogh gikk ut og sa at han fryktet OL-planen til landslaget var feil/for hardt og at han trengte hvile. Selv foreslo han 3-4 dager på sofaen for å bli uthvilt. Det innlegget ble aldri skrevet, jeg sovnet i barnesenga under legging av de små, med feber og rennende snue.

Det er tross alt mandag; ny uke, nye muligheter! Feberen er fortsatt tilstede, men jeg håper det jeg skriver ikke bare hallusinasjoner.

Det går ikke helt som ønsket om dagen for Mr. Krogh. Foto: EPA

Det er både skummelt og lærerikt og sammenligne seg med toppidrettsutøvere. Skummelt fordi forskjellene er store; de er 24-timersutøvere, mens vi andre er 24-timersmennesker. Skummelt fordi vi har forskjellige mål. Men lærerikt fordi toppidrettsutøvere med støtteapparat vil effektivisere og maksimere, utvikle seg og knipe sekunder alle steder mulig. Slik det ser ut akkurat nå, som nødvendigvis ikke gir et riktig bilde av OL-prestasjonene, ligger de norske herreutøverne i langrenn bak skjema. Ja, om vi ser bort fra Johannes Høsflot Klæbo, selvsagt. Men så følger ikke han samme treningsopplegg som resten av gjengen, men forholder seg til morfaren og sprintlandslaget.

Basert på resultatlistene og utøvernes egne utsagn er det nærliggende å tenke at nasjonalheltene ligger i grenseland eller over tålt treningsmengde. Det kan se ut som noen har fått for hard belastning med tanke på mengde, høyde og hardtrening. Det er selvsagt spekulasjoner, men spekulasjoner som er fornuftige å ta med seg inn i eget treningsarbeid. For i et hektisk hverdagsliv ønsker jeg å få best mulig utbytte av de treningstimene jeg legger ned, og en viktig del av det er nettopp balansen mellom aktivitet og hvile. Totalbelastningen blir tidvis stor med små barn, hektiske dager på jobb og annet.

Klæbo vet å ta seg skikkelig ut men også restituere godt, kan det virke som. Foto: NTB Scanpix

Hvorfor er restitusjon viktig?

Vanlige mennesker: For å holde hodet over vann og ha overskudd i hverdagen. For å bygge seg opp og ikke bare bryte ned. For fremgang og godfølelsen.
Toppidrettsutøvere: I hovedsak to mål; 1)  Gjenopprette forstyrrelser i kroppen forårsaket av fysiske belastninger og dermed bedre tilpasningen til å tåle stadig større treningsbelastninger. 2) Gi tilstrekkelig hvile mellom treningsøktene for å forhindre overtrening, belastningsskader og sykdom.

Jeg tror alle, spesielt de som trener en del, har et bevisst forhold til restitusjon. Likevel er det flere enn meg som tidvis tenker at jeg tåler litt mer, gi gass, vondt skal vondt fordrive, jo hardere jo bedre, osv. Selv med slike tanker går det ofte godt, spesielt når ting er på det normale. Men så endrer ting seg litt, og da øker også behovet for restitusjon. Som for eksempel når det begynner å bli kaldt ute.
Kaldt ute – sjansene for skader og behovet for restitusjon øker. Ofte lurt å roe ned intensiteten noe, og er det grisekaldt kan mølla, sykkelrulla eller lignende være gode alternativ. Olympiatoppen har faktisk en egen liste over stressfaktorer som krever ekstra, målrettede restitusjonstiltak:

  1. Kuldeeksponering som medfører nedkjøling av muskulatur og kroppen forøvrig.
  2. Varmeeksponering med overoppheting og kroppstemperatur over 39 gr C.
  3. Hypoksieksponering / høydetrening på over 1500 m.o.h.
  4. Dehydrering og saltmangel p.g.a. væsketap > 2% av kroppsvekt.
  5. Energimangel p.g.a. lavt inntak av karbohydrater, fett og proteiner.
  6. Mikronutrientmangel p.g.a. lavt inntak av vitaminer, mineraler, sporstoffer.
  7. Tretthetstilstander p.g.a. mangel på hvile, søvn og lange reiser med døgnomstilling.
  8. Muskel-skjelettplager fra ledd, sener, muskler, knokler, etc.
  9. Psykisk ubalanse p.g.a. angst, depresjon, samlivskonflikter, motivasjonssvikt etc.
  10. Sosial instabilitet p.g.a. samlivsbrudd, flytting, skole-jobbstress, mye reising etc.
  11. Sykdomstilstander som infeksjoner, anemier, allergier, astma, spiseforstyrrelser, etc.

