Sushi, sjokolade og selvdisiplin

Det var i går kveld. Kidsa hadde sovna, jeg listet meg ut på trening. Svømte 2600 meter. Var lysten på en mil til, men vissheten om sushi og kjærestekveld trumfer det meste. Plukker opp makier og sashimier i kilovis mens jeg forbanner meg over at det triatlonspesifikke kaloriinntaket er minst like kostbart som alle verdens karbonsykler. To ekstra med ingefær, takk! Hvem introduserte meg egentlig for sushi? Han eller hun skylder meg en halv enebolig!

Når kontoen er tom, men sushisuget stort.

Inn i bilen. Prøve å kjøre fint slik at ingen ser at føreren av TriatLars-bilen egentlig er en råtass. Skulle jeg stoppa på Rema 1000, tro? Kona fortjener litt ekstra, gjør hun ikke det da? Er jo tross alt bare kjærestekveld én dag i uka! Pepsi Max og en sjokoladeplate. Skulle hatt med meg en banan i treningsbagen, da hadde dette aldri skjedd. Inn i bilen. Ingen merker om jeg tar en liten rad! Hvis jeg sørger for at hun blir sittende i sofaen mens jeg finner frem sjokoladen og legger den i en skål, da kan jeg egentlig ta to rader og bare spise litt mindre etterpå!?


Det tar 4 minutter å kjøre hjem fra Rema 1000. Jeg rekker å spise halve sjokoladeplaten og skylle ned med Pepsi Max. Parker bilen, går inn, «glemmer» å henge opp det våte svømmetøyet slik jeg er helt sikker på at det blir ekkelt å ta det på neste gang, opp trappa… I det jeg går gjennom stua og forbi sofaen møter jeg et smil og en mild stemme som sier kjærlig: Har du spist sjokolade igjen, nå?
HVORDAN VET HUN AT JEG HAR SPIST SJOKOLADE? Og om hun faktisk har overnaturlige evner, kan hun ikke bruke dem på mer fornuftige ting enn å til stadighet avdekke mine cravings og dårlige uvaner? Trylle bort oppvasken, brette klærne eller vite naboen sitt WIFI-passord.



Selvdisiplinen min får du billig, kona er derimot dyr!


Dyr kone.

 

2017

Stjerneskuddsrusen er i ferd med å legge seg – blikket rettes mot et nytt år.

365 blanke ark. Jeg er godt forberedt, sitter klar med fargestiftene og et signert dokument med forventningsavklaringer. Familien består nemlig av flere enn meg.
2017 blir hinsides spennende!

Jeg skal bli trebarnspappa, runde 30 år og delta på Norseman. Så vil jeg bli dyktigere i jobben min, fortsette TriatLars-ferden og lære mye nytt. Heller for mye enn for lite, det må ikke bli kjedelig. Det er ønskelig med balanse mellom familie, trening, jobb og alt annet i livet – fullstendig urealistisk.

Fysiske mål
– Rehabilitere kneet til å matche de kravene jeg setter.
– Løpe 10 km på under 40 minutter.
– Svømme 1.40 per hundre meter over 1900 meter.
– Øke FTP’en til over 300.
– Opprettholde styrektreningen.
– Løpe halvmaraton på under 1 time og 30 minutter, under Challenge Herning.
– Halvdistanste under 4 timer og 30 minutter, Challenge Herning (+ Haugesund ved deltakelse).
– Sort trøye i Norseman.

Livet er mer enn trening, de andre målene holder jeg for meg selv!

Godt nyttår!

 

Ord

I halvannet år har jeg gjort ulike sprell på Instagram forkledd som TriatLars. Det har vært en reise som alle andre; opp- og nedturer. Men først og fremst gøy! Jeg har lært mye, ledd mye og bygget relasjoner til flotte folk. Tidvis har det tatt overhånd, det gjør det alltid med meg.

Selv med stort engasjement rundt Instagramprofilen har jeg hele tiden savnet noe.
Ordene mine. Setningene mine. Språket mitt. 

Blogging / Trening – to sider av samme sak.





Jeg kan ord. I det minste om de ikke må oversettes på Google Translate. De interesserer meg; hvordan de brukes som kommunikasjonsmiddel, som behandlings- og motivasjonsverktøy. På egenhånd og overfor andre. Hvordan små variasjoner blir avgjørende for budskapet og mottakerens opplevelse. Men bloggen skal ikke handle om ord;

Trening – Familie – Humor – Hverdagen – Mål – Motivasjon – Endring – Livskvalitet – Kognitiv terapi – Dårlige matvaner – Utstyr – Fysioterapi – Samfunnsengasjement – Parodier – Svettelukt – Astma – Legghår – Alt

Let’s go!