TriatLars Challenge

For helsa er det viktigere med en aktiv livsstil enn få faste treninger. Lite og ofte slår altså mye og sjeldent. Derfor tenkte jeg at TriatLars Challange var en god idé!

Hver dag, de neste 50 dagene legger jeg ut en utfordring på Instagram. Én øvelse eller oppgave hver dag, mulig for alle å gjennomføre. To minutter med aktivitet er ikke mye, men det er langt bedre enn ingenting 🙂

Følg meg på Instagram, bruk #triatlarschallenge og sleng deg på!

PS. Profilen må være åpen for at andre skal se bilder med hashtagger, men det spiller liten rolle, for dette gjør du for din egen del.

 

Tilbakemeldinger

Jeg var helt på felgen i går kveld. Det har vært lange dager med klargjøring av hus i tillegg til alt det andre morsomme som foregår. Etter en heftig makspulsøkt med rydding, vasking og en siste lille finpuss – samt sjonglering av tre gutteballer, var det klart for visning kl. 17.30. Høyt spenningsnivå, kroppen i høygir. Når barna etterhvert var i seng gikk lufta helt ut av oss.
Vi lå i fosterstilling på sofaen da Caroline fikk tilslag på en brukt brystpumpe. Jeg fikk lov å hente den, heldige meg. 200 kroner kostet pumpa. Innom Rema 1000 for å ta ut penger. Hadde planer om å kjøpe en tyggispakke, endte opp med en Pepsi Max. Skjulte den da jeg gikk i kassen og forsøkte å gjøre meg usynlig. Superteit, men føler noen ganger folk gransker meg litt ekstra og at TriatLars bør ta sunne matvarevalg.
– Hei Lars! Det var jammen meg lenge siden.
(Dritt!! Oppdaget.) Hei! Ja, det var lenge siden. Går det bra?
– Ja, veldig bra!
I dette øyeblikk var jeg sikker på at det ble en helt normal og klein «det-var-lenge-siden-prat». Den du har med folk du gikk sammen med på ungdomskolen. Den du har med alle du er i tvil om du skal stoppe opp og prate med, eller bare si hei og gå forbi. Du vet hva du har lyst til, men så er du jo hyggeligere enn som så. Utgangspunktet var ikke spesielt godt, for sliten og trøtt var jeg. Men så…

– Lars, jeg oppdaget bloggen din her en dag. Det er jo skikkelig bra, meningsfulle greier!
– Eh… Kremt. Takk! 
– Jeg mener det, Lars. Utrolig kjekt å lese!

Så var jeg plutselig ikke trøtt mer. Ikke det minste sliten. Jeg var bare stolt og glad! Det er tilbakemeldingens kraft. En superkraft alle mennesker har til å fritt bruke som de vil, men som mange skjuler så alt for godt. I løpet av en dag tenker vi mange fine og konstruktive tanker, men velger å beholde de fleste for oss selv.

Vi tenker at det var en fin genser Trude hadde på seg i dag – sier ikke en dritt. Vi blir glade og i godt humør av morgenpraten med en kollega – nevner det ikke med et ord. Setter pris på meldingen fra en god venn – det får han eller hun aldri vite. Det kjennes godt å få servert middag og få hjelp med barna – alt vi sier er takk. Og ikke minst; Vi treffer bekjente som sier vi ser godt ut – tror ikke på dem.

Ofte tenker jeg at mange tror de må vente til en spesiell anledning med å gi en skikkelig tilbakemelding. Du er kanskje stolt av sønnen din hver eneste dag, men nevner det ikke med et ord før konfirmasjonen. Neste mulighet til å si dette, er når han gifter seg.

Jeg er utrolig opptatt av å gi tilbakemeldinger, samt hvordan de blir gitt. For avsenderen koster det ikke en kilokalori, for mottakeren betyr det mestring, økt selvfølelse, humør og fremgang. Få av oss har full, realistisk selvinnsikt; så uten tilbakemeldinger blir vi heller ikke bedre. Ingen gjør endringer om en ikke vet at det er nødvendig. Tilbakemeldinger er hjelp til selvhjelp!

Rett før sengetid mottok jeg også denne fra en ukjent leser. To på én dag!!

Gi meg en tilbakemelding, slik jeg og de rundt deg kan bli bedre! En ærlig en, alt annet virker mot sin hensikt 🙂

Så er jo det også en ting; hvordan vi tar i mot tilbakemeldinger og hva vi gjør med dem.
 