Prestasjon henger tett sammen med kontinuitet i treningsarbeidet, og kontinuitet henger enda tettere sammen med restitusjon. Gi de samme tipsene til deg selv som du ville gitt til din beste venn, hvor du hadde treneransvar og han skulle bli i knallform. Ta deg selv og hviledagen på alvor!

Og med god samvittighet og viten om økt effekt og fremgang; hvile ekstra når det er behov for ekstra hvile!

– Lars

Mer om restitusjon fra Olympiatoppens nettsider her.

 

Trening og kjæresteforhold

Akkurat ferdig med ukas tredje foredrag. Denne gang om rollen som pappa, ektemann og hverdagsmenneske. Om tanker, følelser og samhold. Utrolig artig og lærerikt å prate om det virkelig nære!

Tidligere i dag, under forberedelsene til foredraget, fikk jeg en tanke. Det slo meg at det finnes tydelige likhetstrekk mellom trening og parforhold. For begge steder følger det med forventninger og mål. Jeg tror i det minste de aller fleste går inn i et forhold med et ønske om å trives og at det skal vare over lang tid. En som trener kan ha mål om å løpe 10 kilometer på under 50 minutter.

Dessverre tror jeg likhetstrekkene ender her for mange. For hva er det personen med mål om å løpe en mil på under 50 minutter gjør? Nettopp, han trener! To, tre, kanskje fire eller fem dager i uka. For å nå målet! For å nå ønsket sitt om å løpe fort. Men personen, gjerne den samme, som går inn i et forhold med ønske om å trives og stå i det lenge, blir en passiv tilskuer som lar forholdet drifte avgårde i nærmest tilfeldig retning.

Hva er viktigst for deg; parforholdet ditt eller treninga di? Jeg håper de fleste svarer parforholdet. Likevel er det de færreste som setter av tid i timeplanen til å «trene» parforholdet, på samme vis som treningsuka planlegges. Kjærligheten er egentlig ganske lik som den fysiske formen, den må utfordres og jobbes med for å holde seg vedlike eller øke. Både kjærlighet og formen er altså kortvarig med mindre den utfordres og det settes krav.

Og akkurat som trening; prinsippet om spesifisitet rager høyt. Det du trener på blir du flink til. Det du gjør mest av blir du best på. Jobbes det med samtaler blir samtalene gode. Trenes det på sex blir sexen bedre.

For å ha mitt på det tørre; ikke slutt å tren løping og bruk all tid på forholdet. Respekt for partneren, dens ønsker og identitet er en stor del av forholdet. Her i huset må begge trene for å ha det bra. Men jammen kan vi være bedre til å trene forholdet også. Legge bort telefonen, snakke sammen og være sammen litt oftere enn slik det er nå.

Hun der, ja! Hun er det jeg «trener» sammen med.
 

I krangel og kjærlighet

/Sponset innlegg/

I går kranglet vi. Sånn skikkelig! Utspringet var ikke utroskap eller andre store forholdsdjevler. Vi kranglet fordi ingen hadde kapasitet til å takle vanlige, små hverdagshumper i veien. En langvarig periode med sykdom, lite søvn og stort press – det skulle lite til før begeret rant over.

En utløsende årsak, og plutselig strømmet det over. Det fosset, faktisk – ingen motstandskraft. Høylytt krangling som gradvis gled over i gråt og unnvikelse. Så ingen ord, bare tydelig kroppsspråk. Den vonde følelsen, klumpen i magen.

Men vi er heldige. Har vært flinke. For forholdet vårt er bygget på det som etterhvert har blitt en solid grunnmur. En grunnmur som tåler humper i veien og det som oppleves som jordskjelv høyt opp på Richters skala. Som i går. Men denne grunnmuren er bygget over lang tid og har måttet rives og bygges på ny flere ganger for å bli slik den er i dag.