Tilbakeblikk – penger

Jeg har et avslappet forhold til penger! Ikke fordi vi har så mye, men fordi vi har sånn cirka nok. Nettbanken sjekkes sjelden og jeg følger ikke med på forbruket til andre i husstanden. For slik er det, at stiller jeg spørsmål om pris på fancy sko, må jeg brått forsvare dyre sykler. Om jeg holder kjeft, gjør fornuftige innkjøp og har et bevisst forhold til sparing, går det greit. Hytteferie ett år gir muligheter for større sprell neste år.

Men slik har det ikke alltid vært, for i studietiden var jeg lutfattig! Jeg brukte sandpapir fra First Price som dopapir, og ekkel tannkrem fra samme merke. Til frokost, lunsj, middags og kvelds spiste jeg makaroni og tunfisk. Kvelden i forveien hadde jeg gjort alt klart; blandet det sammen med en boks grovhakkede tomater og fylt to femliters iskrembokser til randen. Trettifem kroner – det holdt en hel dag!

Fra studietiden. Strikket 12 par tøfler som julegaver for å spare penger. Aldri strikket siden.

Det første halve året jeg bodde i Oslo som student, sov vi på luftmadrass. Vi var nyforelska – komfort spilte liten rolle, så lenge det ikke knirket. Bodde sammen med min beste kompis, han hadde selvfølgelig verdens største seng: 2×2 meter! Men vi, vi lå altså på en 20 centimeters høy luftmadrass fra Europris. Etter tre måneder kom det et lite hull i den og jeg hadde verken penger til tape eller annet limeutstyr. Heldigvis fulgte det med en pumpe da jeg kjøpte madrassen. Så hver natt mellom 02.00 og 03.00 våknet jeg iskald. Da hadde min side sunket ned til det kalde gulvet. Stod opp og begynte å pumpe. Glemmer aldri hvordan Caroline duvet opp og ned mens jeg pumpet for harde livet. Helt bevisstløs. Geleaktig.

Det var ikke behov for vekkerklokke denne perioden, for mellom 6 og 7 på morgenkvisten våknet jeg til liv igjen – stadig kaldere ettersom det nærmet seg vinter. I frykt for liv og helse måtte jeg krype til korset tidlig i desember og spør foreldrene mine om en fremskyndet julegave. Overgangen til IKEA-senga med 150 centimeters bredde kan ikke beskrives med ord. Den knirket ikke en gang!

Usikker, men trolig fra feiringen etter å ha fått ny seng.

Rent økonomisk var det en tøff periode, men jammen husker jeg tilbake på studietiden som noe fint, godt og flott. Og jeg er overbevist om at det har gitt meg et sunt forhold til penger. Jeg lærte hva penger er verdt. Jeg lærte om forskjeller. Og jeg lærte konsekvensene av et lite variert kosthold.

Hva husker du best fra din studietid?

Ikke hadde jeg råd til frisørtimer. Det endte til slutt med dreadlocks…
Oppdaget kredittkortet og reiste 4 måneder i Asia.
 

Kjære kvinne, gratulerer med dagen!

Andre snakker om stemmerett, likelønn og abortlover – respekt og anerkjennelse er ogsså viktig. For jeg ser deg, jobber med deg, bor med deg. Vi handler i butikken på samme tidspunkt, vi møtes under levering i barnehagen og vi møter hverandre på trening. Du en kvinne, jeg en mann. Begge mennesker.

Du kan kle deg som du ønsker og oppføre deg som du vil. Du kan ha den kroppen du har. Du kan ha hvilken som helst jobb, sære hobbyer og spesielle evner. Du kan engasjere deg for ting jeg ikke synes noe om og snakke din sak. Du kan være flinkere enn meg, mer tålmodig og irriterende dyktig. Du kan være den du er, og jeg respekterer deg for det!
Puppene og rumpa di er ikke deg. Jeg ser ikke magefettet, men personligheten din. Jeg ser ikke kvisene, men engasjementet ditt. Jeg ser ikke de sensuelle leppene dine, men ordene de former. Jeg ser humøret, omsorgsevnen og godheten din. Jeg ser deg! Mennesket deg!
Og du er så flink. Så utrolig flink og god! Som mamma, som kone og kjæreste. Som venn, venninne og kollega. Det betyr så uendelig mye at du er der i hverdagen min. At jeg kan snakke med deg. At du kan hjelpe meg. At jeg kan hjelpe deg. At du bryr deg, vil meg og mine godt. At du gir det lille ekstra og ikke gir opp. Blikk du sender, ord du sier.
Mammaer imponerer meg. For det er krevende, men du leverer prestasjoner i verdensklasse for barna dine hver eneste dag. Det betyr alt, de klarer bare ikke uttrykke det.
Jeg liker deg. Godt! Som menneske! 
Og jeg er uendelig heldig som har deg i livet mitt!
 