Bygget på kjærlighet, tillit og gode samtaler.

Jeg vil at flere skal kjenne på disse gode samtalene. Og jeg vil ha flere gode samtaler, også med mennesker jeg møter for første gang. FuelBox har vært en god greie for meg. For oss. Enkle kort med enkle spørsmål, for å skape større innhold i samtalene. For å skape interesse i hverandre, lære om hverandre og utvide følelsesspekteret for hverandre.

Se hverandre.
Være med hverandre.
Og snakke med hverandre.

Ofte gjør vi ingen av disse tingene, selv om vi er i samme rom. Vi snakker ikke med hverandre, men til hverandre. Om alt annet enn oss selv. Barna, hverdagen og praktiske gjøremål. Da er det er godt med en påminner. En øyeåpner! For hver gang vi åpner øynene for hverandre, snakker sammen – så blomstrer følelsene.

Jeg blir dønn forelska, jeg!

Jeg prøver fortsatt å lære meg å være mer åpen. Snakke mer om følelser. Fortelle hvordan jeg har det uten sterk oppfordring. Men det har blitt enklere og det skjer oftere. Vi kjøpte FuelBox for over to år siden, og noe har skjedd. Med interessen og innholdet i samtalene. Også de samtalene som ikke tar utgangspunkt i et kort fra boksen.

Vi må stille de spørsmålene vi ønsker svar på!

Og ikke bare til kjæresten, kona eller samboeren. Men til vennene våre, kollegaene våre og familiemedlemmene våre. I fjor ga vi bort FuelBox som julegave til alle rundt oss, det slo an!

Kjøp FuelBox til din partner, dine venner eller din familie!
Du får 100 kroner i avslag ved bruk av rabattkoden LarsZwww.FuelBox.no.
Som partnergave legger jeg personlig ved sexgaranti 🙂

– Lars

Vår boks har den siste tiden stått på kjøkkenbenken. Selv uten å trekke kort gjør det noe med samtalene våre.
 

Det er ikke farlig å veie 10 kg for mye

Jeg kom over en artikkel i dag, hvor innholdet fortjener å bli videreformidlet. Om ikke annet kan det skape viktige diskusjoner. Utgangspunktet er Ine Wigernæs, folkehelsekoordinator med doktorgrad i fysiologi, sine meninger om alle de velmenende trenings- og kostholdstipsene som florerer. Hun forteller hvordan tipsene kan gi mye dårlig samvittighet og at folk bør slappe mer av.

Dette er musikk i mine ører, selv om noe er satt på spissen og med viten om at alle er forskjellige. Jeg må definitivt oppsøke denne dama neste gang jeg er i Trondheim. For noen må ta til motmæle når det blir for mye Slik bør du trene, Slik holder du deg tynn og Slik får du fin rumpe.

– I dag har kroppen blitt et utstillingsvindu, men tynn kropp er ikke nødvendigvis det samme som god helse, sier Wigernæs.

Her er hennes 10 beste tips:

1. Late som man ikke har barn

– Jeg blir lei meg når far i huset plutselig skal begynne med triatlon når de akkurat har fått tvillinger. 

Ine Wigernæs er opptatt av at vi skal innrette oss etter vår egen situasjon og hverdag. Har du små barn, ja da er det ikke så mye tid. Men det er utrolig hvor blid man kan bli av en halvtime, mener hun. Man kan ikke late som man ikke har fått unger og mene at man skal gjøre alt som før.

2. Spise noe fantastisk

– Du er på ville veger når du putter i deg noe du aldri har prøvd før og tror det skal gjøre noe vidunderlig med prestasjonen din.

Folk som skal gå eller sykle Birken er ekstremt opptatt av hva de skal spise i forkant. Svaret er rutine og erfaring, mener Ine. Man bør rett og slett spise det man pleier å spise, vanlig mat. Hvis man har kastet i seg fire pølser før en løpetur, ja så har man lært, og gjør ikke det igjen.

3. Ikke farlig å veie litt mye

– Det er hvis du ikke orker å gjøre ting, at det er for mye.

En tynn kropp er ikke nødvendigvis sunn. Ine Wigernæs sier at det slett ikke er noe problem å veie litt mye, så lenge kroppen fungerer fint. Problemet oppstår hvis man blir så tung at man ikke orker noen ting, som å leke med ungene, snekre en veranda eller gå i trapper. Da kan man legge en plan som innebærer noen kutt.

– Men ikke ta vekk noe du er veldig glad i. Hvis du drikker en halv liter cola hver dag, kan du bare redusere til et glass i stedet for å slutte helt, sier Ine.

Foto: Pixabay

4. Det er ikke din skyld

– Det er ikke sånn at du ikke vil bli utsatt for sykdom eller andre vonde ting bare du trener masse og spiser det eller det.

Ine Wigernæs tror vi har mye dårlig samvittighet og er skamfulle for at vi ikke får til ting. Men det må vi ikke. Ingen blir friskere eller gladere eller motivert av å tenke at man ikke er bra nok og ikke gjør nok. Et hjerteinfarkt eller diabetes handler ikke alltid om livsstil f.eks.

– Vonde ting kommer til å skje oss uten at vi har kontroll på det selv, sier Ine.

5. Vi blir alltid sultne igjen

– Hjernen vår er større enn en nøtt og derfor kan vi ha en plan.

Ine Wigernæs mener vi kan gjøre det lettere å velge ordentlig mat framfor godteri når vi blir sultne. Hun slår et slag for matpakka og bananen i veska. To skiver kan redde dagen. Det kan hindre deg i å kaste deg over sjokoladen i butikken eller i skuffen. Og sett fram frukten. Da spiser vi mer.

– Erfaring viser det. Hvis vi hadde tappekraner framme ville vi drukket øl og hvis vi hadde godteri framme ville vi spist det hele dagen.

6. Det er mange som liker å skremme oss

– Skal du selge noe må du gjøre folk redde, sa Michael Moore.

Ine Wigernæs kunne ikke skjønne hvorfor folk begynte å tjene så mye penger på kosttilskudd. Vi har da mat. Men hun fant ut at mange av oss er usikre på om vi får i oss det vi trenger. Og når reklamen sier at vi må ta kosttilskudd, ja så gjør vi det for å være på den sikre siden. Men mest sannsynlig trenger vi det ikke.

7. Kroppen som utstillingsvindu

– Når kroppen har gått fra å være et verktøy til et utstillingsvindu er det mange som står klare til å gjøre deg usikker.

Ine Wigernæs mener vi har mye å lære av de gamle gårdbrukerne. De innrettet seg sånn at de klarte jobben. Det er god helse å være litt robust og tåle litt. Hvis vi trener bare fordi vi er livredde for at noen skal komme og si at vi ikke er bra nok, er treningen kanskje ikke så bra for oss likevel. (Det er noe Ine drømmer om å forske på.)

– At vi kan håndtere et virus og tåler at det skjer noe i livet vårt, er kanskje det beste målet på helse.

8. Du merker om buksa blir større

Når man begynner å trene er det mange treningsstudioer og trenere som mener vi må teste formen, før og etter. Men hvorfor det?

– Man merker selv om man har blitt i bedre form, eller om buksa har blitt litt større.

9. Begynne å trene?

– Det er naturstridig å ha motivasjon til å løpe ut og gjøre noe klokka fire etter arbeidsdagen.

Det tar tid å endre vaner. Man må sette seg realistiske mål. Man må tilpasse det til sin egen hverdag. Er målene for ambisiøse vil man bare ende opp med å føle seg dum og tenke at man ikke har selvdisiplin.

Å bruke personlig trener kan være fint, men tilfredsstiller først og fremst behovet for oppmerksomhet, mener Ine.

– Alt er bedre enn ingenting. Spør deg selv hva som er viktig for deg.

Foto: Morten Sivertsen

10. Diamanten ligger i rutinene

– Rutiner er viktig og hverdagslig. Rutinene er det vi kan forholde oss til.