Kaffe – doping

Jeg drikker ikke kaffe! Har vel aldri gitt det en sjanse, heller. Liker liksom bare ikke lukta. Og så har jeg sjeldent hatt behov for en oppkvikker, eller noe som får meg til å våkne om morgenen. Nå derimot, har ting endret seg…

Jeg liker fortsatt ikke kaffe, men jammen er jeg trøtt! Om både kvelden og morgenen. Trodde det skulle gi seg – at kroppen skulle tilpasse seg et nytt søvnmønster med mer oppstykket og mindre søvn. Vel, det er lite som tyder på at kroppen tilpasser seg. Det går uansett alt for sakte. Så de siste dagene har jeg tatt grep og gomlet koffeintabletter.

Ja, rett og slett spist Powergums før frokost. Normalt er det noe jeg har kost meg med mot slutten av lange løp, men jammen fungerer det godt i hverdagen også. Tipper det tilsvarer 10 kopper kaffe og en halv kilo sukker – så våkner jeg i det minste.

Men så leste jeg om alle studentene som bruker skumle triks for å holde seg våkne og skjerpet under eksamensperioder. Ritalin, Concerta og Modafinil – alle medikamenter som skrives ut på resept. Doping, rett og slett. For bedre karakterer. Om det skyldes høye forventninger eller at det er mange om beinet ved jobbsøking, vet jeg ikke. Men at det er feil, det er helt sikker!

Tenk bare hvordan terskelen gradvis reduseres. At Ritalin blir svaret hver gang arbeidspresset øker, eller at det trengs Concerta for i det hele tatt å begynne på en rapport som skal skrives. Om jeg var en tidligere bruker av disse stoffene hadde jeg garantert tatt en overdose i helga, da vi skulle rydde, vaske og gjøre klart til visning!

Og jammen, min terskel for å knaske på «koffeintabletter» er også redusert. Det er nærmest blitt et morningritual, for den oppkvikkende effekten er jo helt nydelig. Og vingummien smaker så innmari godt! Nå er det hardt mot hardt – dopfri fra og med i morgen av.

Litt redd for at jeg erstatter Powergumsene med sjokolade eller andre sukkerting. Er kaffe eneste løsningen?
 

For alle!

Jeg har en tendens til å utfordre folk. I dag har et eldre familiemedlem stått på hodet for første gang på 30 år, for eksempel. Det er ganske kult, og mestringsopplevelsen var stor! Slik pleier det ikke å være, for stort sett takker folk nei til utfordringer.

– Bli med på et kort triatlon i sommer. Sånn for moroskyld!
– Nei, er du gal! Da måtte jeg så trent mye først…

– Sleng deg med på lørdag, da er det 5 kilometer mosjonistløp for alle.
– Nei, er du gal! Jeg er ikke i god nok form enda, kanskje til sommeren.

Hvorfor må vi være i så god form at prestasjonen blir lagt merke til, før vi tør å delta? Ganske snodig egentlig, for når sa du sist til barna dine: Ja, jeg vet du vil begynne på fotball. Men Ole, du er ikke god nok! Du kommer til å drite deg ut om du begynner på fotballtrening uten å ha et godt grunnlag!

Vi må slutte å ta oss selv så høytidelig! Vi må delta, engasjere oss og ha det gøy – fordi vi trives med aktiviteten. Fordi det gjør godt for helsa. Fordi det er arenaer for samhold og bevegelsesglede. Wings for Life World Run regnes mange steder som en dugnad, en fellesmarsj og et karneval. Alle er med, de fleste går. I Norge opplever jeg at prestasjonene i større grad står i fokus. Hvor langt løp du, er det mest stilte spørsmålet i etterkant. Men for de aller, aller fleste er det ikke viktig med hvor langt, men om! Det må handle om å delta eller ikke delta, alt annet er mer eller mindre uviktig tilleggsinformasjon.