Toppidrettsutøvere verdsetter rutiner. De må ha orden i sysakene; mat til riktige tider, prioritere søvn og alle de små tingene som holder oss gående. En rutine kan bli en vane og noe man liker.

Hele artikkelen skrevet av Mette Finborud Børresen og Stein S. Eide finner du her.

For min del handler alt dette primært om å ha det godt med seg selv. At folk skal være sjef og trives i eget liv. Og hva som skal til for å trives er forskjellig for oss alle. Derfor blir også målene forskjellige. Og når målene er forskjellige må tipsene være forskjellige. Tilpasset den enkelte!

Likevel; denne lista representerer noe flere burde lytte til.

Fin din vei!
Gjør det som fungerer for deg!
I ditt liv og din hverdag!

– Lars

 

Løpe med vogn

I helgen har jeg sett lyset…

Bursdagsfeiringer i fleng; på barnevis, voksenvis og veldig voksenvis! Nå er mamsen ferdig feiret og kan restituere helt frem til julaften 🙂

Mulig har jeg sett lyset i helga, men det meste var ganske mørkt da duoen i køyesenga våknet i eufori og ville åpne pakkekalender. Men så lysner det jammen fort med gledeshyl og takkeklemmer. Og kanskje var det euforien og gledeshylene som fikk meg på tanker om å ta opp igjen vognløpingen. For det har jeg tidligere gjort særdeles mye av. I alle helger og under alle ferier løp jeg alltid da en av de små skulle sove; alt fra 40 minutter til 2 timer.

På et tidspunkt hadde vi en fast guttetur på lørdags morgen, inkludert frokost ute og husdyrsafari. Ting endret seg da familien plutselig bestod av flere barn enn voksne. Da måtte liksom sovepausene brukes annerledes for å komme i mål med praktiske gjøremål eller få nok alenetid med hver av apekattene. I det minste har jeg følt det slik.

Men i dag var inne igjen. Og du og du som jeg gledet meg til å ha en treningsøkt i lyset! Det er liksom hakket finere å løpe i fin natur når du ser den. Så slik ble det… Den første virkelige løpeturen for å kjenne på fotens tilstand, med vogn og tanker som løp løpsk. Det ble rett og slett magisk!

Jeg hadde verden helt for meg selv! Sola viste seg fra sin beste side og foten hang med på notene.

 

Carolines bursdagsgave

Når du har født tre barn på under fire år. Når du har vært verdens beste mor for disse galningene. Når du har vært limet, motivatoren, fredsmegleren og humørsprederen i familien. Når du har vært verdens beste venn, partner og kjæreste så lenge jeg kan huske – da er det på tide å slå på stortromma. Da er det på tide å takke.

Caroline blir 29 år i morgen. Det skal feires, men festen begynte allerede i går. Hun har lenge hatt et ønske om å fornye garderoben, likevel er det kun barna som har fått nye klær. Og slik er det alltid med Caroline; hun setter alle andre høyere. Vil alltid hjelpe, stille opp og bry seg. Med store cravings under graviditeter og en lite mobil kropp har badevekten gitt en pekepinn på hvordan energioverskudd og økt kroppsvekt henger sammen. Det kan være utfordrende å ikke kjenne seg som seg selv. Ikke kjenne seg igjen i seg selv. Men så har du også blitt noe nytt! Noe mer! Og noe enda bedre!

Jeg nyter synet av at du er mamma med alt det innebærer, men jeg elsker også å se deg som deg selv igjen. At du angriper, tar mer initiativ og nå gjennomfører planene og ønskene dine. Jeg elsker å se gnisten i øynene, snerten i steget og høre dine bestemte ord! Det er en råskap, en ydmykhet og en kjærlighet i deg som ingen andre har! Og innholdet i garderobeskapet bør matche dette…

Det var derfor gårsdagen ble som den ble. Jeg hadde planlagt en liten overraskelse for Caroline, i samarbeid med to gode venninner. Hun skulle på julebord kl. 20.00, men takket fort ja til et ekstra mammavors kl. 18.00 da hun ble spurt om det. Ruslende gjennom byen skulle de innom å hente en bluse den ene venninna hadde lagt av i Caroline sin absolutte favorittbutikk; Simone! Her har hun vært innom mang en gang. Siklet, drømt og prøvd i lange tider, men aldri realisert kjøpsdrømmene. Men det var aldri blitt lagt av en bluse og Simone var egentlig stengt…

I det minste for vanlige kunder. For inne i butikklokalet var det rigget til fest! En intim feiring for Caroline med gode venner, champagne, sushi, sjokolade og et gavekort til fritt bruk pålydende alt for mange penger <3

Så fikk hun være prinsesse for en dag, bli dullet med, oppvertet av to personlige shoppere og endelig selv være i fokus. Så fikk hun fylle handleposene til randen og kjenne seg i nærheten av så spesiell hun her.

Gratulerer med dagen, Elskling!

Tusen takk til Simone for stor velvilje og magisk gjennomføring! Utrolig gøy med folk som strekker seg laaaaangt for å møte kundenes ønsker 🙂

 

JulekortVenner

Jeg elsker jula!

Lukta. Roen. Menneskene. Lydene og luktene. Jeg liker hvor tankene går, samholdet og vennligheten. Jeg liker å ha tid til andre, og jeg liker at andre har tid til meg. Samtalene er liksom annerledes i jula enn ellers.

Jeg er overbevist om at det dannes flere nye relasjonene i juletiden enn ellers. For med mer tid og større vennlighet skapes nye vennskap. I juletrekøen, i skiløypa og den nye kjæresten til svogeren. Som både jule- og menneskeelsker fikk jeg derfor en tanke om en koselig adventsaktivitet for å bygge broer oss i mellom.

Du og jeg skal bli JulekortVenner! Du sender et julekort til meg, jeg sender et julekort til deg 🙂
Er ikke det ekstremt hyggelig? Tenk alle historiene og ansiktene huset vil fylles med. Tenk på tersklene som senkes for videre dialog, treff og hygge.

Legg igjen en kommentar på Facebook og send meg adressen din på melding! Selv sender du julekortet til Torval tus veg 12, 4341 Bryne.
Håper på respons og nye vennskap <3

– Lars

 

Baller i lufta!

Jeg liker å ha mange baller i lufta!

Når du leser dette innlegget holder jeg foredrag for 90 personer om varig livsstilsendring. Innen utgangen av februar har jeg holdt 11 foredrag til, med svært ulike tema og innhold. På mandag skal jeg til Oslo i et spennende møte, uka etterpå til Kristiansand i samme ærend. Jeg har fire spesielt kjekke artikler å skrive, skal treffe en ny PT-kunde og så skal jeg prøve meg på mitt første joggende businessmøte. I hodet surrer 7 ideer for 2018. Tør jeg sette opp betalte foredrag i storbyene? Gruppetrening? Hvor mye skal jeg trene selv? Det er på tide å bestemme hvilke ideer jeg skal forfølge og ikke. I tillegg skal jeg bruke mye tid på å utforme det spennende ambassadørpdrogrammet til Mizuno. Og på hjemmebane, der er det minst like hektisk!

Jeg får en del henvisninger av omsorgsfulle, snille mennesker som frykter at jeg brenner lyset i begge ender. Som forteller om hvor farlig det er å stresse. Tusen takk for det, jeg setter pris på alle som tar kontakt og vil meg vel 🙂 Sannheten er likevel at jeg trenger å ha disse ballene i lufta, at jeg trives med å sjonglere. Slutter jeg å sjonglere – slutter jeg å smile, i det minste etter en stund. Men jeg er helt avhengig av kontrastene. Og jeg er helt avhengig av å roe ned i blant.

For det skal sies; noen ganger blir det for mange baller i lufta. Da mister jeg all kontroll og leverer ikke på noen plan. Gøy har jeg det heller ikke. Ergo forsøker jeg å sjonglere med et fornuftig antall baller, og sørge for at ballene er fornuftig valgt. Når slutten av desember kommer skal jeg derfor verken være sjonglør, foredragsholder eller annet – da skal det kobles helt ut. Det gjør meg ikke til en toppblogger, men det gjør meg til en type som trives med seg selv.

Og det er for meg viktigere enn alt annet!

– Lars