For vi snakker om folkehelse, hverdagen og overskudd – ikke podium, gullmedaljer og verdensrekorder. I går så jeg Truls Svendsen delta på triatlon på TV2. Ikke bare for sin egen del, men han svømte, syklet og løp for og med funksjonshemmede Ingelin. Han/de gjennomførte med glans og uttalte etterpå: Tenk så kult at en som meg kan delta på dette. Det er jo for alle! For slik er det faktisk, at de aller fleste aktivitetstilbud og konkurranser er rettet mot hvermansen. De er for oss alle, uansett kondisjonsnivå og treningsbakgrunn. Uansett hvilke utstyr og treningsklær du har tilgjengelig. Og tro meg; dersom du kaster deg i det vil du oppleve at de fleste rundt deg har gått med like vanskelige tanker og har en ryggsekk med utfordringer minst like full som din. Når de ser på deg skyldes det at de er imponerte av deg, ikke at du ser tykk ut eller er i dårlig form.

Foto: Mikal Iden 

Så bli med å ta ansvar; terskelen for deltakelse skal ned!

1. Delta selv! Oppsøk treningene, gruppetimene, tilbudene eller konkurransene du egentlig vil være med på, men så langt ikke har tørt.
2. Ta med deg en venn! Ufarliggjør og utfordre en venn eller to. Enten det er et kort og koselig triatlon, eller helt andre ting.

Foto: Grethe Nygaard

Foto: Mikal Iden 

Foto: Mikal Iden 

Lørdag kveld meldte kona og to venninner seg på som stafettlag til BryneTri. Alle uten treningsgrunnlag og erfaring, det trengs heller ikke om du skal velge mellom 750 meter svømming, 20 kilometer sykling eller 5 kilometer løping. Kult og sporty!

Hvem er med på ditt stafettlag?

 

Samsoving

I natt hadde vi besøk i senga. Det er regelen mer enn unntaket at dobbelsenga fungerer som en tre-, fire- eller fremmannsseng. Senga vår er 180 centimeter bred. Det betyr at det er plass til 5 voksne, uten problem. Men 2 voksne og ett barn? Ikke i sjans! Ikke en gang i nærheten. Et barn tilsvarer 4 voksne i dette tilfellet. Minst!

For av en eller annen grunn er det kun aktuelt å ligge horisontalt. Som en sjøstjerne. Stillingsendringer blir foretatt 3-6 ganger i minuttet. Fingrer skal inn i nesehull, munn, ører og øyne. Kose med håret og dra i skjegget. Ta over puten eller kaste pappa på gulvet. Det må være måneder siden sist neglene ble klippet. Han tror han koser med meg, men klorer meg nærmest til blods.

Bildet lyver! Foto: TodaysParents
Bildet lyver! Foto: TodaysParents

Og når de små krabatene først sovner, er det 2 millimeter fra nesen din. Eller oppå deg. Du ligger heeeelt på kanten og har ingen sjanser for å finne en god stillig. Og dyna, den ligger trygt plasser over  poden. Etterhvert blir det kaldt… Innser at det ikke er nubbesjans å sove, så kan like gjerne gå på do. Når du kommer inn på soverommet igjen er stjøstjerneposituren tatt til nye høyder. Det er rett og slett ikke plass.

Da blir det madrassen igjen, da! Samt dyna og puta til poden… Men det gjør egentlig ikke så mye, for nå puster minsten tungt og rytmizZzk.

 

Ligge i skje!

Romantiske filmer og TV-serier er proppfulle av koselige kvelder i senga! Morgener også. Jeg ser at de ligger i skje – nyter det. Puster dypt ned i magen, trekker inn hverandres duft. Smiler og koser seg. Morgensex forekommer. Ja, og kveldssex, selvfølgelig. Nevnte jeg at de ligger i skje?

Det ser jo unektelig fint ut, men fy fasan så langt fra virkeligheten. Her i huset vil faktisk begge ligge i skje. Vi drømmer om å få det til – å trives i posisjonen. Sannheten er at vi hater det! Den nederste armen visner bort, det blir umenneskelig varmt og klamt. Skjegget stikker og hun nevner noe om dårlig ånde. Innen 90 sekunder begynner boxeren å vokse – det går an å bare kose, Lars! Som om jeg kan styre det der…
Så pinte vi oss gjennom 2 minutter i skje den kvelden også. Entrer drømmeland og ser for meg rolig og koselig morgenkos, kanskje våkner jeg til noe helt spesielt i morgen. Men nei, i dag som alle andre dager: Dårligere ånde, sølepytter med brystmelk, dårlig tid og 3 barn i senga. 
Så kan skuespillerne på TV bare ha det så godt… For hoppende barnekos i senga en lørdags morgen slår det meste, selv om klokka ikke har slått 06.00. 
Sex blir etter tannpuss!
Ligge i skje gir vi opp!
 

Norseman Xtreme Triathlon

Femte august klokka 05.00 hopper jeg ut fra ferja i Eidfjord. Vannet er mørkt og kaldt, foran meg ligger 15 knallharde timer fra fjord til fjell. 4,2 kilometer svømming, 180 km sykling over Hardangervidda og 42,2 kilometer løp opp til Gaustadtoppen! Jeg kan ikke vite, men tradisjonens tro vil jeg møte vind, regn og snø. Jeg skal bli kald, få mageproblemer og ha det vondt. Fryktelig vondt! Tankene om at jeg ikke er godt nok forberedt vil melde seg. Jeg kommer til å angre. Tårene vil garantert presse på.

Fytti som jeg gleder meg! For det vil bli finere enn det er vondt. Vil gi mer enn det tar! Jeg skal presse kroppen min til det ytterste, komme meg gjennom. Og jeg skal dele øyeblikket på Gaustadtoppen med familien.

Foto: Kai-Otto Melau 


                                                                                   Foto: Kai-Otto Melau 

Jeg får fortsatt spørsmål om deltakelsen. Fikk du delta fordi du er TriatLars og har mange følgere på Instagram? Hva gjorde du for å få billett? Svaret er, som jeg regner med de fleste tror; tilfeldigheter! Jeg kjøpte et lodd, deltok i en loddtrekning og var så heldig å vinne deltakelse i verden mest spektakulære triatlon. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg bruker TriatLars til å snike i køen, eller drive med annen type kriminalitet. For det er slik det hadde opplevdes, dersom jeg hadde deltatt på bekostning av andre.

Om jeg er i rute? På ingen måte! Jeg hadde sett for meg å være en typisk supermosjonist som la ned mange treningstimer og overrasket alle på Gaustadtoppen. Jeg ville vise at jeg kan mer enn Instagram! Men nå har jeg tatt bevisste valg og endret på målsettingene. Jeg skal vinne VM i pappa, være medaljekandidat i årets mann konkurransen og stikke av med en sort trøye i Norseman. Totalt sett har jeg det da langt bedre, og premien blir nytt hus.

Foto: NTB 

Foto: Dag Oliver 

Samtidig som treningsmengden går ned, øker frykter for kalde fjorder og høye fjell. Jeg lyver om jeg sier noe annet! Hvor jeg tidligere har lukket øynene og sett for meg at jeg klatrer fjellsider som sveitsiske geiter, er bildene erstattet med langt tyngre og mer heseblesende vesener. Desto mer realistiske bildene blir, og jo mer frykt jeg får for kraftanstrengelsen som venter – jo mer øker terskelen for å gjøre det nødvendige treningsarbeidet. Merkelig det der, for det burde ha vært omvendt!

Til gjengjeld vet jeg, som skippertaksmann, at på et eller annet tidspunkt så snur det. Og når det først snur, ja da skal det virkelig trenes. For da har jeg jo det som kalles latterlig dårlig tid!

Enn så lenge koser jeg meg med lystbetont trening, familiekos og tanken på at jeg har gode kamerater som ligger langt bak meg. De spiser mer sjokolade, drikker mer øl, trener mindre og har lignende mål!

Norseman Xtreme Triathlon – bare kom!

 

Hvilken diagnose, om du måtte velge?

Jeg har en tendens til å stille mange spørsmål. Til alt og alle! Litt som en forviten 3-åring. Det er krevende å være motparten, men jammen tror jeg begge parter lærer  litt! I går var jeg i dialog med en god kamerat; vi snakket om barn og sykdom. Det ble etter hvert ganske dystert. Ikke minst da jeg undret meg over følgende.
– Dersom ditt neste barn måtte bli født med en diagnose, hvilken diagnose ville du valgt?
Han tok seg en god tenkepause…
– Gledesspreder!
Stemningen ble med ett lysere! Det er jo intet mindre enn et fantastisk svar. Tenk å være en diagnostisert gledesspreder! Og for en evne kompisen min viste til å fokusere på det positive. Selv i en setting hvor sykdomsprat og elendighet var utgangspunktet. Det ble som en god påminnelse til meg selv:
Fokus på sterke sider – ikke svake.
Fokus på nærvær – ikke fravær.
Fokus på friskhet – ikke sykdom.
Fokus på mestring – ikke nederlag.
Se muligheten – ikke begrensningene.
Ta det med deg inn i helga, så er sjansene store for at den kan bli riktig god! Og husk; ikke hver dag er god, men det finnes noe godt i hver dag J

God fredag!